hits

april 2016

Tur til en liten bil kirkegård og et landhandleri

For en liten stund tilbake dro jeg en tur til dette stedet som ligger langs Mjøsa et sted. Det er et lite mysterium hvordan disse bilene har blitt stående sammen med et stabbur, låver og uthus. Enda merkeligere er det at stabburet , låvene og uthusene mest sannsynlig hører til det hvite huset ved siden av. Det har engang vært en landhandel. Bildene er fra to turer ganske tett opp mot hverandre.

Det som er ganske rart er at disse bilene er veteranbiler og selv om de nok er langt fra kjørbare er de fortsatt ganske fine å se på. Man kan se at tiden har satt sine spor og at naturen har begynt å dekke panser, inventar og tak med mose og blader. Og regn og snø og all slags vær har satt i gang rustprosessen. Naturen tar alltid over igjen til slutt. Både bilene og byggene er i friskt forfall.

Det har vært veldig vanskelig  finne noe historie eller informasjon om Landhandleriet. Og umulig å finne ut hvem som eide/eier bilene.

Jeg fant derimot en folketelling fra 1900 tallet der jeg ser at Peder Berg bodde i huset på den tiden og hans hustru Marie Berg. Samt tre barn der et av navnene skiller seg ut og det er Per Berg. Han tok over Landhandelen etter sin far. Og han drev den i årene før krigen, under krigen og i noen år etter krigen. De hadde også en tjener i husgjerning og fjøsstell (Anna Torgenud) og en handelsbetjent (Lars Hellerud) boende. De to andre barna het Jens berg og Gundvor Berg. Under krigen kom tyske soldater og raserte hyller og inventar i landhandleriet og tok med se det de fant. 

Her under vil jeg vise dere noen bilder fra den gangen Per Berg drev landhandelen. Disse bildene har jeg tatt i bruk og de tilhører Digitalt museum...



Slik så det ut i 1920 - 1930 tallet



Her ser man folk som har vært  handlet på Landhandelen...



Han med Pipa er Per Berg, dette bilde er tatt kort tid etter at tyskerne raserte butikken hans...



Slik så det ut inne i landhandleriet...



Per Berg eide også dette sagbruket...

Dette er vel det jeg har funnet ut...

Jeg sitter igjen med flere spørsmål etter å ha vært i huset ser jo spor helt tilbake til Peder Berg og Per Berg. Men ser spor fra nyere tid også.Så jeg lurer jo fælt på hvem som har bodd der etter det, om det var noe butikk der etter Per Berg. Disse bilene så jo ut som å være fra 50 tallet. Hvor lenge har de stått der? Vel noen spørsmål er besvart så får nøye meg med det. Her kommer bilder fra turen...



Jeg vet ikke hva denne brukes til den kan jo ha inneholdt olje eller bensin, det er vanskelig å si...



Bil dekket av blader, løv, grener og mose



Gøy å komme over denne syns jeg...



Bil som støver ned i et bygg som snart faller sammen



Gamalt volvo panser minner litt om Volvo amazon...



Her har et av byggene på gårdstunet falt sammen...



Noen som har satt igjen sykkelen sin?



Litt rust og maling kan bli vakker kunst...

Måtte prøvekjøre denne... den gikk ikke av flekken...




Landhandleriet anno 2016... i fult forfall



Disse hang i et lager/ uthus, de har nok hengt der en stund...



En gammel forlatt gressklipper og et gammelt  forlatt kassaapparat...



En Dogde som burde kjørt rundt på veiene står istedenfor her å ruster å forfaller...



Noen av tilbyggene...



Ikke mye igjen av denne bilen men nok til å skjønne at den har vært en flott bil engang...



Noen ganske stilige hyler på veggen.. samt lampa i taket...



Denne hviler på bil kirkegården langs ved Mjøsa ved siden av et gammelt nedlagt landhandleri



Fant dette forsidebildet av en liten gutt i matrosklær...



Et gammelt bygg ved siden av som har små odds for å overleve, forfallet er godt i gang på innsiden...



Her ser dere verandaen med de fine hyllene på og den fine lampa...



Huset sett fra baksiden...



Fersk makrell kr 8 - pr kg Det må være en stund siden makrell var så billig...


inngangsdøra....







Et stabbur som stå på halv tolv....



et gammelt nøkkelknippe henger der fortsatt....



Bil kirkegård hvor naturen tar over...



Fant dette brevet det er adressert til Jens Berg, vi vet nå at Jens Berg var broren til Per Berg som drev Landhandelen. Kanskje var planen til Per å sende dette brevet til broren sin, om han døde eller hva grunnen til at det aldri ble sendt vil man vel aldri få vite...



Fant denne som er datert helt tilbake til 1952..



Noen gamle reklameplakater som må ha tilhørt butikken...







Litt flere biler...



Vet ikke hva dette er men syns den var veldig kul....





Burde ha vært en redningsaksjon på mange av disse bilene for lenge siden....



Meg som går på exploring inne på landhandleriet....



Noen gamle sykler som er blitt forlatt...



En litt spesiell beskjed ligger på gulvet, holder nesten på  tråkke på den....



Og en rose som ligger rett i døråpningen skal kanskje fortelle oss noe ikke vet jeg.....



På dette bildet får jeg øye på noe merkelig en en hvit kule, eller på engels kalt orbs.

Det skal vise seg at på flere bilder dukker disse kulene opp, dere skal nå få se noen andre bilder der man har fanget opp de samme kulene.







Som dere kan se er jeg nesten omringet av de hvite kulene (orbs) 

White or Silver Orbs

Spiritually, white or silver is associated with spirituality and connection with a higher source. Some investigators believe orbs that are either white or silver in appearance are an indication that a spirit is trapped on this plane. It may also be a sign that the spirit is there to offer protection to the people in the area. White energy is typically perceived as highly positive in nature.

Ble veldig glad da jeg leste dette... for positiv energi er så mye bedre å omgås enn negativ energi, jeg har jo nærmest en hengende på skulderen min....




Veldig spennende fenomen dette her.....


Dette må da være det gamle kassaapparatet...



Et piano med bare noen få tagenter igjen som gir lyd....



Gammel radio....



Meg som prøver noen nøkler jeg fant inne i huset for å komme inn på et rom som var låst, mistenker at det var der inne selve landhandelen lå...



En gammel sofa....



kjøkken i 2. etg....



 

En gammel vekt ser ut som en posten logo, noen som vet hvilken logo dette er? 





En gammel peis....ligger noen vedkubber der fortsatt....







Never stop exploring....



En Grantre har slått rot på bagasjelokket til bilen, fascinerende å se hvordan naturen alltid tar over...



Kan se ut som et skolefotografi....




Et trimrom inne i huset.....
Rottegift...















Pensko som tilhørte noen engang, de vil aldri bli gått i igjen....



Et gammelt kassaapparat ligger utenfor.....



Et gammelt rustent sag......



En ganske stilig ovn klokka over har stoppet å gå....




 







Det var en spennende tur hvor jeg fant masse spor fra en tid som er forbi inne i huset....

Det er mange ting igjen der inne, det er nok bare et tidsspørsmål før byggene blir revet, eller så vil naturen ta over og vær og vind vil sørge for at forfallet går raskere.... Jeg vil takke dere for at dere var med på å utforske dette stedet. PÅ gjensyn!

Neste gang skal vi tilbake til Lier Mentalsykehus,eller det lille som er igjen av stedet!  

Gruvetur del 4

Da er vi kommet til veis ende i gruve - innleggene så her kommer fjerde og siste del.



Fant denne der nede den har nok vært en dynamitt kasse en gang nå er det kun denne lille plankebiten igjen men man ser at det står Gummidynamitt på den....



Kanskje så den sånn ut en gang...



Geomit står det, det er ikke så lett å se det men hvis man ser nøye så ser man det...



Her fant jeg et bilde av innsiden av dynamitt kasse





Fant også noen gamle jernbaneskinner der inne...





video:video1458151570

 

video:video1458151489
 




Her ser man årene de fulgte med borrene


Fant også noen gamle borr...
Denne gruven var utrolig spennende å utforske det er så mye å se på der inne.
 
Takk for at dere var med på nok en tur ned i undergrunnen inn i ukjente landskap der tiden står stille....
Jeg avslutter med denne musikkvideoen og en oppfordring
 
Never stop exploring!


 


 


 


 
...
 

 

 

 

Gruvetur del 3









Det er mørkt og stille der inne, man hører vann som drypper og våre egne skritt. Magisk å gå der inne å kjenne på stillheten gå rundt i en over hundre år gammel gruve i fjellet. Det er nesten som å gå tilbake i tid bortsett fra at det var nok mye travlere og hektisk der inne den gang. Det er som man går i en verden utenfor vår egen, en hemmelig skjult verden for de fleste. Jeg føler meg heldig som får se ting de fleste andre mennesker aldri vil få se. Kjenner eventyrlysten og utforskertrangen kile i magen. Det er noe mystisk og vakkert ved det å gå der hvor du verken blir sett eller ser noen andre. Gå å se sporene fra en tid som er forbi for lenge siden. Jeg er og blir en eventyrer.

Det går kjempelange gruveganger og tuneller der nede og man kan gå og gå, følte meg litt som Indiana Jones...

video:video1458151554

 


Her har vi gått et stykke innover i fjellet og humøret er på topp, vi blir som noen guttunger igjen vi er alle enige om at dette er en av de råeste opplevelsene så langt på våre UE turer.















Hans Magnus



Philip



Morten



Tak1983

Det var oss fire på denne turen, det vil si en fin gjeng! Det er så gøy å tenke på at vi har fått vært så mange spennende steder på denne reisen som jeg føler startet for fult i 2016. Da jeg bestemte meg for å begynne aktivt med Urban exploring. For interessen har vært der lenge, det har kun stått på det siste å bare gjøre det man elsker! Må nesten klype meg selv i armen for å tro at det er sant at vi har vært på så mange spesielle, vakre, creepy, kule, spennende steder. Vi har også blitt en ganske fin gjeng som drar på turer sammen. Det har blitt et godt vennskap og utrolig mange spennende opplevelser. Og flere skal det bli! Jeg føler meg heldig og privilegert som får dratt til alle disse forskjellige stedene. Hvert sted har gitt meg en opplevelse noen står høyere enn andre sånn vil det alltid være men alt i alt har hver tur vært verdt det. Jeg lærer masse historie på mine turer, for jeg leser meg en del opp på de forskjellige stedene jeg drar til.  Får også drevet med det jeg elsker å gjøre nemlig å dra ut på utflukter å utforske steder de fleste mennesker bare kan drømme om å få se. Jeg tror det som driver meg er å finne de hemmelige stedene som ligger utenfor allfarvei og er skjult på kartet. Oppsøke en fremmed verden (The unknown) Det som folk ikke vet at eksisterer og som nærmest venter på å bli utforsket. Som viser en side av verden folk ikke kjenner til. Dessuten syns jeg det er vakkert på slike forlatte steder. Jeg ser vel kanskje ikke det samme som andre gjør når de ser noe rustent eller falleferdig, der ser jeg noe vakkert, noe gammelt, en gammel historie. Jeg synes også det er fint å kunne vise folk disse stedene ved å dokumentere de å ta bilder å fortelle litt av historien bak hvert sted. Også er det spenningen...

Men over tilbake til gruveturen, Lars var ikke med denne gangen han kommer sterkere tilbake!

Her kommer en liten filmsnutt igjen... Vi skal passere en passasje der det er ganske trangt. Vi merker og ser at det raser noen steiner ned fra høyt over oss. De er ikke så store men hvem vet hva som kan dette ned derifra... Best å ikke ta noen sjanser.  Vi bestemmer oss for å passere en og en å være helt stille. Sånn at vi ikke lager bråk eller vibrasjoner som kan gjøre at det raser mer stein ned. Philip får en stein i hodet, den er ikke så stor men den gjør at han får litt vondt i hodet. Heldigvis tar hodelykten mesteparten av støyten. Jeg rygger bakover. De andre har allerede passert og jeg er igjen på andre siden.

Ta en titt på dette klippet

video:video1458156214

 


ser ut som en muldvarp der jeg stikker hodet mitt opp :D

 

 

 

Gruvetur del 2

Jeg føler det er på tide med litt historie rundt og om stedet. Så her kommer det jeg har klart å grave frem. Det er sånn at hver gang jeg besøker et nytt sted tenker jeg på historien rundt stedet, hvilke hendelser som har foregått der, hvem var disse menneskene som var der? Det er en morsom måte å lære seg historie på. Man blir automatisk interessert i å finne ut mer om stedene man besøker. Det er i hvert fall en del av det som jeg synes er fascinerende med å dra på disse turene, nemlig alle spørsmålene som dukker opp i hodet mitt. Alle sporene som ligger igjen etter folk, etter det var aktivitet og liv der. Det jeg viste på forhånd var at vi skulle til en gruve ikke hva slags gruve? eller hva de hentet ut av den? og hvordan den har blitt brukt? og hvor lenge den var i drift?. Hvem var det som drev den? Her kommer en del av historien i hvert fall i korte trekk:

 

Molybdengruvene i Sørumåsen

I Sørumåsen skjuler det seg et digert gruveanlegg som under andre verdenskrig var en del av det tyske væpningskappløpet. På det meste jobbet det 100 mann i anlegget som er lagt i terasser nedover Sørumåsen. I dag er bygningene revet og området grodd igjen, men det er vanskelig ikke la seg fascinere av dette stedet. Sørumåsen byr også på et flott turterreng med Skapertjern som et naturlig midtpunkt.


Den gamle transformatorkiosken
Den gamle transformatorkiosken
 

Molybdengrubene i Sørumåsen

Hentet fra: "Lier i våre hjerter" (1988), Per Grimsrud

Hvem som først fant molybden i Sørumåsen, kan vi bare gjette oss til. Kanskje var det skinnkledde skoggangsmenn som for meget lenge siden kom over dette blåhvite mineralet som ligner på bade sølv og bly. For enkelte steder har det ligget helt oppe i dagen. Og kanskje tenkte de skinnkledde at dette var bare et gjenskinn av all rikdommen som fantes nede i dypet. Men der bodde trollene som verget om skattene. Og hvem torde ta kampen opp mot dem? For krutt og dynamitt var våpnene som måtte til, og de var ikke funnet opp ennå?

Sørumåsen strekker seg fra Linnes til Reistad og er på sitt høyeste 261 meter. Fjellgrunnen består for det meste av granitt, den såkalte Drammensgranitt. Bare nede i åskanten forekommer andre bergarter, til dels av et bløtere slag.

Men isprengt granitten finnes her og der den sjeldne molybdenen. Navnet bygger på det greske «molybdos» som betyr bly. De gamle grekere trodde faktisk at det var bly de hadde funnet. Molybden er litt lettere enn bly, det har en egenvekt på 10,2 mot bly 11.4. Men mens bly smelter ved 327 grader, smelter molybden først ved 2620 grader.

I rein tilstand er mineralet hvitt eller ufarget. Det er bløtt og smidig og kan skrives med som bly. I stållegeringer gjør molybden materialet hardere og seigere, dessuten meget motstandsdyktig ved høye temperaturer. Det blir da også brukt til rakett- og jetmotorer, til kanoner og spesialverktøy. Også i aluminiumsindustrien inngår molybden som en viktig bestanddel, da den gjør produktene mer smidige.

Første utvinning påbegynt i 1918
De første funnene som ble gjort i Sørumåsen som vi veit om, ble gjort i 1918. Da ble de mutet og registrert hos bergmesteren for Østlandet (å mute betyr å melde fra om funnet og søke om tillatelse til å sette i gang drift). Først ute var to karer som kalte seg Sv. Nedberg og Br. Larsen. Men samme året anmeldte «A/S Lier Molybden» to funn ved Skapertjern (Skarbotjern).

I de følgende ar dukket nye navn opp i bergmesterens protokoll: A. Utengen og L. Ugelstad. Og etter utbruddet av siste verdenskrig, Erling Slottfeldt Ellingsen og Alfred Meløy. Det var sistnevnte som hadde retten til de mest lovende forekomstene da stordriften tok til. I alt ble det gjort funn på atten steder i Gullaug, Linnes og Sørum skoger.

Drift i Sørumåsen startet trolig straks etter at funnene var mutet i 1918. Men det viste seg snart å være et misforhold mellom innsats og lønnsomhet. Driften varte derfor bare noen få år. Det hele var også av beskjedent omfang sammenlignet med det som skulle komme tjue år seinere. Men det ble da også den gang sprengt ut en mindre tunnel og lagt skinnegang i den. Malmen ble kjørt ut på traller manuelt.

Kløvet på hest til Spikkestad stasjon
Som guttunge var jeg inne i den vesle tunnelen, plumpet i vannhull og svertet fingrene på blåhvite årer i fjellsidene. Utafor lå malmhauger og tykke jernplater der de hadde knust malmen med svære hammere. Det verdifulle mineralet ble så omhyggelig sortert og pakket i kasser. Disse måtte enten bæres, kløves på hesterygg eller kanskje mest, kjøres på vinterføre fram til Spikkestad stasjon.

I samme retning bar det også da utvinningen startet opp igjen. Korteste veien var ellers ned til Linnes, men der stengte jernbanen og mange tekniske vanskeligheter ellers med ulendt terreng osv. Veien kom da til à slynge seg det meste av åsen oppover, fra tørkeriet i bunnen av anlegget til Skapertjern og videre til Spikkestad.

Den tyske krigsmakt satte i gang utvinningen på nytt
Under siste verdenskrig kom driften som sagt i gang igjen. I Europa finnes det svært lite med drivverdige forekomster av molybden. I Norge har vi noen. Knaben gruber på Sørlandet hadde relativt rike forekomster og var lengst i drift. Men under krigen var også forekomstene i Sørumåsen gode nok med sine 0,2 %, mot Knabens 0,5 %.

Det var den tyske krigsmakt som satte i gang utvinningen på nytt. Uniformerte så jeg imidlertid aldri ved grubene, enda jeg ofte gikk forbi. Bare varselskiltene på tysk fortalte hvem som sto bak.

Som sagt var forekomstene magre. Men ved den såkalte «flotasjonsprosess» var det blitt mulig å utnytte også de magre. Flotasjonsverket, til daglig kalt «vaskeriet» var et byggverk av store dimensjoner som virkelig ruvet i åsen. Det var bygget i terrasser ned over skråningen på veldige fundamenter, der vannet falt fra avsats til avsats som et ledd i prosessen. Flotasjonsverket sto ferdig i 1944 og hadde da en kapasitet på 80 tonn råmalm i døgnet.

Fremstillingsprosessen
Kort fortalt artet framstillingen seg slik at den brutte malm først ble ført ut av tunnelen på lave vogner, drevet med strøm. Så gikk veien til knuseriet, en slags mølle der malmen ble malt ned til en kornstørrelse på 0,2 mm, altså så fint som støv. Dette produktet ble i vaskeriet blandet med vann samt visse kjemikalier og tilført luft under stadig omrøring. Molybdenpartiklene festet seg da til luftblærene og steg til overflaten. Her ble de så skummet av ved hjelp av et sinnrikt skovlesystem. Steinpartiklene sank til bunns, ble skyllet vekk og gjennom et rør ført ut på en fylling.

Av vann trengtes som vi forstår, store mengder. Det ble pumpet fra Skapertjern, som jo lå ganske nær. Avløpsvannet kom til å danne en helt ny bekk ned gjennom skogen. Det hadde en spesiell lukt, og det ble advart mot å drikke det. Men buskapen min drakk av det. Så det var kanskje ikke så farlig likevel.

Etter skummingen var molybdenen som en grå grøt. Den gikk nå over i tørkeriet, der den ble spylt med varm luft til den ble tørr. Det endelige produktet minnet mye om sement og ble fylt i papirsekker. En liten sekk var et helt løft for en mann. I alt ble det produsert 17 tonn molybden i Sørumåsen, ikke så mye i den store sammenheng. Men vi må huske på at virksomheten med full produksjon varte bare et snaut år. I 1945 var det slutt.

Andre verdenskrig
Men la oss ga tilbake til begynnelsen: I 1940 grov mannskaper seg ned til grunnfjellet i horisontale ganger langs åssiden. Gangene kalte de «røsker». Det var forekomstene som skulle kartlegges. Siden ble det foretatt diamantboring i dybden på flere steder, og det slammet som kom opp, ble analysert og funnet lovende, iallfall omkring den gamle gruba. Og det var her de første provisoriske husene ble reist, i første rekke verksted og oppholdsrom.

Langt nede i åsen gikk de inn med hovedstollen. Den ble til slutt mange hundre meter lang og var selve nerven i systemet. Fra hovedstollen stakk sidestoller ut. En førti meter djup sjakt førte opp i dagen omtrent midtveis. Nok en sjakt lengre inn, sørget for ventilasjon. Over hovedstollen ble det også påbegynt en ny tunnel med sideganger.

Mange nye bygninger kom opp etter hvert, solid fundamentert på granitten. Spise- og vaskebrakka dekket aleine 160 m2. Videre var det verksteder, smie, kontorbygning, lagerhus og tre boliger. I skogkanten nede ved Linnes ble det bygget to funksjonærboliger. Disse er fortsatt i bruk. Men husene i åsen er alle borte. Eneste transformatorkiosken som var oppført i murstein, står igjen, men i ynkelig forfatning. Alt i tre er revet, fraktet bort og brukt enten til nye hus eller andre formål. Av flotasjonsverket er bare de bastante betongmurene tilbake. Til gjengjeld er de så solide at de meget lenge kommer til å fortelle om virksomheten som en gang var her i Sørumåsen.

Molybdengrubene sysselsatte mange fra bygda og de nærmeste distriktene. Arbeidstokken nådde toppen i 1944 med 95 arbeidere og 7 funksjonærer. Samme året hadde disse i lønn henholdsvis kroner 451 000 og 52 000. De som bodde i Røyken og Drammen fikk en lang vei fram til arbeidsstedet. Kort ble den ofte heller ikke for folk fra Lier.

Kosten var vel også så som så - med knappe rasjoner og mye surrogat. Men anlegget sørget for ekstrarasjoner, hadde også eget suppekjøkken med ansatt kokke.

Krigstilstanden var en betingelse for driften av denne gruba. Prisen lå på ca. 50 kr. pr. kilo molybden så lenge krigen varte. Men da våpnene ble lagt ned, sank den til kr. 5 pr. kilo. Å fortsette ble en umulighet. Men det tyskdominerte «Norsk Bergselskap», som offisielt hadde stått for driften, måtte i alle tilfeller ut av bildet. Alle aktiva ble straks beslaglagt av «Direktoratet for fiendtlig eiendom». Dette forsøkte så å sette i gang annen produksjon i lokalitetene som var til stede i fullt mon. Og mange ledige hender ventet på noe å gjøre.

Bygget ved hjelp av molybden fra Sørumåsen?
Bygget ved hjelp av molybden fra Sørumåsen?

Etterkrigstiden
En tid ble det laget loppepulver, seinere søtningsstoffet sakarin. Men det gikk ikke så bra. Problemene var mange. Det foregikk stadig tyverier fra lagerrom og verksteder. Til slutt så ikke eierne annen utvei enn å kvitte seg med hele herligheten.

Anlegget i sin helhet ble solgt til en grosserer for 100 000 kroner. Grossereren var forretningsmann og solgte først unna noe av det mest verdifulle. Så utlyste han auksjon over resten. Auksjonen ble holdt den 26. oktober 1949. Det kan nevnes at bolighusene gikk for fra 3000 til 4500 kroner. Spisebrakka for 8000 kroner. Auksjonarius var lensmann Haugen.

Grubedriften etterlot seg ellers mange sår i landskapet. Her var djupe sjakter som matte sikres, så ikke folk og særlig fe gikk utfor og slo seg ihjel. Lier kommune bevilget således 84000 kroner til dette formålet. En 70 meter djup loddsjakt vest for Skapertjern ble stengt med en betongpropp. Gjerder ble satt opp langs en åpen grubegang. Ei ny bru ble også bygget der veien var.

Gruvetur del 1

Vi tar toget denne vakre vår ettermiddagen i mars. Snøen er i ferd med å smelte bort å våren inntar Østlandet. Vi blir hentet av Hans Magnus på togstasjonen. Deretter drar vi en liten tur innom Bilxtra for å kjøpe gummistøvler. Det sies at det skal være en del vann inne i gruva. Så da er det lurt å være forberedt. Vi går gjennom skogen i et landskap med grønne grantrær og furuer som står i fin kontrast til den hvite snøen som fortsatt ligger på bakken. På veien ser vi også innslag av Bjørk og andre tresorter. Det er vakker ettermiddagssol å en blå klar himmel.



Her går vi over en gammel trebro på veien opp til gruva



Ettermiddagssolen titter inn mellom brune trestammer og grønne grankvister



Noen ruiner fra anlegget som ble bygget rundt 1940 tallet da Tyskerne tok over driften av gruvene fordi de trengte molybden for å lage våpenutrustning



Solen står lavt i terrenget og er på vei ned



Philip i godt humør som vanlig



Rester fra en svunnen tid bærer preg av at hele området har vært ganske aktivt i bruk en gang i tiden



En gammel rusten tank. Kanskje noen vet hva dette er og hva den har blitt brukt til?



Her er inngangen til hovedstollen i gruven over ser dere ruinene av den gamle transformatorkiosken



I det solen går ned over fotsporene våre i skogen...



Går vi ned under bakken innunder fjellet...

video:video1458151745








som dere ser er gruveinngangen dekket av masse is som vi må passere for å komme oss videre
Det er mørkt så vi ser ingenting uten lommelykter og man skulle gjerne hatt to armer tilgjengelig.
Så all isen var en spennende utfordring vi måtte gjennom. Vi måtte gå forsiktig å noen steder nesten sette oss ned å ake oss gjennom.
 
Derimot er isen rundt oss veldig vakker å se på vi passerer det kunstgalleriet på vei innover i gruva med vakker is kunst.
Her skal dere få se noe av galleriet.





 













 








Jeg har aldri sett is på denne måten før, et hemmelig is galleri under bakken innunder fjellet. Gjemt for omverden og allmennheten. Det er få som finner slike steder jeg tror kun de mest eventyrlystne som er litt som oss. De som går ut å leter etter disse gjemte og forlatte og ikke minst for de fleste de glemte stedene.
 
Jeg føler det er på tide med litt historie rundt og om stedet. Så her kommer det jeg har klart å grave frem. Det er sånn at hver gang jeg besøker et nytt sted tenker jeg på historien rundt stedet, hvilke hendelser som har foregått der, hvem var disse menneskene som var der? Det er en morsom måte å lære seg historie på. Man blir automatisk interessert i å finne ut mer om stedene man besøker. Det er i hvert fall en del av det som jeg synes er fascinerende med å dra på disse turene, nemlig alle spørsmålene som dukker opp i hodet mitt. Alle sporene som ligger igjen etter folk, etter det var aktivitet og liv der. Det jeg viste på forhånd var at vi skulle til en gruve ikke hva slags gruve? eller hva de hentet ut av den? og hvordan den har blitt brukt? og hvor lenge den var i drift?. Hvem var det som drev den?
Her kommer en del av historien i hvert fall i korte trekk:

Molybdengrubene i Sørumåsen

Hentet fra: "Lier i våre hjerter" (1988), Per Grimsrud

Hvem som først fant molybden i Sørumåsen, kan vi bare gjette oss til. Kanskje var det skinnkledde skoggangsmenn som for meget lenge siden kom over dette blåhvite mineralet som ligner på bade sølv og bly. For enkelte steder har det ligget helt oppe i dagen. Og kanskje tenkte de skinnkledde at dette var bare et gjenskinn av all rikdommen som fantes nede i dypet. Men der bodde trollene som verget om skattene. Og hvem torde ta kampen opp mot dem? For krutt og dynamitt var våpnene som måtte til, og de var ikke funnet opp ennå?

Sørumåsen strekker seg fra Linnes til Reistad og er på sitt høyeste 261 meter. Fjellgrunnen består for det meste av granitt, den såkalte Drammensgranitt. Bare nede i åskanten forekommer andre bergarter, til dels av et bløtere slag.

Men isprengt granitten finnes her og der den sjeldne molybdenen. Navnet bygger på det greske «molybdos» som betyr bly. De gamle grekere trodde faktisk at det var bly de hadde funnet. Molybden er litt lettere enn bly, det har en egenvekt på 10,2 mot bly 11.4. Men mens bly smelter ved 327 grader, smelter molybden først ved 2620 grader.

I rein tilstand er mineralet hvitt eller ufarget. Det er bløtt og smidig og kan skrives med som bly. I stållegeringer gjør molybden materialet hardere og seigere, dessuten meget motstandsdyktig ved høye temperaturer. Det blir da også brukt til rakett- og jetmotorer, til kanoner og spesialverktøy. Også i aluminiumsindustrien inngår molybden som en viktig bestanddel, da den gjør produktene mer smidige.

Første utvinning påbegynt i 1918
De første funnene som ble gjort i Sørumåsen som vi veit om, ble gjort i 1918. Da ble de mutet og registrert hos bergmesteren for Østlandet (å mute betyr å melde fra om funnet og søke om tillatelse til å sette i gang drift). Først ute var to karer som kalte seg Sv. Nedberg og Br. Larsen. Men samme året anmeldte «A/S Lier Molybden» to funn ved Skapertjern (Skarbotjern).

I de følgende ar dukket nye navn opp i bergmesterens protokoll: A. Utengen og L. Ugelstad. Og etter utbruddet av siste verdenskrig, Erling Slottfeldt Ellingsen og Alfred Meløy. Det var sistnevnte som hadde retten til de mest lovende forekomstene da stordriften tok til. I alt ble det gjort funn på atten steder i Gullaug, Linnes og Sørum skoger.

Drift i Sørumåsen startet trolig straks etter at funnene var mutet i 1918. Men det viste seg snart å være et misforhold mellom innsats og lønnsomhet. Driften varte derfor bare noen få år. Det hele var også av beskjedent omfang sammenlignet med det som skulle komme tjue år seinere. Men det ble da også den gang sprengt ut en mindre tunnel og lagt skinnegang i den. Malmen ble kjørt ut på traller manuelt.

Kløvet på hest til Spikkestad stasjon
Som guttunge var jeg inne i den vesle tunnelen, plumpet i vannhull og svertet fingrene på blåhvite årer i fjellsidene. Utafor lå malmhauger og tykke jernplater der de hadde knust malmen med svære hammere. Det verdifulle mineralet ble så omhyggelig sortert og pakket i kasser. Disse måtte enten bæres, kløves på hesterygg eller kanskje mest, kjøres på vinterføre fram til Spikkestad stasjon.

I samme retning bar det også da utvinningen startet opp igjen. Korteste veien var ellers ned til Linnes, men der stengte jernbanen og mange tekniske vanskeligheter ellers med ulendt terreng osv. Veien kom da til à slynge seg det meste av åsen oppover, fra tørkeriet i bunnen av anlegget til Skapertjern og videre til Spikkestad.

Den tyske krigsmakt satte i gang utvinningen på nytt
Under siste verdenskrig kom driften som sagt i gang igjen. I Europa finnes det svært lite med drivverdige forekomster av molybden. I Norge har vi noen. Knaben gruber på Sørlandet hadde relativt rike forekomster og var lengst i drift. Men under krigen var også forekomstene i Sørumåsen gode nok med sine 0,2 %, mot Knabens 0,5 %.

Det var den tyske krigsmakt som satte i gang utvinningen på nytt. Uniformerte så jeg imidlertid aldri ved grubene, enda jeg ofte gikk forbi. Bare varselskiltene på tysk fortalte hvem som sto bak.

Som sagt var forekomstene magre. Men ved den såkalte «flotasjonsprosess» var det blitt mulig å utnytte også de magre. Flotasjonsverket, til daglig kalt «vaskeriet» var et byggverk av store dimensjoner som virkelig ruvet i åsen. Det var bygget i terrasser ned over skråningen på veldige fundamenter, der vannet falt fra avsats til avsats som et ledd i prosessen. Flotasjonsverket sto ferdig i 1944 og hadde da en kapasitet på 80 tonn råmalm i døgnet.

Fremstillingsprosessen
Kort fortalt artet framstillingen seg slik at den brutte malm først ble ført ut av tunnelen på lave vogner, drevet med strøm. Så gikk veien til knuseriet, en slags mølle der malmen ble malt ned til en kornstørrelse på 0,2 mm, altså så fint som støv. Dette produktet ble i vaskeriet blandet med vann samt visse kjemikalier og tilført luft under stadig omrøring. Molybdenpartiklene festet seg da til luftblærene og steg til overflaten. Her ble de så skummet av ved hjelp av et sinnrikt skovlesystem. Steinpartiklene sank til bunns, ble skyllet vekk og gjennom et rør ført ut på en fylling.

Av vann trengtes som vi forstår, store mengder. Det ble pumpet fra Skapertjern, som jo lå ganske nær. Avløpsvannet kom til å danne en helt ny bekk ned gjennom skogen. Det hadde en spesiell lukt, og det ble advart mot å drikke det. Men buskapen min drakk av det. Så det var kanskje ikke så farlig likevel.

Etter skummingen var molybdenen som en grå grøt. Den gikk nå over i tørkeriet, der den ble spylt med varm luft til den ble tørr. Det endelige produktet minnet mye om sement og ble fylt i papirsekker. En liten sekk var et helt løft for en mann. I alt ble det produsert 17 tonn molybden i Sørumåsen, ikke så mye i den store sammenheng. Men vi må huske på at virksomheten med full produksjon varte bare et snaut år. I 1945 var det slutt.

Andre verdenskrig
Men la oss ga tilbake til begynnelsen: I 1940 grov mannskaper seg ned til grunnfjellet i horisontale ganger langs åssiden. Gangene kalte de «røsker». Det var forekomstene som skulle kartlegges. Siden ble det foretatt diamantboring i dybden på flere steder, og det slammet som kom opp, ble analysert og funnet lovende, iallfall omkring den gamle gruba. Og det var her de første provisoriske husene ble reist, i første rekke verksted og oppholdsrom.

Langt nede i åsen gikk de inn med hovedstollen. Den ble til slutt mange hundre meter lang og var selve nerven i systemet. Fra hovedstollen stakk sidestoller ut. En førti meter djup sjakt førte opp i dagen omtrent midtveis. Nok en sjakt lengre inn, sørget for ventilasjon. Over hovedstollen ble det også påbegynt en ny tunnel med sideganger.

Mange nye bygninger kom opp etter hvert, solid fundamentert på granitten. Spise- og vaskebrakka dekket aleine 160 m2. Videre var det verksteder, smie, kontorbygning, lagerhus og tre boliger. I skogkanten nede ved Linnes ble det bygget to funksjonærboliger. Disse er fortsatt i bruk. Men husene i åsen er alle borte. Eneste transformatorkiosken som var oppført i murstein, står igjen, men i ynkelig forfatning. Alt i tre er revet, fraktet bort og brukt enten til nye hus eller andre formål. Av flotasjonsverket er bare de bastante betongmurene tilbake. Til gjengjeld er de så solide at de meget lenge kommer til å fortelle om virksomheten som en gang var her i Sørumåsen.

Molybdengrubene sysselsatte mange fra bygda og de nærmeste distriktene. Arbeidstokken nådde toppen i 1944 med 95 arbeidere og 7 funksjonærer. Samme året hadde disse i lønn henholdsvis kroner 451 000 og 52 000. De som bodde i Røyken og Drammen fikk en lang vei fram til arbeidsstedet. Kort ble den ofte heller ikke for folk fra Lier.

Kosten var vel også så som så - med knappe rasjoner og mye surrogat. Men anlegget sørget for ekstrarasjoner, hadde også eget suppekjøkken med ansatt kokke.

Krigstilstanden var en betingelse for driften av denne gruba. Prisen lå på ca. 50 kr. pr. kilo molybden så lenge krigen varte. Men da våpnene ble lagt ned, sank den til kr. 5 pr. kilo. Å fortsette ble en umulighet. Men det tyskdominerte «Norsk Bergselskap», som offisielt hadde stått for driften, måtte i alle tilfeller ut av bildet. Alle aktiva ble straks beslaglagt av «Direktoratet for fiendtlig eiendom». Dette forsøkte så å sette i gang annen produksjon i lokalitetene som var til stede i fullt mon. Og mange ledige hender ventet på noe å gjøre.

Bygget ved hjelp av molybden fra Sørumåsen?
Bygget ved hjelp av molybden fra Sørumåsen?

Etterkrigstiden
En tid ble det laget loppepulver, seinere søtningsstoffet sakarin. Men det gikk ikke så bra. Problemene var mange. Det foregikk stadig tyverier fra lagerrom og verksteder. Til slutt så ikke eierne annen utvei enn å kvitte seg med hele herligheten.

Anlegget i sin helhet ble solgt til en grosserer for 100 000 kroner. Grossereren var forretningsmann og solgte først unna noe av det mest verdifulle. Så utlyste han auksjon over resten. Auksjonen ble holdt den 26. oktober 1949. Det kan nevnes at bolighusene gikk for fra 3000 til 4500 kroner. Spisebrakka for 8000 kroner. Auksjonarius var lensmann Haugen.

Grubedriften etterlot seg ellers mange sår i landskapet. Her var djupe sjakter som matte sikres, så ikke folk og særlig fe gikk utfor og slo seg ihjel. Lier kommune bevilget således 84000 kroner til dette formålet. En 70 meter djup loddsjakt vest for Skapertjern ble stengt med en betongpropp. Gjerder ble satt opp langs en åpen grubegang. Ei ny bru ble også bygget der veien var.

Bergmesteren i Østlandske distrikt peker forøvrig på at grubene ikke bør sikres sa grundig at drift blir umuliggjort for all framtid. Det dreier seg tross alt om en potensiell ressurs av et sjeldent mineral. Konjunkturene er her bestemmende. Etter at Knaben ble nedlagt i 1973 er det ingen molybdengruber i drift i Europa.

Atskillig av det som må til ved grubedrift i utmark, kan komme til nytte når stillheten senker seg over en arbeidsplass som nå bare er historie. Slik sett har den veien som ble anlagt, kommet både grunneiere og turgåere til gode. Nå kan tømmer fraktes helt fra Skapertjern og enda lengre. Før måtte man lunne tømmeret og kjøre det ned åsen med hest

Et sår i landskapet? Javel. Men naturen sjøl sørger etter hvert for at sårene blir mindre. All slags vegetasjon skyter opp og dekker til. Snart må vi kanskje leite for å finne spor av molybdengrubene i Sørumåsen.



Sånn så det kanskje ut på en hektisk arbeidsdag nede i gruva. Det var nok tungt og fysisk arbeid og tidskrevende.

Da får vi si at det får holde med historie for denne gang. Nå er dere kanskje spente på hva som skjuler seg inne i gruva, bli med inn å se da vel.









Det er mørkt og stille der inne, man hører vann som drypper og våre egne skritt. Magisk å gå der inne å kjenne på stillheten gå rundt i en over hundre år gammel gruve i fjellet. Det er nesten som å gå tilbake i tid bortsett fra at det var nok mye travlere og hektisk der inne den gang. Det er som man går i en verden utenfor vår egen, en hemmelig skjult verden for de fleste. Jeg føler meg heldig som får se ting de fleste andre mennesker aldri vil få se. Kjenner eventyrlysten og utforskertrangen kile i magen. Det er noe mystisk og vakkert ved det å gå der hvor du verken blir sett eller ser noen andre. Gå å se sporene fra en tid som er forbi for lenge siden. Jeg er og blir en eventyrer.

Det går kjempelange gruveganger og tuneller der nede og man kan gå og gå, følte meg litt som Indiana Jones...

video:video1458151554
 


Her har vi gått et stykke innover i fjellet og humøret er på topp, vi blir som noen guttunger igjen vi er alle enige om at dette er en av de råeste opplevelsene så langt på våre UE turer.















Hans Magnus



Philip



Morten



Tak1983

Det var oss fire på denne turen, det vil si en fin gjeng! Det er så gøy å tenke på at vi har fått vært så mange spennende steder på denne reisen som jeg føler startet for fult i 2016. Da jeg bestemte meg for å begynne aktivt med Urban exploring. For interessen har vært der lenge, det har kun stått på det siste å bare gjøre det man elsker! Må nesten klype meg selv i armen for å tro at det er sant at vi har vært på så mange spesielle, vakre, creepy, kule, spennende steder. Vi har også blitt en ganske fin gjeng som drar på turer sammen. Det har blitt et godt vennskap og utrolig mange spennende opplevelser. Og flere skal det bli! Jeg føler meg heldig og privilegert som får dratt til alle disse forskjellige stedene. Hvert sted har gitt meg en opplevelse noen står høyere enn andre sånn vil det alltid være men alt i alt har hver tur vært verdt det. Jeg lærer masse historie på mine turer, for jeg leser meg en del opp på de forskjellige stedene jeg drar til.  Får også drevet med det jeg elsker å gjøre nemlig å dra ut på utflukter å utforske steder de fleste mennesker bare kan drømme om å få se. Jeg tror det som driver meg er å finne de hemmelige stedene som ligger utenfor allfarvei og er skjult på kartet. Oppsøke en fremmed verden (The unknown) Det som folk ikke vet at eksisterer og som nærmest venter på å bli utforsket. Som viser en side av verden folk ikke kjenner til. Dessuten syns jeg det er vakkert på slike forlatte steder. Jeg ser vel kanskje ikke det samme som andre gjør når de ser noe rustent eller falleferdig, der ser jeg noe vakkert, noe gammelt, en gammel historie. Jeg synes også det er fint å kunne vise folk disse stedene ved å dokumentere de å ta bilder å fortelle litt av historien bak hvert sted. Også er det spenningen...

Men over tilbake til gruveturen, Lars var ikke med denne gangen han kommer sterkere tilbake!

Her kommer en liten filmsnutt igjen... Vi skal passere en passasje der det er ganske trangt. Vi merker og ser at det raser noen steiner ned fra høyt over oss. De er ikke så store men hvem vet hva som kan dette ned derifra... Best å ikke ta noen sjanser.  Vi bestemmer oss for å passere en og en å være helt stille. Sånn at vi ikke lager bråk eller vibrasjoner som kan gjøre at det raser mer stein ned. Philip får en stein i hodet, den er ikke så stor men den gjør at han får litt vondt i hodet. Heldigvis tar hodelykten mesteparten av støyten. Jeg rygger bakover. De andre har allerede passert og jeg er igjen på andre siden.

Ta en titt på dette klippet

video:video1458156214
 


ser ut som en muldvarp der jeg stikker hodet mitt opp :D

Dette er del 1 del 2 kommer veldig snart og dere vil ikke gå glipp av det!

Håper det var en fin opplevelse å være med på gruvetur.