hits

januar 2016

28.01.2016 På besøk til Fuhr vinkjeller

Jeg er på besøk hos søsteren min på Fagerholt i Kristiansand skal være her til mandag. Før jeg dro nedover hit bestemte jeg meg for å dra på litt urban exploring på sørlandet. Jeg viste ikke om jeg ville få det til men jeg begynte å lete etter steder det gikk an å utforske. Jeg hadde noen alternativer å velge mellom. Men det er ofte vanskelig å vite om det er mulig å komme seg inn på steder eller om stedene fortsatt er der. Bygninger kan ha blitt revet eller rennovert.  Så det er ofte vanskelig å lese seg til hvordan stedene ser ut nå i dag da mange av innleggene er flere år gamle.

Jeg fikk mange gode tips fra Birgit om steder som kunne være interessante. Derimot fortalte hun meg at det var stengt på Fuhr vinkjeller og at sjansen for å komme inn der var små. Dette bygget skal jevnes med jorden i løpet av en måneds tid. Jeg hadde kjempelyst til å dra dit for å se dette bygget før de river det ned. Så i går bestemte jeg meg for å hoppe i det å bare dra. Jeg viste ikke hva som ventet meg og hva jeg kunne forvente eller håpe på å få se. Jeg måtte ta to busser for å komme meg til Grimstad. En by jeg aldri har vært i tidligere. Det var kjempefint vær, sol og blå himmel så været var perfekt for urban exploring.

Jeg gikk av bussen i Grimstad og begynte å orientere meg rundt for å finne retningen jeg skulle gå mot.  Jeg endte opp med å gå i helt feil retning. Så jeg spurte en dame som sto utenfor huset om hvilken vei  jeg skulle ta for å komme meg til Fuhr vinkjeller, jeg fortalte at jeg ønsket å ta noen bilder av bygningen før de river den. Men da unge mann er du på vei i feil retning, for du skal den veien du. Hun snakket med en mann som satt i bilen sin. Han var kjempehyggelig å tilbød seg å kjøre meg dit, jeg takket ja til tibudet og sa takk til damen som hadde hjulpet meg. Det var ikke langt å kjøre, bare 5 minutter. På veien snakket vi litt om hus og arkitektur og at sønnen hans studerte på fotolinjen. Det var et magisk syn når jeg så bygget som ruvet foran meg, et bygg som allerede har fått vite sin skjebne. Dommen har falt. Da jeg kom dit sto det bare å ventet på sin skjebne. Det er en vakker bygning  Jeg kjente det kile nedi magen, glad for å ha kommet frem lei meg for at første gang jeg drar hit og ser dette bygget vil også være den siste.  

Noen ganger kan bilder si mer enn ord så jeg lar bildene snakke til dere:


Lever på lånt tid...


Et fantastisk vakkert bygg står snart ikke der lenger og generasjoner etter oss vil kanskje bo i nye moderne leiligheter uten å vite noenting om Vinkjelleren som engang sto der


Fuhr kunne aldri vinne denne kampen alene mot tiden, uten hjelp fra politikere og mennesker som har noe de skulle sagt i denne saken så er det ikke tiden eller Fuhr som har sviktet det er oss mennesker. Snart faller bygget til jorden med hele sin historie.

Debatten har vært lang, alt for lang, Fuhr vinkjeller har på den tiden forfalt mer og mer, man kan begynne å lure på hvorfor de ikke kunne bruke dette vakre bygget til noe. Det mangler ikke på ideer til bevaring men ingen ville satse. Nå er det alikevel for sent bygget vil snart være borte og et stykke sørlandsk vinhistorie vil gå tapt. Såklart vil historien fortsatt eksistere i skriftlig form, men selve vinkjelleren vil aldri mer være synlig bortsett fra på et fotografi.
Man snakker masse om å svikte barn, svikte de eldre, har ikke historiske bygninger noe verdi, hvorfor lar man de stå helt til det er forsent... Det finnes så mange eksempler. 
Selv etter mange års forfall er Fuhr en vakker bygning som reiser seg stolt, den er som et signaturbygg for sørlandsbyen Grimstad både arkitekturisk og historisk sett vil jeg si. 
På vei inn møter jeg en som heter Svenn han skal ha med seg et piano som står i kjelleren og har fått tillatelse til det. Det er allerede folk på stedet som er i gang med å planlegge å forberede rivingen av bygget. Vi kommer i snakk med hverandre og han sier til min store overraskelse og glede at han kan høre om jeg kan bli med en tur inn å ta en titt. Jeg får inntrykk av at han er oppriktig glad i bygget og at han har godt kjennskap til historien til bygget. Han hadde vært der på søndag samme dag som Birgit å tatt bilder. Vi var begge enig at det var trist at bygget skulle rives å helt unødvendig. En av de som arbeidet på stedet sa at for han gjorde det ingenting om vi tok en titt, det var på eget ansvar. Jeg kjente en stor lettelse å glede da vi var på vei inn i bygget. Jeg hadde aldri turt å håpe på noe sånt på forhånd. Og hva er sjansen for at jeg skulle komme dit akkurat den dagen og på akkurat samme tidspunkt som Svenn. Jeg fikk en flott tour gjennom bygget, mot at jeg skulle hjelpe han å bære pianoet noe jeg sa ja til veldig raskt!
Jeg føler egentlig at det er på tide med litt historie nå så jeg vil prøve å fortelle historien om Fuhr vinkjeller:
Grimstad gartneri, som også var hageskole ble etablert i 1885 av gartner Thomas Kristensen fra Borup sogn i i Randers amt i Danmark. 
I 1895 da Kristensen får anledning til å ta over farsgården i Randers bestemmer han seg for å nedlegge skolen og selge gartneriet.
Mons fuhr fra Luster i Sogn overtar. Han var selv elev ved skolen og så muligheter for fortsatt drift av gartneriet.  Han overtok stedet 1 oktober 1895.  Driften startet forsiktig med leveranser av blomster til utplanting, samt binding av buketter og kranser. I 1907 ble det oppført et bygg som inneholdt frørenseri og kjellerplass til 30 000 liter vin. Denne bygningen brant imilertid ned i 1919. frørenseriet ble straks gjenoppbygget mens mølla ble først gjenreist i 1925.
Et par dager etter giftet Mons seg med Juliane Marie fra Stavanger. Juliane delte sin manns interesse for havebruk. Hun startet derfor forsøk med legging av rabarbervin. Og i 1900 var den første vinen, 300 flasker, klar for salg. Salget var vellykket og de neste årene økte salget med nesten 100 % årlig. Grimstad gartneri ble snart landets dessidert største produsent av vin. Og Grimstad ble kalt Norges vinby.
I 1933 ble landets første vinlaboratorium etablert i øverste etasje av vinkjelleren.
I 1932 tiltrådte sjur Fuhr Mons sin sønn firmaet, etter å ha gjennomgått vinskolen i Geisenheim am rhein. Deretter vinskolen i Montpellier og studert vinavl ulike land i europa. I 1935 ble han sjef  for vinavdelingen.
I 1936 startet produksjonen av eplesaft (Fuhrs eplemost) ved leiepressing av epler, det vil si at bedriften tok i mot epler fra bønder og flere haveeiere fra hele sørlandet. Som ved å levere et antall kilo epler for pressing  kunne kjøpe tilbake  ferdig presset eplesaft tilsvarende leveransen av epler.
1940 - 1945 I krigsårene valgte Mons Fuhr som tidligere hadde gode forretningskontakter i Tyskland, samt i lengre tid vært aktiv i nasjonal samling å samarbeide med okkupantene for at bedriften kunne fortsette som tidligere. For bedriften var dette samarbeidet vellykket, men det fikk alvorlige konsekvenser ved rettsoppgjøret etter krigen. I 1946 ble Mons Fuhr tiltalt ved agder lagmannsrett og dommen ble tvangsarbeid i et år og 8 måneder og en bot på 20 000 kroner. Samt inndragning av 38 000 kroner og en erstatning på 600 000.
Fuhr anket og i 1951 ble han benådet og fikk 3 års prøvetid istedet. 
Det ble produsert vin for salg i grimstad i 100 år, de siste flaskene ble tappet i 2001. Storhetstiden var fra 1930 tiden og utover, da Grimstad virkelig var vinbyen i Norge.  Men den norske smaken forandret seg. Sterk og søt vin som ligner på Maddeira og sherry er ikke lenger i skuddet. og reklameforbudet har gjort at mange ikke vet at det produseres norske fruktviner.
Det finnes mer man kan lese om vinproduksjonen på vinkjelleren hvis man leter på nettet. Det finnes også mennesker som har jobbet der, mennesker som har gått i trappene der, i gangene, mens vi går der inne forteller Svenn meg at på toppen var det en vinbar/restaurant, det ser man tydelig spor av.








ser jo nesten ut som det har vært en liten restaurant på toppen av vinkjelleren.

Jeg har vært på noen forlatte steder men dette bygget var noe for seg selv, jeg ble så facinert av trappene som gikk bratt oppover, skyvedører i hvitt tre. Hvor vakkert det var enda forfallet var kommet langt. Bygget hadde virkelig sjel og man merket at det lå masse historie i veggene, så gamle store vintønner og på toppen er det en takterrase som er helt fantastisk! Der oppe har man en utrolig utsikt, fikk dessverre ikke tatt noe bilde.
Men var fantastisk å stå der på toppen av takterrassen hvor Mons Fuhre engang sto å så utover sine bugnende åkrer som han fikk over på flaske. Det var en spesiell følelse å stå der å prøve å forestille meg hvordan det engang var der da driften fortsatt var i gang. Det er utrolig fascinerende å dra til forlatte steder man går på en måter i andres fotspor.
Nå vil jeg vise dere litt hvordan det så ut inne i Vinkjelleren har dere lyst til å bli med en tur inn kom igjen da...

Litt arrangert kunst fra noen på en av vintønnene




ser ut som en reklameplakat for Fuhr 
r



Jeg lurer på om dette engang hang på veggen til Mons...

skaper med nummer på

sola skinner fortsatt inn gjennom vinduene til vinkjelleren, men kun en kort stund til...

Et gammelt slitent piano som fortsatt holder på sin skjønnhet...

Det kom til og med fortsatt lyd ut av det...

Jeg skulle til å skrive jeg lurer på hvem som spilte på det sist... det var meg...

Selv om tiden har gått andre steder har klokka sluttet å gå på Fuhr vinkjeller...

Jeg vet ikke hva slags tralle dette er eller hva den er blitt brukt til, om den har havnet der i senere tid eller om den har hatt noe å gjøre med vinproduksjonen. Jeg er veldig interessert i å vite hva denne trallen eller denne gjenstanden på bildet er brukt til. Så hvis noen vet noe vil jeg gjerne høre fra dere.




Ingen kommer til å sitte på denne stolen igjen...

Synes dette lille rommet var utrolig vakkert, spesielt med de hvite vinduskarmene og de rutete vinduene


Vakkert forfall slutter aldri å blomstre

Så nærme bor det mennesker så nærme er det liv, på Vinkjelleren er det bare spor etter liv igjen
om kort tid er alle de sporene visket ut ...


Jeg likte dette rommet...

Bildet er tatt oppå taket der det brant i 2008, kanskje var det her vinlaboratoriumet lå...

en gammel pipe...



De gamle vintønnene står der fortsatt...



Festen er snart over det blir stille mørkt og trist...



Kanskje var dette en av vinkjellerne...



vakker kunst på Fuhr

Ute i bakgårn...
.

vekt utenfor var det her de veide eplene...




En gammel høytaler...







Det var en utrolig opplevelse å få oppleve å se deg på nært hold, nesten som å besøke noen på dødsleie, for du er snart ikke mer, jeg er utrolig glad for at jeg dro for å utforske deg. Det er en opplevelse jeg aldri vil glemme! Du er vakker og burde fått lov til å stå, du burde blitt satt i stand, du burde blitt brukt til noe...

Istedenfor har du blitt stående å forfalle...



Etter en utrolig tur til Fuhr vinkjeller måtte jeg ta turen til Apotekergaarden for å skåle for deg Fuhr!

Av steder jeg har utforsket så er du et av de flotteste stedene hittil!

Det er stor skam at de jevner deg med jorden...

Så jeg hever mitt glass for deg!

Skål Fuhr!

Heldigvis kan de ikke slette historien...

den vil leve...

 

 

 

Dikt og datt 2

Da er det blitt lyst ute, det regner faktisk her jeg er. Snøen smelter sakte utenfor.  Håper det slutter å regne utover dagen i dag sånn at jeg kommer meg ut av døra i dag. Spørs om det blir ut med kamera i dag da blir linsa våt og jeg har ingen regnjakke heller... Så kanskje må exploringen vente til en annen dag. Jeg tenkte å dele noen av diktene mine med dere: I det jeg gjør det dukker faktisk solen opp bak meg her, det var fint!

 


Et av mine dikt der ei venninne av meg har laget design og bakgrunn


Et annet dikt som Spookey Trine har laget design og bakgrunn til

 

Generasjon X

Sommeren 1996

vi huska på lekeplassen

klatra i skumle klatrestativ og i trær

spiste tørre mariekjeks

fikk skrubbsår her og der

var nysgjerrige barn som lekte

lenge før facebook og nettbrett

lekte polti og tyv

og kapp land med kniv

istedet for å surfe på internett

vi var den siste av vår generasjon

før var venn beskrivelsen

på en fysisk relasjon

vi spilte fotball på løkka

plukka flasker å kjøpte bugg

sto på skøyter på Dælenga

og hadde lang pannelugg

før internett var den peneste jenta i klassen

den peneste jenta i verden

vi hadde walkman og kasettspillere 

kunne ikke laste ned musikk

vi tok opp sanger på kasett fra radioen

nå gjør man det med et klikk

 

Håndtrykk

Vi er ikke sammen vi er bare på samme vei

en muslimsk jente sitter ved siden av meg

hun spiller et spill på mobilen

lukter sitron og vanilje

tenk om verden kunne være

som meg og den muslimske jenta

med hver vår kultur

side om side

istedenfor frykt

for hverandre

kunne vi lære

mer om den andre

lyse opp i mørket

som en lykt

og som et håndtrykk

NN

Tenk en dag skal jeg aldri få se disse stedene igjen

aldri få servert måkeskrik til frokost

aldri føle havet mot huden

se solnedgangen

aldri være til mer

kun et minne i tiden

som forsvinner sakte hen

 

Tenk en dag skal jeg aldri se opp på stjernene

aldri føle bakken jeg står på

aldri kjenne lukten av sommer

ikke kunne si jeg lever her og nå

en dag skal jeg aldri vite hva som kommer

 

Tenk en dag skal jeg møte deg

slik mange har gjort før meg

aldri har du sviktet noen

du kommer ved en korsvei

ukjent når

ukjent hvor

ukjent hva

som skjer da

jeg er redd

 

 

Det kommer flere dikt fra meg her med tiden...

 

Jeg vil egentlig avslutte med mitt favorittdikt:




Jeg legger også ved en moderne versjon jeg fant av dette diktet, så kan folk velge selv hvilken versjon de liker best. Jeg synes de får frem diktets stemning.



 

 

Dikt og datt

Sitter her i sofa en. Rundt meg løper det to katter. De er både søte å irriterende på en gang! Klokka er 06:46. Det er mørkt ute fortsatt. Har vært våken siden i to tiden i natt. Før det sov jeg fra ni på kvelden, og før det igjen var jeg oppe hele natta. Så døgnrytmen er litt ute å kjører om dagen kan man si : P Jeg satt 4 - 5 timer på toget i dag, tiden gikk sakte, og jeg var for trøtt til å beundre det snødekte landskapet vi passerte. Kom til Kristiansand i to tiden på dagen. Det er to år siden jeg var her sist. Da feiret jeg jul med søstra mi. Nå skal jeg være her en uke. Det blir nok hyggelig... Jeg er ikke  verdens mest sosiale person, liker meg godt i mitt eget selskap. Jeg føler meg ikke noe mer ensom av den grunn. Jeg vet jeg er sær, når jeg faktisk skulle ønske at jeg hadde reservert begge setene på toget bare for å kunne sitte for meg selv. Jeg liker ensomheten er ikke redd for den. Nå høres jeg ut som en eremitt. Jeg er ikke det, men har bare behov for å gå litt unna noen ganger å trekke pusten. Jeg har sittet her i natt å prøvd å finne ut hvor jeg skal forsøke å dra hen på neste utflukt. Jeg har planlagt en tur i Oslo allerede. Men har lyst til å få til hvertfall en tur mens jeg er her nede på Sørlandet også. Jeg har sett på noen steder jeg synes virker spennende.

 


Bildet er fra bloggen forlatt.no

Dette er sted 1 jeg kunne tenke meg å dra til

 

Sted 2 er en vinkjeller se bilde under:



Det siste stedet har jeg tenkt kunne være en gruve.  Vet ikke hvilken enda eller hvordan jeg skal finne en inngang til en gruve. Har også tenkt på å dra til Odderøya, det er kanskje ikke det mest spennende stedet å dra til men er mye kult å se der:


 odderøya har mye historier fra krigen

'
Her ser dere en av kanonene

Det blir spennende å se hvor jeg ender opp hen :)

Ønsker dere en fin dag og hvor jeg drar det får dere vite ikke i neste blogginnlegg men neste der igjen.

 



 This is exploring with Josh i follow him on youtube, please subscribe to help him get more subscribers!

 

 

 

Danseskoene

Jeg satt her en morgen å drakk kaffe å fikk nikotinen min gjennom snusposen under leppa. Jeg kjenner ikke suget etter sigaretter lenger, men ofte kjenner jeg på savnet å det er ganske sykt med tanke på at det er over 3 år siden jeg sluttet. Plutselig kommer dette diktet til meg, ord for ord, jeg skriver de ned viktig å få det ned på papiret når slusene åpnes. Det begynner å bli mange dikt nå, har ikke helt tellinga men nærmer seg nok 100 dikt. Har ikke våget å sende de inn til forlag enda, men har tenkt å prøve å sende inn nå i løpet av 2016. Jeg husker en gang tilbake må ha vært i 2007 da leste jeg noen av diktene mine høyt for et publikum og jeg fikk en til å spille på akkustisk gitar mens jeg leste, å han var kjempeflink, han klarte å spille det jeg leste på en måte å fange stemningen så det ble ganske magisk synes jeg. Kunne tenkt meg å gjort det igjen lest dikt nede i en eller annen kjeller i Oslo der folk satt og drakk øl og vin å alle kunne gå opp å lese diktene sine. Skulle vært mer av det. Kanskje noen må starte, jeg vet at det finnes folk som driver med det men det er ikke så vanlig heller. En ting er sikkert dikt er ikke som kriminalromaner man blir ikke rik av å skrive dikt. Det er heller ikke motivasjonen min bak å skrive, selvfølgelig er det gøy å kunne leve av det man brenner for å gjøre, ja lidenskapen sin. Jeg tror ikke jeg kommer til å skrive gode kriminalromaner heller  så jeg blir vel aldri rik. Nå vel man kan jo ha et rikt liv uten å ha masse penger. Det faktum at det er dikt jeg skriver så blir det jo naturlig for meg å følge den veien videre. Alle kunstnere om de maler, tegner, lager graffitti, tar bilder, lager skulpturer ja hva enn man gjør. Så tror jeg det er stort at det man skaper får evig liv ved å for eksempel få en bok gitt ut, eller få utstilt kunsten sin et sted. Det beste er jo når det rører noe i noen, at det får folk til å tenke kanskje. Vel jeg babler i vei her, det blir fort sånn.

Diktet mitt i dag handler om dualiteten i meg, eller man kan jo si mennesket generelt, og hvordan de påvirker hverandre, bevisst eller ubevisst. Det er et mørkt og et lyst dikt, det er litt spaltet, todelt, slik vi mennesker ofte kan være, dratt i forskjellige retninger, eksempler kan være, godt/ondt, mørkt/lyst, riktig/galt osv osv. 

Jeg føler det ofte slik, jeg kan like begge tilstander, jeg kan mislike begge tilstander.

Jeg tror alle mennesker er litt ying og litt yang men det er bare min mening for hva den er verdt...

Vel over til diktet det kommer her:

 

Danseskoene

Som en ulv lusker jeg rundt

i byens gater i mørket

som en vampyr

drikker jeg grådig av

udødelighetens eliksir

danser med månen hver kveld

stadig på flukt fra solen

ser ut mot havet

kjenner bølgene skyller over meg

føler jeg er midt i en storm av følelser

ser det bli lyst

innrømmer motvillig at jeg liker lyset

liker hva det gjør med meg

lar solstrålene varme meg

tine opp et frossent sinn

lar det sakte synke inn

 

Flukten er over for denne gang

hva er det jeg flykter i fra?

er det et fastlåst mønster?

et edderkoppnett?

jeg ikke kommer meg ut av

vender tilbake til hverdagen

som ligger der trist og grå

eller massivt som et fjell

jeg må bestige

når jeg knapt klarer å gå

ulven bor der inne fortsatt

sky og redd

hver gang han dukker frem

tar jeg danseskoene på

 

Det var det for denne gang da sier jeg rett og slett som David Bowie

Lets dance!



 

 

 

 

 

 

Nikon D40x

Hei alle sammen :)

 

Det har gått noen dager siden sist jeg skrev. Det jeg skal skrive om i dag er to ting. Den ene er om fotografering og mitt nye kamera, det andre er mitt nyeste dikt som jeg skrev her om dagen. Så jeg deler denne bloggen opp i to deler.

 

Jeg kjøpte et kamera av lillebroren min i går. Det er et gammelt kamera, tror det er fra 2007. Jeg var veldig spent på om det var Nikon d40 eller Nikon dx. Da mest med tanke på hvor mange megapixel jeg fikk. Ble lettet da jeg så det var dx. Det betyr at jeg får 10.1 megapixel istedenfor 6 det er stor forskjell. Når det er sagt skal det sies at jeg er ingen ekspert på fotografering eller kameraer for den saks skyld. Jeg er vel heller det stikk motsatte, det kalles vel en amatør. Men som det heter seg man lærer så lenge man lever. Jeg har lenge drømt om et kamera som i det minste har speilrefleks. En oppgradering rett og slett. Har fått til mye ved å være kreativ, men vil samtidig lære mer om fotografering og da trenger jeg et kamera som er litt mer avansert. Jeg synes jeg har fått meg et fint nybegynner kamera som jeg kan leke meg med, øve meg med. Det gjør ikke meg noe at det er gammelt for meg føles det helt nytt.

Sitter her å hører på Beatles å tar meg en øl.  Mitt nye kamera ligger ved siden av meg har vært ute å brukt det for første gang i dag. Jeg har mye å lære men det ser ikke håpløst ut, tror vi skal fange mange fine motiver sammen i tiden som kommer. Det gleder jeg meg til. Spesielt når jeg ute på Urban exploring er det et must å ha med kamera!  

Dere skal få se på noen bilder av det nye kameraet mitt de kommer rett under her:


Så her er det med kamerabag og ekstra zoomlinse

 


Et nærbilde av kamera

 


 Nikon dx står det der frampå kamera

 

Jeg og min svenske polare var ute i dag å tok noen bilder, vi lekte oss litt med kameraene våre. Så tok noen jomfrubilder med kameraet i dag. Det er ikke helt sant, men det føles sånn ut jeg har jo aldri brukt det tidligere. Prøvde å zoome inn månen å ta bilde av den.



Har aldri fått til å ta bilde av månen før...

 

Tok også noen bilder fra Operataket som jeg kan dele med dere:


Solnedgang fra Operataket i Oslo

 

Liker veldig godt at jeg har fanget opp den personen som står og ser utover fjorden...


Tenk å være fri som en fugl...


Det var gøy å leke seg litt oppå et tak i Oslo å solnedgangen er ganske fin om vinteren også.

Dette ble litt på overflaten, skal gå litt dypere neste gang å fortelle litt mer om hva jeg har lært, må nok bare bli litt kjent med kameraet først, men jeg er i gang. Nå må jeg nesten slutte for denne gang.  Del 2 kommer snart det vil handle om det nyeste diktet jeg har skrevet.

 

Livsperspektiv

Jeg skriver dikt!

så denne bloggen vil også handle om den reisen jeg er på mot å forhåpentligvis gi ut min egen diktsamling. Det er en drøm jeg har hatt lenge. En drøm jeg fortsatt håper å få oppfylt.

 

Det begynte med Pappa som skrev dikt fra han var ung. Jeg viste ingenting om at Pappa skrev dikt før han viste meg et par av diktene sine et og et halvt år før han døde. Pappa ble bare 53 år gammel. Han døde i 2007 og noen måneder senere da vi skulle gå igjennom pappas ting I huset der han bodde. Fant jeg alle diktene hans. De har jeg tatt vare på og lagt i en skuff. Jeg tar de ofte frem og leser de om og om igjen. Da jeg fant diktene til Pappa forsto jeg hvorfor jeg selv skrev dikt.

Her er et bilde av Pappa



Dette bildet er tatt på vestlandet.

Jeg vil dele et av Pappas siste dikt med dere, det skrev han i 2007 samme året som han døde.



Tid

Tid er en tildelt gave

en kostbar gave

du får bare denne ene

den er som en diamant

like mye verd

uansett hvor gammel den er

 

Denne edle gaven er til for å brukes

bruk den mens du kan

du vet ikke hvor lenge du har den

den er som et timeglass

renner så fort av sted

 

Noen vil alltid prøve å stjele denne gaven

noen ganger blir den bare tatt i fra deg

det er ditt valg hvorledes gaven brukes

tiden er evig

men ikke for deg og meg



For et par år siden skjedde det noe helt fantastisk.

Jeg ble med I en gruppe på facebook som heter Forfattere uten grenser

startet og drevet av Terje Tønnesen. Jeg begynte å legge inn mine egne dikt der og etter en stund så bestemte Terje Tønnesen seg for å gi ut en antologi med utvalgte dikt fra medlemmene i gruppen. Til min store glede ble jeg valgt ut og fikk 2 av diktene mine I samlingen.


Her på side 41 er to av mine dikt foreviget på papir utgitt på Kulturforlaget Brak.

For meg er det en stor drøm bare å ha fått til det. Å det har gitt meg troen å håpet om å få gitt ut min egen diktsamling en dag.

Det å skrive har alltid interessert meg. men av alle skriveformer har jeg blitt mest fascinert av diktform. Jeg skriver om alt mulig, om kjærlighet, om død, vonde ting, smerte, savn, naturen, barndom, relasjoner, om ting jeg ser, opplevelser som setter spor. Det er så grensesprengende hva man kan skrive om. Det kan gå flere dager å uker mellom hvert dikt, mens andre ganger kommer de på løpende bånd.

Til slutt vil jeg dele det siste diktet jeg har skrevet.

Det vet hun

Blodet flyter som elver

i byer og gater

ved de døde kroppene

står en liten jente å skjelver

hus ligger I ruiner

eksplosjoner høres fortsatt

kun en ting overdøver smellene

gråten til mødrene

som mistet sine barn I natt

 

Bilder og videoer av krig

spres raskt på nyhetene

hele verden rundt

når en liten jente kommer fra Syria

hit til det kalde nord

hvem er det da som tenker på det

da er et sted å bo henne ikke forunt

 

Da er hun en fremmed

en inntrenger

en snylter på vårt samfunn

bildene og videoene vi så på tv

de varte jo bare en stund

en ting er hva man ser på en skjerm

det man opplever i krig vet hun

 

Da vil jeg avslutte med Ole Paus sin sang: Det er ingenting her å være redd for.

Den synes jeg passer fint.





 

 

 

 

 

En hel dag på en nedlagt militærleir

Jeg tok turen en lørdag denne måneden til en nedlagt militærleir. Som ligger innerst i en dal rett ved skogen for å se om jeg kunne finne noen fine motiver. Det hadde snødd hele natta så det var helt hvitt ute, hele verandaen var fylt med snø. Jeg hadde vært der kvelden i forveien for å finne letteste og raskeste veien inn. Jeg våget meg inn I et av byggene men det var litt skummelt å gå der inne alene. Jeg ble kjent med en annen som også liker Urban exploring for litt siden, så vi hadde avtalt å møtes å dra dit sammen dagen etterpå. Jeg klarte likevel ikke å dy meg å måtte dra litt tidligere på dagen. Det var en grunn til det, jeg ville ta bilder på dagtid. Så det ble en lang dag.

Jeg har lenge drømt om å begynne aktivt med Urban exploring det er noe jeg har vært interessert i lenge før de hadde noe navn på det. Det begynte da jeg var ganske ung og vi klatra opp på hustak, snek oss inn I gamle forlatte hus. En gang fant jeg en dagbok liggende på et nattbord på et soverom. Det var skrevet i den med løkkeskrift,  men regnet som rant gjennom sprekker i taket hadde gjort papiret vått. Så blekket hadde rent utover å det gikk ikke an å lese det som hadde stått der. Det var mye der som hadde blitt etterlatt igjen. Man kan bare begynne å undre seg over hvem som hadde bodd i huset. Det var også en peis på soverommet. Og det lå i tredje etasje så det var et stort hus. I dag er dette huset revet. Og folk husker nok ikke at det har eksitert engang. Jeg var jo ikke så gammel på den tiden kanskje 14 men ble tidlig fascinert av gamle og forlatte bygninger og hus.

Man glemmer faktisk hvordan det engang så ut rundt seg. Bor  man i store byer er det enda vanskeligere å huske alle bygg som som har stått der tidligere. Til og med jeg husker ikke hvordan alle stedene i Oslo så ut for bare 20 år siden. Jeg kom i prat med en mann på bussen for litt siden som heter Harald Østgaard lund han fortalte meg at han var forskningsbibliotekar og fotohistoriker ved Nasjonalbiblioteket. Han fortalte også at han hadde vært aktiv fotograf tidligere og brukte mange år på å dokumentere byutviklingen. Det var en intens periode forteller han med mye fotografering. Han mener at folk lett glemmer hvordan byen så ut for 10 - 20 år siden. Man tenker rett og slett ikke over det. Man har nok andre ting å tenke på. Han har vært med å bidra til den mest omfattende presentasjonen av norsk fotografi noensinne i boken 80 millioner bilder. Det var utrolig spennende å prate med han. Vi kom i prat rett og slett fordi jeg fortalte at jeg likte å fotografere selv.

I tiden som kommer har jeg også veldig lyst til å prøve å komme meg ned i undergrunnen. Å er stadig på jakt etter nye steder å utforske. Den siste tiden har det skjedd mye positivt. Har fått en partner som jeg kan dra på oppdagelsesferd sammen med. Det er veldig fint å ha noen som deler samme interesse som deg. Etter en vellykket  foto shot  på dagtid med et ganske så ordinært kamera dro jeg for å møte Flipp3n. Det var veldig hyggelig, han er også litt mer dreven på fotografering enn meg så det var gøy å lærerikt å gå med han. Det var blitt mørkt ute når vi snek oss gjennom skogen i dyp snø. Vi fulgte fotsporene mine fra tidligere på dagen de var fortsatt synlige i snøen.





Vi kom til slutt frem til denne porten



Det suget man kjenner i magen når man skal utforske et nytt sted er vanskelig å forklare for den som ikke har opplevd det. Man kjenner det sitrer i kroppen. Man er spent fokusert, litt nervøs for å bli oppdaget det er jo tross alt litt i gråsonen det man driver med I denne hobbyen. Når man sniker seg inn på steder andre har glemt og hvor man ikke har lov til å ferdes. Jeg føler likevel ikke at jeg gjør noe som er veldig galt da jeg i hovedsak ønsker å dokumentere, oppleve de stedene, husene og byggene som står i fare for å gå tapt fordi de som eier dem enten er gått bort eller ikke bryr seg om å vedlikeholde de. Det finnes dessverre også mye boligspekulasjon på dette området. Jeg ble glad da jeg leste for litt siden at de har foreslått bøter for de som bevisst lar bygg stå å forfalle slik at de kan rive de gamle byggene og bygge opp i ny stil. Men er skeptisk til om det virkelig er tredd i kraft ennå og blir opprettholdt. Det jeg også liker er å ta bilder, å rett å slett ikke vite noe om hva jeg vil se på de forskjellige stedene. Det er alltid spennende å dra ut å explore uten å vite på forhånd hva som møter en. Det som er sikkert er at hvert sted har en historie å fortelle. Det finnes sikkert utallige beretninger om menneskene som oppholdt seg I leiren, å de etterlater seg alltid spor. Man blir alltid overrasket også over alle de skjulte motivene som dukker opp, det ble noen skjulte skatter på denne turen som vi fikk se nede I en mørk kjeller blant annet.

Det var så hvitt og fint inni skogen og vi hørte elva rett bortenfor der den rant under isen. Så snøen på greinene til grantrærne det skapte jo en magisk atmosfære i seg selv. Det første vi fant var en gammel  singer symaskin jeg har prøvd å finne ut hvor gammel den er og hvilken modell. Det er ikke så enkelt når man ikke har et serienummer. Men etter å sett bilder av flere symaskiner og lest forskjellige steder på nettet. Har jeg kommet frem til at det må være en Singer modell 28K med viktoriansk mønster. Den symaskinmodellen  kom i 1885, den siste maskinen jeg fant med det samme mønsteret var fra 1910. Jeg er ingen ekspert på symaskiner men den kan jo være ganske gammel. Faktisk over hundre år gammel. De skal være veldig vanlige i UK. Og er produsert i Skottland leste jeg. Hvis noen vet hvilken modell det er så skriv gjerne til meg.


Ble egentlig litt overrasket over å finne en symaskin på en nedlagt militærleir



Det skal ha vært et kruttverk her tidligere har jeg lest, forsvaret tok over I 1861. Kruttverket ble lagt ned i 1898.Tyske soldater brukte leiren under okkupasjonstiden mellom 1940 - 1945. De videreutviklet den med flere store bygninger for reparasjon og vedlikehold av luftvernskyts. Etter krigen overtok luftforsvaret leiren men de forlot den I 1985. Senere overtok forsvarets tele og data tjeneste. I 2007 kjøpte kommunen leiren. Nå står husene å byggene der å forfaller. I 2010 flyttet noen husokkupanter inn I noen av de husene som står der, men ble raskt kastet ut etter noen måneder.  Det skal sies at det ble gjort en avtale med Oslo kommune om bruk av leiren til alternativ opplæring for elever ved utdanningsprogrammet bygg og anlegg ved sogn videregående skole. Det får være nok historie for denne gang.

Vi gikk så inn I et av byggene man skal være forsiktig for gamle bygg kan ha masse støv, sopp, asbest i seg, man burde bruke en maske, så er man helt sikker. Det som er så spesielt er vel det at når jeg er på forskjellige forlatte steder så føles det som jeg er så langt borte fra sivilisasjonen, men ofte er den ikke langt unna i det hele tatt, det er en veldig underlig følelse. Det var masse spor etter de som engang hadde vært der. Det er rart å tenke på at så mange forskjellige mennesker har vært på et sted på forskjellig tidspunkter så klart. Har lest at forsvaret har hatt masse forskjellige avdelinger der, at de engang huset epilepsipasienter, og tyske soldater, nå i dag noen få elever de er bare innom I skoletiden.

Det som møtte oss var åpne vinduer, noen knuste andre sperret igjen med treplater som er spikret fast eller skrudd fast. Det var vel rundt 10 kuldegrader den kvelden så jeg hadde tatt på meg varme klær, men enda frøs jeg. I det første bygget var det en kjeller og et loft, det var ellers tre etasjer. Det var fritidsmesse, bar, en peis, det må ha vært fellesstue vil jeg tro, det var masse rom I etasjene over I lange spøkelsesaktige korridorer der navnene på de som bodde der fortsatt hang på dørene. Det må ha vært soldater fra luftforsvaret som bodde der mens de var på treningsleir, men dette er bare meg som gjetter vilt. Det er en del av spenningen å se for seg hvordan det engang så ut da det lyste i lampene der og det brant i peisen, folk sov på rommene sine. Den gangen det var liv I leiren. I kjelleren fant vi en dør som hadde en del kulehull i seg fra skyting. Jeg har hørt at politiet har hatt øvelser på stedet, så jeg går ut i fra at det er grunnen. Her er noen bilder jeg tok inne I bygget.


Dette er like ved kjøkkenet, lurer på når noen brukte den kosten sist...


Når ble det fyrt i denne peisen sist, det ligger fortsatt en vedkubbe i den som er svart


den trappa går opp til alle rommene der folk engang har sovet.


denne vasken vil nok aldri mer bli brukt...

Dette bygget vil nok aldri overleve uansett hva som blir leirens skjebne. Forfallet har gått for langt. Vi kom kun inn I to av byggene. I det ene måtte vi krype ned i en smal kjeller å klatre ned en stige som var festet på muren.

Vi håpet vi skulle komme oss videre inn I bygget men vi fikk bare se kjelleren, men der skjulte det seg noen skatter. Vannrørene var sprekt flere steder. Dette bygget så ut til å være i bedre stand enn det forrige vi var inne i. Men med sånne vannskader å rør som sprekker å vann som spruter ut det lover jo ikke så godt. Det kan derimot skape ganske vakker kunst å det fikk jeg heldigvis fanget opp.


Ganske vakkert eller hva syns du?

Det er litt av det jeg synes er så spennende at du aldri vet hva som venter deg når du begir deg avgårde inn I kjellere, inn I hus og bygninger der man føler at tiden nesten står stille det er som minnene stivner på forlatte steder som vann fryser til is. Samtidig som naturen tar over. Det er som om forlatte hus og bygninger ligger der I koma. Oftest vil de aldri våkne til live igjen. Så det er noe trist å vakkert ved å se de ligge der, de to følelsene smelter sammen på en måte.

Skatt nummer 2 jeg fant var ved å snu en metallplate for å se om det var en underjordisk kjeller, det var bare et lite hull ned i bakken, men det jeg og min partner så var fantastisk!



Der lå en skjult skatt et kunstverk som ingen egentlig skulle få se, men vi fanget det opp ved å oppsøke det ukjente, det er mye det urban exploring handler om nemlig eventyret og opplevelsene av å oppleve stedene man drar for å se.










Hvem har skrevet dette, det vil vi nok aldri få vite.


et forlatt verktøyskap


Her har jeg lekt meg litt...

Her er noen bilder av noen av byggene og noen motiver jeg fant utenfor i leiren:












Jeg har skrevet mye og skal snart avslutte for denne gang. På en måte føler jeg at gamle hus og bygninger har sjel, kanskje har de et hjerte også. Kanskje lengter de etter varmen fra noen mennesker som vil bo i det. Det gir huset kanskje mer liv når man hører latter og ser at det er noen som bryr seg om det. Folk som har levd i samme hus i flere år blir knyttet til huset sitt.

Da jeg så dette huset tenkte jeg på hvem som hadde bodd i det, om noen satt der tidlig om morgenen å drakk morgenkaffen sin og hvor lenge siden det er siden noen bodde i det. Hvilke minner har huset igjen fra menneskene som engang bodde der.





Det ser nesten ut som det står noen i vinduet å ser på meg...kanskje noen sjeler som går igjen der inne...


dette huset er gammelt og har fått mange rynker...


en blomsterkasse i jern med noen visne planter som fortsatt henger på utsiden.

Kom over et dikt av Douglas Claytor og vil avslutte med det da jeg synes det passet så godt med dette huset som jeg fant.





 

 

Vakkert forfall

Dagens innlegg skal handle om et sted jeg har vært mange ganger. Det er ofte jeg har gått rundt i de forlatte byggene og tenkt hva om disse veggene kunne snakke. Hva ville de fortalt meg? Det som er sikkert er at innenfor disse veggene har det vært mange skjebner opp i gjennom årene fra dette stedet ble bygget. Noen av historiene har vi hørt, andre forblir I veggene på mentalsykehuset jeg så ofte har vært å besøkt. Det går masse rykter om at det spøker der, folk kan fortelle om utallige opplevelser.  De fleste stedene jeg besøker har noe trist over seg, ikke minst noe mystisk. Det er som å ta en reise tilbake i tid. Man går fra å være i 2016 til å stoppe opp å befinne seg i et helt annet årstall. Der kun de etterlatte sporene fra menneskene som var der er igjen. Og inventaret som en gang var intakt er nå slitt, maling flasser av takene og veggene. Det er rust på dører og rustne dørhengsler. Årene setter sine spor, det vet vi mennesker så altfor godt selv. Med årene får vi et eldre utseende, vi får grått hår, alt og alle har sin tid. Vi blir borte engang akkurat som husene de river eller ungdomsårene som man I dag kun har minner fra. Mange spør meg hva det er som er så fascinerende med forlatte hus og bygninger, glemte steder, gjemte rom og mørke kjellere, tunneler og gruver. De kan ikke forstå det. Jeg svarer de at jeg er en av de som ser det vakre I det gamle og forlatte. Samtidig syns jeg det er trist at så fine bygg skal stå å forfalle å bli glemt til de til slutt tar å river de ned. Jeg er veldig for å verne gamle bygg. En annen ting er at jeg er veldig glad i å fotografere å på slike steder kan man fange opp stemninger som ikke finnes noe annet sted. Jeg prøver alltid å finne ut mest mulig om stedene jeg besøker. Hvordan det var der før, hva som gjorde at de måtte legge ned stedet, eller hvorfor folk bare måtte dra sin vei i sånn hast. For sånn kan det virke noen ganger. Og ikke minst hvem var disse menneskene? Hva slags liv levde de?


  Kort gjennomgang av historien til Mentalsykehuset

 

 

 

 

 

 

Mentalsykehuset jeg ofte har besøkt ligger rett utenfor   Oslo.    Det ble åpnet i 1926. På det meste er  omkring 600 pasienter innlagt. De fleste for psykiske lidelser. Noen lettere, andre mer alvorlige og kroniske. Det ikke så mange vet er at Lier var til å begynne med et godt sted å være i landlige omgivelser. Wilhelm Grimsgaard var den som trodde på å gjøre menneskene friske ved fysisk arbeid, omsorg og nærhet. Ikke ved å gi medisiner. Ved hans død kom det nye metoder til. Lobotomering, elektrosjokk, lsd forsøk, insulinsjokkbehandling og medisinering var noen av de nye metodene som kom på banen. Om alle fant veien til Lier vet vi ikke, men trolig mange av de. Toppfigurene i psykiatrien gikk uforsvarlig frem i operasjoner beskriver tidligere ansatte på gulvet.  Det var ingen som fortalte pasientene hvilken behandling de fikk eller hva de puttet i dem. Sykepleierne som gjorde en god jobb å viste empati for pasientene fikk aldri noe annerkjennelse for det. Ansatte kan fortelle om at de kunne få beskjed om å bli med på en operasjon, de syntes det var grusomt og de kjente som regel ikke pasientene igjen etterpå de virket fraværende og apatiske etterpå. Etter flere tiår med ekstreme behandlingsmetoder fant myndighetene ut at dette var menneskemishandling og i 1986 ble avdelingene stengt på dagen.  Siden den gang har bygningene stått tomme bortsett fra vandalisering og hærverk fra ungdom opp igjennom årene. Det er funnet sensitive dokumenter, pasientjournaler, for da bygningene ble tømt for mennesker ble alt annet liggende igjen og byggene står der den daq i dag som en påminnelse om en tid som heldigvis er forbi. Dette er bare overflaten altså historien som man kjenner til. I tilegg kommer alle historiene vi aldri noensinne får høre som nå sitter igjen i veggene. Du vil også se at jeg har skrevet den av det er nemlig laget en kort dokumentar som heter Bak lukkede dører og der blir en tidligere ansatt intervjuet. Ofte starter folk å fortelle historien å glemmer hvordan det hele begynte. Det er like viktig å ha med starten som det er å ha med slutten.

            



         


Så det er klart at mange steder som jeg besøker har en tendens til å ha noe trist over seg, et mørke, man kan nesten føle det inni byggene at det er veldig tung energi der inne. At det er mørkt og dystert, men like ofte skjer det motsatte at jeg blir fylt av en beundring og en fascinasjon og kjenner i noen rom at det er noe vakkert med å gå der i de lange korridorene eller inn i de mange store salene. Men spesielt et rom har jeg alltid vært glad i og syntes har vært vakkert. Om det er på grunn av det vakre forfallet og kunsten i det som er gammelt og slitt vet jeg ikke, det er nok undringen over å få se slike steder som ikke er ment for meg å skulle kunne se det er som jeg får ta del i noe hemmelig noe som er skjult for omverden. Det neste bildet viser vakkert forfall i full blomst.


Vakkert forfall i full blomstring på Lier



 

Forlatt men ikke glemt

 

I dag har et eiendomsfirma kjøpt byggene, de har revet et av de og de har renska de andre byggene for alt av gjenstander og inventar. De byggene som står igjen er verneverdige men står fortsatt i fare for å bli revet da det kanskje er for sent å vil koste alt for mye å pusse de opp. Jeg har vært på Lier for aller siste gang, å jeg dro dit heldigvis så tidlig at jeg fikk se dens vakre rester av en svunnen tid, for ja det er grusomme hendelser som har funnet sted i disse byggene og fæle overgrep. Men disse byggene i ny klassisk stil med trekk av jugendstil har ruvet vakkert i landskapet. Med sin arkitektur på den tiden må de ha vært Bygdas vakreste bygninger omringet av skog og grønne gressplener. Og en gartner som gikk å plantet blomster  og Wilhelm som var en god mann som ville pasientene sine godt.

Historien om Lier går fra himmel til helvete, Lier ble jo rammet av psykiatriens svarte kapittel som i resten av verdens asyler rundt omkring. Jeg har aldri opplevd ubehagelige ting mens jeg har gått i byggene. Men har opplevd underlige ting der det har jeg, at kameraer og mobiler har sluttet å fungere, har kjent på energiene på stedet, det er sorg der, for det har skjedd urett der, det er tungt å puste noen ganger, det er overveldene å gå der å vite hva som har skjedd. Da kan jeg ihvertfall puste lettet ut å vite at vi aldri skal tilbake til slik som det var da. Jeg anbefaler alle som er interessert i Liers historie å lese 23 salen av Ingvar Ambjørsen, der han skildrer veldig åpent om den tiden han var pleieassistent på Lier på 70 tallet, det var den første boka han skrev.

Jeg husker en gang jeg fant noen tegninger noen pasienter hadde tegnet, det var fantastisk jeg sto lenge å tenkte på at de hadde ligget der i 20 år. Jeg tenkte på hvem det var som hadde tegna dem og følte meg priviligert som fant de og fikk sett på de. Jeg vil dere skal vite at jeg aldri ødelegger noe og tar ingenting med meg, bare bildene jeg har tatt og inntrykkene jeg sitter igjen med etterpå. Jeg synes det er utrolig trist når folk ødelegger eller vandaliserer det er null tegn på respekt.

De som synes dette er en sær interesse det kan jeg forstå det er jo kanskje mer vanlig å oppsøke steder i syden, en sandstrand, en øy full av palmetrær med grønnblått hav og eksotiske drinker. Det hender jo jeg er på slike steder jeg og, men jeg har nå denne trangen til å utforske så jeg kommer aldri til å bli lei forlatte steder

 

Hva som skjer med Lier nå vet jeg ikke jeg vet de er i gang med å bygge leiligheter der hvor det bygget de rev sto. Da kommer det nye mennesker dit og det blir skapt nye minner og historien vil gjenta seg igjen og igjen, ikke helt likt, for alle har vi en unik historie å fortelle. Slik er det også med Liers tapte røster de som aldri fikk fortelle sin historie de vil jeg dedikere denne sangen til.

De sier om hundre år er allting glemt men det går ikke an å glemme noe sånt.

men jeg vil aldri glemme tapeten som henger i store flak nedover veggene, glassskår på gulvene, falne dører, at det drypper fra taket, hvor merkelig, spennende, vakkert og skremmende på en gang det var å gå rundt der inne.

 

Denne musikkvideoen er spilt inn på Lier jeg tilegner den til de som var der



 

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen