hits

oktober 2017

Katakombene i Paris Del 2

Vi venta fortsatt på Jens og det var to til som skulle komme. Det totale reisefølge Var Thorbjørn, Markus, Meg, Jens, Johannes og Zee Captain. Til slutt når vi hadde venta en god stund fant vi ut at vi skulle gå inn til et møtepunkt hvor vi skulle møte Tyskerne. Det viste seg at det ikke gikk an å gå ned der så de måtte dra til jernbanelinja de også å gå inn samme vei som oss. Så vi gikk tilbake til inngangen og sto å venta på dem. Imellomtiden møtte jeg på flere som var på vei ut av Katakombene, mens andre var på vei inn. Det som slo meg var at mange hadde joggesko, converse sko eller tennis sko. Jeg var veldig glad jeg hadde vadestøvlene og hjelm. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg stanget hodet oppi taket eller inn i veggen, hjelm er lurt å bruke, jeg mener det er et must! Hodet er vel noe av det siste man vil skade, en alvorlig hodeskade kan føre til hjerneskade i verste scenario. Jeg vil veldig gjerne beholde vettet hvis dere skjønner hva jeg mener. Hodelykt og ekstra lommelykt bør man ha og masse ekstra batterier. Kart, og du må helst kunne lese kart for ellers har det ingen hensikt. Jeg er så glad for at jeg gikk inn i Katakombene med folk som har vært der tidligere, de har kart, de er stødige og jeg følte meg trygg på at de viste hva de drev med. Jeg har verdens største respekt for det stedet å ville aldri ha gått inn dit alene. Det er skremmende hvor raskt man kan gå seg vill der inne, det er så skremmende stort uoversiktlig. Som en labyrint med ganger og rom hvor det går ganger i flere retninger og det skal så lite til det er så fort gjort. Man har ikke lyst til å havne i den situasjonen at man går der nede i mørket alene og det føles ut som man går i en labyrint og kjenner på frykten, ensomheten, for da kan man være ille ute! Vel nok om det ønsker bare å si noe om det. For sikkerheten er viktig og det er viktig at man føler seg trygg på de man er med.

Her har vi gått et lite stykke innover i Katakombene, i sør møter en ofte på en del folk, de henger på forskjellige chillout steder der, eller bare går rundt.

Her satt vi oss ned å tok en liten pause å spilte litt høy musikk, da tok det ikke lang tid før hele rommet var fult av folk, de hadde rett og slett bare gått mot lyden av musikken. Det er noe av det som er litt av sjarmen med Katakombene. Vi skulle jo utforske nordre del som er litt mer øde for folk vil jeg si, for da vi gikk rundt i de nodre deler av katakombene så gikk det lang tid mellom hver gang vi så mennesker. Nemlig folkene du møter man deler en kort stund sammen også går folk etter hvert litt som man føler selv.

Jeg er 1,89 høy og jeg merket ved flere anledninger at jeg måtte gå bøyd og med sekk på ryggen som veier litt så sier det seg selv at det er ganske tungt. Så jeg skulle ofte ønske jeg var mye lavere og begynte å lure på hvor mange centimeter lavere folk pleide å være på 17 - 1800 tallet.

Etter å ha fått i seg litt mat og litt drikke så var man klare til å ta på seg ryggsekker å traske videre innover i de dype gangene. Det var ved en annledning at jeg og Johannes lå litt bak de andre. De hadde gått litt fortere enn oss og var plutselig borte, det var mer enn en retning å gå i så vi bestemte oss for å bli igjen å vente til de andre kom tilbake for å se etter oss. Det var regelen aldri begynn å gå i retning stopp der du er og vent til de andre kommer tilbake for å se etter deg, det var slik vi hadde det hvertfall og det fungerte veldig bra. Det var forsåvidt bare den ene gangen det skjedde. Vi var hele tiden flinke til å passe på at alle hang med. Jens var stødig på å lese kartet så jeg følte meg veldig trygg. Thorbjørn fulgte også med på kartet og hadde sitt eget kart så det var også veldig betryggende. Så jeg var ikke bekymret for at vi skulle gå oss vill. Men jeg skal innrømme at den følelsen når vi satt der og de andre var gått foran oss den følelsen var kjip, selv om jeg visste at de mest sannsynlig ville komme tilbake for å se etter oss, så var det en guffen følelse, var veldig glad for at Johannes var med meg hadde vært enda kjipere å sitte der alene. De andre kom ganske raskt tilbake for å se etter oss, selv om tiden føltes nok lenger ut for oss to som satt der å ventet.

Gateskilter finnes underveis og gatenavn er risset inn i murveggene.

Etter å ha gått langt og dypt inn i katakombene nede under jorden i mørket kun med lysene fra lommelyktene våre kom vi frem til der vi skulle overnatte.

Det var litt av en kryptunnel vi måtte krype gjennom for å komme dit...


 

Noen ganger kan noen videosnutter si mer enn ord så ovenfor ser dere veien inn til der vi skulle overnatte første natta.

Her er vi på et lite rom vi fant i nærheten av der vi sov første natta, her satt vi å slappet av langt under jorda dypt under Paris sine gater.

I en helt annen verden det er ganske facinerende å være i Katakombene i flere dager man mister helt døgnrytmen og man får ingen følelse av om det er dag eller natt for sollyset når ikke ned dit.

Endelig fremme der hvor vi skal sove, vi er veldig slitne, men vi tenner masse telys og setter rundt omkring så det blir en ganske spesiell og unik stemning. Tar litt mat og litt vin og går litt på oppdagelsesferd i nærheten. Gutta fra Tyskland er veldig gira å vil døgne men jeg snur meg rundt på benken å kjenner at øyelokkene blir tunge og søvnen ligger rett på lur. Dette blir min første overnatting i Katakombene, det er noe å fortelle barnebarna sine det! Jeg avslutter del 2 her.

Del 3 blir ganske mye lengre og det kommer masse mer spennende så bare gled dere!

Dette bildet er en liten teaser på en av mange ting som dere får vite mer om i neste innlegg.

På gjensyn dere :)