hits

november 2016

Tankskytebanen i Trandumskogen

I  en skog like utenfor Oslo finnes rester etter et øvingsfelt for stridsvogner. Rett ved siden av ligger det graver med tall på. Det er ingen som er gravlagt der. Gravene er nummerert etter hvilken rekkefølge gravene ble gravd opp igjen etter krigen. Det var tilsammen 173 Nordmenn, 15 sovjetborgere og 6 Briter som ble skutt i Skogen som blir kalt Dødens skog.

 

Da jeg kom til dette stedet første gang var det veldig mørkt og klokka var rundt midnatt, så det ble ikke noen bilder den gangen. Siden da har jeg lenge hatt lyst til å ta turen tilbake å ta noen bilder. Det begynte å snø dagen i forveien i Oslo. Oslo er ikke kjent for at snøen blir liggende særlig lenge, men det var fortsatt hvitt ute da jeg sto opp dagen etter. Jeg og kjæresten min kjørte ut dit på lørdag for vi hadde fått låne bil. Da vi kom dit var det så hvitt og fint, Veldig vakkert med de grønne grantrærne og den hvite snøen. Det eneste som er synd er at de har hogd ned mange trær. Tankskytebanen er fortsatt et mektig syn der den ligger. Det er rart å tenke på at her jeg står nå har et av de mørkeste kapitlene funnet sted. under andre verdenskrig i landet vårt. Det er flere gravplasser rett ved siden av tankskytebanen. Det er vanskelig å forholde seg til det som skjedde her mens jeg beundrer den flotte tankskytebanen. På tross av de grufulle tingene som funnet sted her må jeg si at jeg ikke føler noen uhyggelig stemning mens jeg er der.

Det var 10.000 som døde i krigsrelaterte handlinger i Norge under krigen. Rundt 400 ble henrettet. Det betyr at om lag halvparten av henrettelsene foregikk på Trandumskogen.

Skytebanen består av flere store vegger i armert betong med åpninger, uten overbygning. Veggene, opp til 10 meter høye, står med noen meters mellomrom, og banen ender i en voll i fjell. Banen er ca. 300 meter lang.

Veggene skulle fungere som en stor lyddemper for øvelsesskytingen, samt for å stoppe bomskudd. Selv om veggene har en del merker etter slike bomskudd, var hensikten altså å skyte gjennom alle åpningene for å treffe vollen i enden.

Hvert sted jeg besøker har  sin egen stemning, jeg liker å bare suge til meg atmosfæren ta meg god tid til å bli kjent med stedet. Man husker hvert sted man har vært på men på veldig forskjellige måter, hvert sted setter noen merker i meg. Jeg føler meg heldig som får sett alle disse stedene som er i ferd med å forsvinne. Disse murene vil jo en gang kollapse, Jeg er glad jeg får se de før de gjør det. Det er langt frem dit så klart. Selv om dette stedet er fredet nå og et minnesmerke for de som ble henrettet der og er åpent for publikum, Ser jeg at det er mange som ikke vet hvor dette er. Jeg tror man lett skal klare finne frem hit hvis man virkelig har lyst til å se stedet. Jeg er heller litt forsiktig med å røpe steder, selv steder som dette som er mer kjente, det er så mange som bare vil ødelegge å gjøre hærverk noe jeg ikke liker for det ødelegger stedenes naturlige uttrykk, jeg vil oppleve stedene slik de er, jeg liker å se forfallets naturlige stadier.



Her står jeg under en av buegangene i tankskytebanen å er veldig tankefull...

Da vil jeg egentlig avslutte med å vise dere noen av bildene jeg tok.

Så kommer det snart et nytt blogg innlegg...