Katakombene i Paris Del 2

Vi venta fortsatt på Jens og det var to til som skulle komme. Det totale reisefølge Var Thorbjørn, Markus, Meg, Jens, Johannes og Zee Captain. Til slutt når vi hadde venta en god stund fant vi ut at vi skulle gå inn til et møtepunkt hvor vi skulle møte Tyskerne. Det viste seg at det ikke gikk an å gå ned der så de måtte dra til jernbanelinja de også å gå inn samme vei som oss. Så vi gikk tilbake til inngangen og sto å venta på dem. Imellomtiden møtte jeg på flere som var på vei ut av Katakombene, mens andre var på vei inn. Det som slo meg var at mange hadde joggesko, converse sko eller tennis sko. Jeg var veldig glad jeg hadde vadestøvlene og hjelm. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg stanget hodet oppi taket eller inn i veggen, hjelm er lurt å bruke, jeg mener det er et must! Hodet er vel noe av det siste man vil skade, en alvorlig hodeskade kan føre til hjerneskade i verste scenario. Jeg vil veldig gjerne beholde vettet hvis dere skjønner hva jeg mener. Hodelykt og ekstra lommelykt bør man ha og masse ekstra batterier. Kart, og du må helst kunne lese kart for ellers har det ingen hensikt. Jeg er så glad for at jeg gikk inn i Katakombene med folk som har vært der tidligere, de har kart, de er stødige og jeg følte meg trygg på at de viste hva de drev med. Jeg har verdens største respekt for det stedet å ville aldri ha gått inn dit alene. Det er skremmende hvor raskt man kan gå seg vill der inne, det er så skremmende stort uoversiktlig. Som en labyrint med ganger og rom hvor det går ganger i flere retninger og det skal så lite til det er så fort gjort. Man har ikke lyst til å havne i den situasjonen at man går der nede i mørket alene og det føles ut som man går i en labyrint og kjenner på frykten, ensomheten, for da kan man være ille ute! Vel nok om det ønsker bare å si noe om det. For sikkerheten er viktig og det er viktig at man føler seg trygg på de man er med.

Her har vi gått et lite stykke innover i Katakombene, i sør møter en ofte på en del folk, de henger på forskjellige chillout steder der, eller bare går rundt.

Her satt vi oss ned å tok en liten pause å spilte litt høy musikk, da tok det ikke lang tid før hele rommet var fult av folk, de hadde rett og slett bare gått mot lyden av musikken. Det er noe av det som er litt av sjarmen med Katakombene. Vi skulle jo utforske nordre del som er litt mer øde for folk vil jeg si, for da vi gikk rundt i de nodre deler av katakombene så gikk det lang tid mellom hver gang vi så mennesker. Nemlig folkene du møter man deler en kort stund sammen også går folk etter hvert litt som man føler selv.

Jeg er 1,89 høy og jeg merket ved flere anledninger at jeg måtte gå bøyd og med sekk på ryggen som veier litt så sier det seg selv at det er ganske tungt. Så jeg skulle ofte ønske jeg var mye lavere og begynte å lure på hvor mange centimeter lavere folk pleide å være på 17 - 1800 tallet.

Etter å ha fått i seg litt mat og litt drikke så var man klare til å ta på seg ryggsekker å traske videre innover i de dype gangene. Det var ved en annledning at jeg og Johannes lå litt bak de andre. De hadde gått litt fortere enn oss og var plutselig borte, det var mer enn en retning å gå i så vi bestemte oss for å bli igjen å vente til de andre kom tilbake for å se etter oss. Det var regelen aldri begynn å gå i retning stopp der du er og vent til de andre kommer tilbake for å se etter deg, det var slik vi hadde det hvertfall og det fungerte veldig bra. Det var forsåvidt bare den ene gangen det skjedde. Vi var hele tiden flinke til å passe på at alle hang med. Jens var stødig på å lese kartet så jeg følte meg veldig trygg. Thorbjørn fulgte også med på kartet og hadde sitt eget kart så det var også veldig betryggende. Så jeg var ikke bekymret for at vi skulle gå oss vill. Men jeg skal innrømme at den følelsen når vi satt der og de andre var gått foran oss den følelsen var kjip, selv om jeg visste at de mest sannsynlig ville komme tilbake for å se etter oss, så var det en guffen følelse, var veldig glad for at Johannes var med meg hadde vært enda kjipere å sitte der alene. De andre kom ganske raskt tilbake for å se etter oss, selv om tiden føltes nok lenger ut for oss to som satt der å ventet.

Gateskilter finnes underveis og gatenavn er risset inn i murveggene.

Etter å ha gått langt og dypt inn i katakombene nede under jorden i mørket kun med lysene fra lommelyktene våre kom vi frem til der vi skulle overnatte.

Det var litt av en kryptunnel vi måtte krype gjennom for å komme dit...


 

Noen ganger kan noen videosnutter si mer enn ord så ovenfor ser dere veien inn til der vi skulle overnatte første natta.

Her er vi på et lite rom vi fant i nærheten av der vi sov første natta, her satt vi å slappet av langt under jorda dypt under Paris sine gater.

I en helt annen verden det er ganske facinerende å være i Katakombene i flere dager man mister helt døgnrytmen og man får ingen følelse av om det er dag eller natt for sollyset når ikke ned dit.

Endelig fremme der hvor vi skal sove, vi er veldig slitne, men vi tenner masse telys og setter rundt omkring så det blir en ganske spesiell og unik stemning. Tar litt mat og litt vin og går litt på oppdagelsesferd i nærheten. Gutta fra Tyskland er veldig gira å vil døgne men jeg snur meg rundt på benken å kjenner at øyelokkene blir tunge og søvnen ligger rett på lur. Dette blir min første overnatting i Katakombene, det er noe å fortelle barnebarna sine det! Jeg avslutter del 2 her.

Del 3 blir ganske mye lengre og det kommer masse mer spennende så bare gled dere!

Dette bildet er en liten teaser på en av mange ting som dere får vite mer om i neste innlegg.

På gjensyn dere :)
 

 

Katakombene i Paris Del 1

Fredag 18.08.2017 tok jeg fly nedover til Paris for å møte noen tyskere og Thorbjørn fra Oslo underground som jeg kjenner fra før. Pakket kun det aller mest nødvendige som kamerautstyr, vadestøvler hjelm og hodelykt og ekstra lommelykt og batterier. I tilegg en sovepose, varm genser og hansker. På flyet ble jeg kjent med en veldig hyggelig fyr som jeg kom i prat med Reidar heter han og han var en veldig spennende person som har turt å ta noen sjanser å gjøre det han drømmer om i livet det er kult! Han er en proffesjonell turist og en internasjonal motivasjonstaler. Han var på vei til Bora Bora mens jeg fortalte han om at jeg skulle ned i katakombene det synes han var veldig spennende. På flyplassen tok vi farvel og dro hver vår vei. Det var ganske forvirrende på flyplassen å finne buss inn til Paris, måtte ta to busser for å komme meg til den bussen som skulle ta meg innover mot Paris. Kjente sommerfuglene begynte fly nedi magen det begynte sakte men sikkert å synke inn at jeg var i Paris. Bussen tok meg til Opera og derfra tok jeg meg videre til Eifeltårnet med tbane. Kan fortelle dere at t bane og undergrunnssystemet i Paris kan være noe forvirrende. Jeg var veldig sulten så gikk rett til en butikk jeg fant å kjøpte en pakke med to sandwicher i og et par øl å gikk mot Eifeltårnet.

Det var ganske mange turister unge jenter og gutter med selfiestang og andre med kamera som sto og knipset.

Jeg tok dette ene bildet av tårnet bare for å dokumentere at jeg hadde vært der.

Satte meg ved en bekk i en park som lå like ved tårnet og spiste og tok meg en øl, så åpnet himmelen seg og regnet øste ned. Jeg søkte ly under et tre til det sluttet å regne. Det var en liten regnskur bare. Jeg hadde lite strøm på mobilen og hadde vært i kontakt med Thorbjørn tidligere. Det ble litt leting for å finne de andre for de var på andre siden av elva. Men vi fant hverandre til slutt. Da fikk jeg møte Markus fra Bergen for første gang, et kjent fjes på mange av urban exploring forumene på facebook, så hadde snakket med han litt på facebook fra før. Tyskerne var forsinka så de viste vi ikke helt når kom, de hadde mista et tog. Det var jo meningen at vi skulle feire Jens din bursdag i Katakombene, det var grunnen til at vi var der. Vi gikk rundt å lette etter butikker vi måtte jo ha mat for to dager, nok vann, stearinlys, Jeg hamstret baguetter kjøpte 4 store baguetter, camenbert ost og salami og en sjokoladeplate, to flasker vin til å kose seg med 3 en og en halv liters flasker med vann. En ting var sikkert jeg skulle ikke sulte og tørste nede i Katakombene.Deretter gikk jeg og Thorbjørn og Markus og spiste på en pizzasjappe og jeg og Thorbjørn tok en øl. Før vi tok en Uber til den forlatte jernbanelinja. I det vi gikk ned trappene kjente jeg at sommerfuglene i magen var blitt til små fugler som fløy rundt, det kilte veldig i mellomgulvet. Jeg hadde sett uttallige ganger på videoer på youtube at andre gikk bortover jernbanelinja med hodelykt men nå var det endelig min tur til å gå den lange strekningen bortover å jeg klarte ikke å skjule smilet rundt munnen min der jeg gikk på forlatte togskinner gjennom den mørke tunnellen. Jeg var ikke kommet inn i katakombene enda men bare å se at naturen var i ferd med å dekke murene langs jernbanen grønt kratt som slynget seg nedover veggene gress som vokste mellom togskinnene. Jeg prøvde å ta bilder men vi var der veldig sent på kvelden, så jeg dro tilbake på dagtid og tok bilde så her ser dere hvor post apokalytisk og vakkert det ser ut. Det er ikke bare folk som meg som skulle ned i katakombene som ferdes på jernbanelinja, nei det er kjærestepar, folk som går tur med hunden sin, folk som maler grafitti, folk som bare henger der nede og fester, mange drar ned dit for å lage filmer og ta bilder eller bare for å få være i fred. 

Det var veldig vanskelig motlys den dagen så var litt vanskelig å få tatt et bilde jeg ble helt fornøyd med. Men dette får duge. Trærne strekker seg over kanten planter vokser vilt nedover murene, gress vokser rett på muren kan bare forestille meg hvordan det vil se ut om 20 år hvis dette stedet får lov til å fortsette å eksistere. Elsker hvordan plantene, hekken bare sakte men sikkert tar over og dekker muren og slynger seg ned til slutt dekker den kanskje hele åpningen til tunnelen.

Vi satt egentlig utenfor langs jernbanelinja lenge å bare pakket om sekkene våre, tok på oss vadestøvler, hjelmer med hodelykter å spiste litt å drakk litt vann. Det var egentlig ganske fint å sitte der for det var greit å få litt tid til å la det synke inn at vi var her og at vi når som helst skulle begynne å vandre innover i selveste katakombene. Det var greit å bare kunne nyte stunden litt, det at jeg var kommet frem, kjenne litt på stemningen. Det var spennende å være der, vi møtte og så flere folk langs jernbanelinja, sikkert alt fra nysgjerrige ungdommer, til urban explorere som oss, eller bare unge forelskede par som gikk seg en liten tur, taggere, folk som festet eller bare hang, eller the Cataphiles dvs. de som føler eierskap til Katakombene. De henger der jevnlig, mange av de dekorerer vegger med veggmalerier, eller grafitti, noen driver med steinhugging, andre lager sitteplasser og bord osv. De har også fester der, de har til og med en kinosal der inne hvor de har vist filmer. Mange av de rydder også katakombene for søppel som andre har lagt igjen. De legger det i en stor haug utenfor inngangen langs jernbanelinja. Med andre ord de bryr seg faktisk om stedet. De fleste er vennlige, men man kan også møte på folk som er litt edgy. Det går som regel greit så lenge man har sosiale antenner og er blid og hilser på folk.

Jernbanestrekningen er utrolig vakker i seg selv og er et stort mål bare å få ha sett den.

Katakombene i Paris strekker seg over 300 kilometer og er et system av underjordiske ganger, sjakter og rom i nedlagte kalkstensbrudd i Paris. De underjordiske gangene og rommene var opprinnelig et kalsteinsbrudd fra den romerske periode, men ble tatt i bruk som gravplass da kirkegården Cimetiere des innocents på slutten av 1700 - tallet ble så overfylt at den gjorde en reell sunnhetstrussel  for områdets innbyggere. Derfor måtte de flytte mange lik, bein og knokler til et nytt og bedre sted.  Man flyttet diskret de mange likene i store vogner nattestid om vinteren. Det tok to år og tømme Cimetiere des innocents, deretter begynte man med de mest belastede av byens andre kirkegårder. Sent på 1870 - tallet var prosjektet utført. Da hadde man flyttet restene av mer enn seks millioner mennesker fra mer enn 30 kirkegårder i Paris og fylt mer enn 350 underjordiske rom med de jordiske levningene. Det finnes også mineganger  som stammer fra ca. 60.f.kr. De leverte stein til de mange byggverk romerne satte i verk. Gjennom århundrene fortsatte Paris å vokse, bygget av stein fra minene. Utarmede mineganger ble brukt som gravplass av romerne. Minene har siden vært benyttet blant annet som tilfluktsted for religiøst forfulgte og til oppbevaring av øl som der kunne ligge kjølig da temperaturen ligger konstant på ca 11 grader. Opp gjennom 1800 - tallet ble minegangene et motefenomen hos deler av overklassen i Paris som holdt fester og sammenkomster i de store underjordiske salene.  Til og med Karl 10 av Frankrike har holdt private fester i gruven helt til den franske revolusjon i 1789 tvang ham på flukt.

Det har siden 2. november 1955 vært ulovlig å ferdes i Katakombene. Det finnes likevel flere hemmelige innganger.

Katakombene benyttes flittig av subkulturer som blant annet Cave dwellers som arrangerer fester og happenings i dem.

Og eventyrlystne og intereserte folk som meg selv.

Jeg er veldig glad for at Thorbjørn var med på turen for han var den eneste jeg kjente og det var godt å ha en man hadde vært på tur med før som en kunne prate med og en man stolte og kom godt overens med.

Dette bildet er tatt en stund etter at vi gikk inn i Katakombene og jeg avslutter innlegget mitt med det og en filmsnutt som Zee Captain har filma.


 

 

Følg med det kommer en del 2 snart.

 

 

 

 

Sprengstofffabrikken

Jeg har vært på sprengstofffabrikken tre ganger det er et fantastisk sted .Virkelig fult av motiver for den som er glad i å fotografere. Det er vakkert å se hvordan forfallet blomstrer rundt meg. Ser rustne dører og rustne rør som stikker ut her og der. Bygninger som forandrer seg i takt med tiden som går. Naturen som tar mer og mer over. Knuste vinduer, glassskår på gulvene,, maling som flasser av takene og veggene. Ser greiner slynge seg langs de lange murveggene. Den tar over stedet igjen det er akkurat som den omfavner bygningene vil beskytte de. Det er et utrolig vakkert syn når de to kontrastene møter hverandre. Jeg får alltid en sånn rar følelse inni meg når jeg går på forlatte steder. Får fred i sjela kan man vel si. Stillheten, at det er så øde, det er som å gå rett inn i en post apokalypse. De bildene jeg vil dele med dere er fra to av besøkene. Den ene gangen var det kommet nysnø og det var utrolig fint. Havet ligger rett ved siden av og dette er et stort område med flere bygg så det tar litt tid å utforske stedet. Er du glad i å ta bilder sånn som meg så kan du dra tilbake gang på gang og finne nye motiver. Man legger alltid merke til noe nytt, det er alltid noe man har oversett. Det er jo et industriområde vi er på i dag og jeg vet ikke hvor stort område er men det er på flere tusen mål vil jeg tippe. Jeg tror faktisk det er et sted jeg må tilbake til for jeg føler enda at jeg ikke er ferdig med stedet. Har hatt noen utrolige fine turer ut dit og stedet er ikke så kjent enda så det er ikke blitt vandalisert og ødelagt så mye der foreløpelig. Håper det fortsetter å være slik fremover i tid.

 

Nå vil jeg dele noen bilder med dere så dere kan få se hvordan det ser ut innenfor portene på dette stedet, Jeg vil også fortelle litt om historien til stedet senere i bloginnlegget. Men her kommer noen bilder til og begynne med.

 



Naturen er i ferd med og ta over greiner vokser langs husveggene vakkert med de rustne rørene som stikker frem...



Det er et vakkert syn som møter en i det en går igjennom porten på Sprengstofffabrikken. Jeg elsker denne bygningen og hvordan rørene vikler seg rundt i rare vinkler.



I denne verkstedhallen legger jeg spesielt merke til taket  og en krok som henger ned fra taket midt i rommet. Gamle maskiner, rustne skap og skuffer som står åpne. I 2 etasje ligger det en død ugle som kanskje har bodd i bygget. Den la jeg først merke til første gangen jeg var der. Tredje gangen jeg var der fikk jeg øye på en lys levende ugle som fløy frem og tilbake i hallen akkurat som om den ertet oss, eller så var den bare stresset eller advarte oss om at her bor jeg. Det var et utrolig syn! Fikk dessverre ikke fanget opp ugla med kameraet så får ikke delt det med dere. Men ble bare stående og betrakte den vakre skapningen som fløy frem og tilbake og satte seg på passende steder med et haukeblikk på meg som var inntrenger. 

Jeg tenkte i grunn ikke så mye på hva som foregikk på denne fabrikken eller på dette stedet, jeg gikk mest å betraktet stedet, bygningene, forfallet, all rusten, malingsflass, gulv som var i ferd med å falle sammen, knuste vinduer, dører som var sprengte. Stedet fremstår som fredelig og stille i dag, men det har vært et sted hvor de har produsert sprengstoff. Et sted folk arbeidet hver dag med en viss risiko som kan sies å være større enn på andre arbeidsplasser. En ulykke kunne fort skje og i dette tilfellet så er det eksplosjoner som var trusselen. I 1997 smalt det også da en eksplosjon gikk av på sprengstofffabrikken. Ingen kom til skade. Fire år seinere smeller det igjen og en ny eksplosjon kom. Mellom 100 og 150 kg sprengstoff gikk i lufta under produskjonen og utløste nitrøse gasser. En gul-grønn gass-sky drev kort tid etter eksplosjonen ut over Drammensfjorden. Etter dette stoppet de produskjonen på fabrikken og i overkant av 100 personer mistet jobbene sine. Siden den gang har bygningene stått der forlatt, Så det ble en dramatisk slutt. Selskapet derimot lever i beste velgående andre steder i Norge og rundt om i verden. 



Mye vakkert å se inne i dette bygget vegger der malingen flasser av, rustne maskiner, støv, murpuss, Hva de brukte dette bygget til vet jeg ikke men ser ut som en verkstedhall eller lagerbygning.



Den gule malingen på veggen flasser av snart er det bare mursteinene som er igjen og hele veggen vil være rødbrun...



En av maskinene inne i bygget hva slags maskin dette er vet jeg ikke noen andre som har noen ide om hva den blir brukt til?



 



Utsikt fra et av fabrikkvinduene



Jeg lurer på hva de brukte peisen til i hjørnet...




Da jeg gikk ned denne trappen klarte jeg ikke å la være å legge merke til denne veggen så vakkert hvordan malingen flasser av veggene...



Dette rommet facinerte meg veldig... For et vakkert rom å gå inn i....



Forlatt kontor hvem satt her mon tro... 



Dette ser ut som kanskje var en vakthytte eller tjenestebolig, vet ikke hva den ble brukt til døren står hvertfall åpen så det er bare å spasere inn, det henger en postkasse utenfor men ingen leverer nok post der lenger det er nok lenge siden noe havnet i postkassa deres.



Et oversiktbilde over en del av fabrikken...



Dette huset ser virkelig forlatt ut... Synes det var så vakkert med stråene som sto opp i forgrunnen...



En ting er sikkert Svein har jobbet her...



En av arbeiderne sin jakke lå igjen på gulvet i garderoben...



Dører som har blitt sprengt opp i eksplosjonen....



Knust vindu der noen glassbiter forstsatt klamrer seg fast til vindusrammen...



Veggen er av metall og stål men har blitt bøyd utover av eksplosjonen...



Denne må jo ha kontrollert noe viktig den ser viktig ut og faktisk ganske avansert...





Denne vekten har jeg sett og kommet over et annet sted også det var i Grimstad da jeg besøkte Fuhr vinkjeller helt på tampen før de rev vinkjelleren til jorden. Det var gøy å se den igjen, men de veide nok ikke epler på denne...



Dette var i et av byggene samme sted som det var garderobe....



Etter å ha gått rundt i flere timer på dette facinerende forlatte stedet måtte jeg sette meg ned å ta inn alle inntrykkene fordøye alt sammen...

Her sitter jeg å ser ut på apokalypsen! Jeg vet allerede at jeg må tilbake hit igjen jeg må ta med meg kamera og fotostativ for det er så mye mer jeg ønsker å ta bilder av. Jeg håper dere har fått et inntrykk av stedet og at dere likte blogginnlegget. Sprengstofffabrikken står der fortsatt forlatt. Den ligger usedvanlig vakkert til nede ved havet og det er usikkert hvor lenge den får stå før de bygger noe nytt... At de kommer til å ta i bruk tomta er iallefall sikkert når og til hva det er usikkert det får tiden vise. Vet vi hvordan det så ut på steder der vi vanlig ferdes før nye bygg ble satt opp. Jeg liker å dokumenter de før det er forsent før de blir revet. Jeg elsker å gå rundt på forlatte steder det er som jeg går inn i en helt annen verden jeg liker å ta inn over meg stemningen og jeg elsker å oppsøke steder som er skjult, gjemt og glemt. Følg med på bloggen min det kommer snart et nytt blogginnlegg.

 

 

 

 

 

Bunkeren i Skogen

Mange steder i Norge finnes det bunkere som står forlatt. Mange av de er fra 2. verdenskrig. Mange er murt igjen mens en del fortsatt står åpne. Da er det bare å spasere inn. Er man så heldig å komme over en bunker som står åpen er det jo spennende å utforske den. Det første man må gjøre er jo å finne en å det er ikke alltid lett! I går dro jeg og Hans Magnus ut til en bunker han hadde kommet over etter å ha lest en artikkel om bunkeren i en lokalavis. Vi gikk et lite stykke gjennom skogen på en blå kyststi. Det hendte vi svingte litt ut av stien men vi fant til slutt inngangen. Det var en stjerneklar himmel vi forlot i det vi gikk under jorda og inn i fjellet. 

 



Slik så inngangen til bunkeren ut

Jeg gledet meg det er alltid spennende før man skal gå inn i en bygning, gruve, forlatt hus eller en bunker. Ingen ser like ut, Adrenalinet pumper jeg er i godt humør, spent og har med fotokamera og fotostativ og lommelykter.

Var ved godt mot helt til traff på denne kameraten....



Og den hadde mange flere kamerater

så etter å ha tatt et skritt inn i bunkeren så tok jeg et skritt tilbake. Jeg restarta meg selv etter at Hans Magnus sa de er mye mer redd for deg enn du er for dem. Akkurat der og da så trodde jeg ikke noe på han for jeg var livredd. Men jeg trosset edderkoppskrekk å tok mot til meg å gikk videre inn.. Det var mye vann til å begynne med. Men det ble tørt etter hvert. 



Dette er vannet jeg og Hans Magnus måtte forbi. Hans Magnus lagde en liten sti med planker som vi kunne gå på så vi holdt oss tørre.

Bunkeren var mye større enn jeg hadde trodd å var skikkelig kul på mange måter. Den skilte seg ut med de hvite veggene og det var mye spennende å se der inne. Har gjort et forsøk å søke opp informasjon om bunkeren på nettet uten noe særlig hell. Så det blir et mysterie hva den har blitt brukt til. Men at det er noe militært vil jeg tro siden det var telefoner der inne og andre maskiner, det har vært strøm der en gang i tiden for det hang lamper bortover fjellgangen i taket.



rusten dør og det er vel luftavløp ved siden av?



Det har vært en kraftig brann der inne også det så man tydelige spor etter, hvordan og når det oppsto kan man bare tenke seg til har ikke noe svar på det heller.



En tavle som ligner en slags militærtavle, det er ikke så mye igjen av den kanskje har den dekket hele veggen en gang.



 

Her har kanskje noen sittet å tatt imot beskjeder, eller telefoner, kanskje kodet hemmelige meldinger, det er ikke godt å si....



Som dere sikkert ser kan det være ganske lurt å bruke en maske når man drar innom sånne steder, jeg bruker maske med pl3 filter til vanlig, denne gangen hadde jeg glemt den men det er et must å ha en maske i sekken det er viktig å tenke på helsa først og fremst. Man skal tross alt leve slik at man kan oppleve nye steder og dra på nye eventyr.





En gammel rusten tralle som sto igjen der inne, den har nok ikke blitt brukt på en stund...

Dere kan ikke se det men en svart gammel telefon var surret rundt det ene håndtaket på forsiden...


Dette må jo være et agregat eller noe lignende, jeg er faktisk ikke sikker kanskje noen vet hva dette er? Ser nesten ut som en ovn den til høyre....





Hans Magnus min turkamerat som tok meg med hit, Vi har vært på en del turer sammen nå....



Meg i mitt rette element...



En kul gammel telefon som henger på veggen rett på innsiden av bunkeren...



Meg og Hans Magnus inni fjellgangen...

Dette var et spennende sted å utforske, er glad jeg fikk oppleve å dra dit, bunkeren overrasket meg veldig den var mye større enn jeg trodde å jeg kunne sikkert ha gått rundt der inn å tatt bilder veldig lenge. 

Tusen takk for exploringen Hans Magnus!

Da takker jeg for meg for denne gang, vet det har vært stille fra meg i det siste, men det kommer noen blogginnlegg på løpende bånd fremover...

Keep on exploring!


 

Tankskytebanen i Trandumskogen

I  en skog like utenfor Oslo finnes rester etter et øvingsfelt for stridsvogner. Rett ved siden av ligger det graver med tall på. Det er ingen som er gravlagt der. Gravene er nummerert etter hvilken rekkefølge gravene ble gravd opp igjen etter krigen. Det var tilsammen 173 Nordmenn, 15 sovjetborgere og 6 Briter som ble skutt i Skogen som blir kalt Dødens skog.

 

Da jeg kom til dette stedet første gang var det veldig mørkt og klokka var rundt midnatt, så det ble ikke noen bilder den gangen. Siden da har jeg lenge hatt lyst til å ta turen tilbake å ta noen bilder. Det begynte å snø dagen i forveien i Oslo. Oslo er ikke kjent for at snøen blir liggende særlig lenge, men det var fortsatt hvitt ute da jeg sto opp dagen etter. Jeg og kjæresten min kjørte ut dit på lørdag for vi hadde fått låne bil. Da vi kom dit var det så hvitt og fint, Veldig vakkert med de grønne grantrærne og den hvite snøen. Det eneste som er synd er at de har hogd ned mange trær. Tankskytebanen er fortsatt et mektig syn der den ligger. Det er rart å tenke på at her jeg står nå har et av de mørkeste kapitlene funnet sted. under andre verdenskrig i landet vårt. Det er flere gravplasser rett ved siden av tankskytebanen. Det er vanskelig å forholde seg til det som skjedde her mens jeg beundrer den flotte tankskytebanen. På tross av de grufulle tingene som funnet sted her må jeg si at jeg ikke føler noen uhyggelig stemning mens jeg er der.

Det var 10.000 som døde i krigsrelaterte handlinger i Norge under krigen. Rundt 400 ble henrettet. Det betyr at om lag halvparten av henrettelsene foregikk på Trandumskogen.

Skytebanen består av flere store vegger i armert betong med åpninger, uten overbygning. Veggene, opp til 10 meter høye, står med noen meters mellomrom, og banen ender i en voll i fjell. Banen er ca. 300 meter lang.

Veggene skulle fungere som en stor lyddemper for øvelsesskytingen, samt for å stoppe bomskudd. Selv om veggene har en del merker etter slike bomskudd, var hensikten altså å skyte gjennom alle åpningene for å treffe vollen i enden.

Hvert sted jeg besøker har  sin egen stemning, jeg liker å bare suge til meg atmosfæren ta meg god tid til å bli kjent med stedet. Man husker hvert sted man har vært på men på veldig forskjellige måter, hvert sted setter noen merker i meg. Jeg føler meg heldig som får sett alle disse stedene som er i ferd med å forsvinne. Disse murene vil jo en gang kollapse, Jeg er glad jeg får se de før de gjør det. Det er langt frem dit så klart. Selv om dette stedet er fredet nå og et minnesmerke for de som ble henrettet der og er åpent for publikum, Ser jeg at det er mange som ikke vet hvor dette er. Jeg tror man lett skal klare finne frem hit hvis man virkelig har lyst til å se stedet. Jeg er heller litt forsiktig med å røpe steder, selv steder som dette som er mer kjente, det er så mange som bare vil ødelegge å gjøre hærverk noe jeg ikke liker for det ødelegger stedenes naturlige uttrykk, jeg vil oppleve stedene slik de er, jeg liker å se forfallets naturlige stadier.



Her står jeg under en av buegangene i tankskytebanen å er veldig tankefull...

Da vil jeg egentlig avslutte med å vise dere noen av bildene jeg tok.

Så kommer det snart et nytt blogg innlegg...













 

 

Det gamle huset ved det lille tjernet

Det har vært en spennende reise så langt å den er såvidt begynt. Jeg har fått sett så mye,opplevd helt utrolige steder både over og under bakken. Jeg kjenner jeg har noe på hjertet i dag som jeg har lyst til å si til dere. Hvis dere har en interesse eller hobby dere brenner inne med, ikke nøl du har ingenting å tape på å begynne med den. Jeg er så glad jeg startet med min hobby som er urban exploring! Jeg satt lenge på gjerdet så på videoer andre hadde postet og bilder som andre hadde tatt. Det gjør jeg selvfølgelig fortsatt noen ganger men forskjellen nå er at jeg drar ut selv å ser og opplever forlatte steder. Har søkt og funnet venner som jeg kan dele denne interessen med. Jeg føler meg meg på topp når jeg kan drive med det jeg liker best. Slik tror jeg det er for de fleste av oss. 

Så jeg oppfordrer alle til å begi seg ut på sin reise, dere vil bli overrasket over hva dere vil finne langs veien å hvor den vil ta dere.

Dette klippet synes jeg beskriver det ganske bra:



Dette blogginnlegget skal handle om et lite hus jeg fant ikke så langt utenfor Oslo, det var en venn av meg som viste meg det.

Det var et falleferdig hus men det var fortsatt en del ting igjen i huset som kunne fortelle meg at det engang bodde noen i huset, at det engang var liv og latter i huset. Hvem som har bodd i det vil nok for meg alltid forbli et mysterium, men det er en del av spenningen og mystikken i det å noen ganger ikke vite hva som har skjedd, hvorfor huset ble forlatt, hvorfor ingen bor der i dag, hvem det var som bodde der, spiste, sov, gikk over gulvene. Jeg liker at noen steder bare er og blir mystiske det er noe vakkert ved det. Jeg håper dere liker bildene og at dere får oppleve følelsen jeg hadde da jeg gikk rundt i huset å utforsket det å tok bilder. 





Nå ser dette huset forlatt og kaldt ut. Det ser hjemsøkt  med alle de knuste vinduene. Var det en tragedie som skjedde i huset? Bare flyttet menneskene som bodde der? Engang var dette sikkert et varmt hjem med liv og latter med en familie kanskje eller et enslig menneske, det er ikke godt å si. Slik står huset i dag og forfaller litt mer for hver dag som går av vær og vind og tiden som går. Det er forlatt og ingen bor i det lenger. Jeg lurer på hva som skjedde...



Fikk tatt dette vakre bildet i det som ser ut som stua, der sola skinner inn gjennom plankene som er spikret foran vinduene.





Hele verandaen i 2 etasje har falt ned så det sier noe om hvor langt forfallet har gått... Det er vel bare et tidsspørsmål før dette huset faller sammen...







På kjøkkenet flasser malingen av fra veggene det er hull i gulvene flere steder og det står et par gamle komfyrer der inne...



I stua henger det noen gamle gardinrester øverst i vinduet det står en gammel radio lent mot vinduet og på gulvet står en gammel plate/grammofonspiller. Og det står en gammel sofa der fortsatt. Mye tyder på at den eller de som bodde i huset likte å høre på musikk.



Jeg likte dette rommet veldig godt, spesielt veggene, gulvet og hvordan sola skinte inn i rommet...



Det gikk en liten trapp opp i 2 etasje, først trodde jeg kanskje det var et lite loft men det viste seg å være en etasje til...



Det var to soverom dette er det ene... Det ligger fortsatt en dyne og noe sengetøy i senga og en pute har falt på gulvet. Det henger også en vask på veggen. Hvem sitt soverom dette var det får man vel aldri vite....



Inni et rom i veggen i 2 etasje lå det en haug med bøker, mange sider har falt ut av bøkene, det lå også esker med bøker rundt om i huset så at det er noen som har likt å lese bøker i huset er vel ganske sannsynlig å anta.



Bøker og sider som har falt ut ligger overalt i trappa og rundt på gulvet i huset...





Et par sko står på dørterskelen de er også forlatt det er noen som har gått rundt i de en gang mest sannsynlig den som bodde i huset...



Her er inngangspartiet med en liten veranda som sikkert ble brukt en gang i tiden, gulvet er råtnet for lenge siden vegger er skeive, huset vil snart være borte som sine tidligere eiere. Dette virker kanskje ikke som det mest imponerende funnet, men egentlig er hvert sted jeg utforsker spennende, det er klart noen steder er bare wow! Jeg har helt klart noe favorittsteder av de stedene jeg utforsket så langt. Men hvert sted har sin sjarm, sin egen skjønnhet, hvert sted oppleves forskjellig. For meg er et forlatt sted et sted jeg finner ro, det jeg også liker med å utforske disse stedene er jo det å kunne dokumentere disse stedene, ta bilder, prøve å finne ut hva som helst jeg kan komme over av informasjon om stedene, det er ikke alltid det er mulig. Men mest av alt er det å oppleve stedene, være der, føle på atmosfæren, få lov å se ting ikke andre får øye på. Dette å stadig være på en unexpected journey... Into secret worlds, places and on new adventures... Jeg har startet på denne reisen å vil fortsette å se hvor den tar meg neste gang...



Denne lå ute i hagen jeg vet ikke hva det er men den ser gammel og rusten ut og har hjul og et slags mønster på sidene...



Dette vakre tjernet ligger rett ved huset det vokser vannliljer som flyter på vannoverflaten... 

Dette var huset jeg ville vise dere i dag, det kommer snart mer Håper dere alle har en fin sommer og nyter ferie om det er i byen eller på landet eller hvor det måtte være. 

 

 

Det blå huset







Det står et blått hus på en kolle i Oslo 460 meter over havet. Den eneste forskjellen er at i dette huset har latteren stilnet. Det lyser aldri mer fra lamper gjennom vinduene. Det er ingen mennesker igjen i huset det står helt forlatt Det var en gang slik at man kunne sitte på verandaen å se Nesodden ferja legge til. En riktig fin sommerdag med klart vær kunne man se helt til Bolærne. Nå er alt grodd igjen å huset er etterlatt til seg selv. Det står der og forfaller sakte men sikkert. Det som er enda mer merkelig er at dette er et herskapelig hjem en gang taksert til en verdi av 23 millioner norske kroner. Det er ikke riktig en Mansion on the hill men får en følelse av at det ikke er så langt unna allikevel. Huset har stått slik i snart 10 år og det har vært innblandet i en twist mellom tidligere eiere og en såkalt lånehai. Det har vært rettsaker, å det kan hende det blir flere med tiden. Resten av historien vet jeg ingenting om. Hvor mange som har bodd i huset, hvem som har bodd i huset eller når det ble bygget er vanskelig å si. Det bli ren gjetning. Jeg er allikevel sikker på en ting og det er at huset skjuler noe. Minner, latter, sorg, morgenrutiner, liv, lek, samtaler, historier. Gamle som nye hus har gamle og nye historier å fortelle å dette huset er nok ikke et unntak. I dag skal vi altså utforske et herskapelig hus. Et hus som ikke lenger virker like varmt å imøtekommende som det gjorde den gangen det var liv, latter og mennesker i det. 



En bokhylle som står  igjen med mange bøker, bøker som aldri vil bli lest i igjen...



Spor av at det har vært mennesker i huset engang masse sko som ser helt ubrukte ut...



Denne computeren er ganske Old school, det er noen som har tatt vare på den i mange år...



Et badebasseng med grønt møkkete vann i bunnen frister ikke med et bad... det har nok vært fylt med klart klorvann en gang i tiden...



en hylle med en actionfigur og noen lekebiler som noen har lekt med er forlatt...



Et garderobeskap full av jakker og skjorter forlatt igjen i huset....



2 etg det er nesten ikke noe forfall å se bare ting som er blitt lagt igjen, huset hadde trengt noen rørleggere, elektrikere og snekkere så ville huset vært tilbake i beboelig standard igjen... Det står isteden å forfaller  mer og mer...


Her har vi ett av flere soverom, ser ut som det er noen hjemløse som har overnattet her i senere tid også...

















Toaletter og bad som var både vakre og elegante måtte nesten klype meg selv i armen tenk at et hus som dette står forlatt...





Det er vakkert i 2 etasje også store vinduer så masse lys slipper inn, en stor veranda og det er peis i stua. Det er mange rom i huset og tre etasjer så det er et stort hus å utforske...



Sa jeg så dette retro piknikk utstyret i en retro koffert fikk jeg nesten lyst til å ta det med meg...

men siden jeg har så stor respekt for den gyldne regelen...



Her ser dere litt av verandaen og skyggen av meg...



Til og med en potteplante står igjen...



Hadde med meg kjæresten min denne gangen hun syntes det var kjempespennende, her holder hun det jeg tror er en walkie talkie eller en politiradio som vi fant der...



 

en trapp opp til andre etasje...



Selv om tiden går har denne klokken sluttet å virke.... den har stoppet slik som latteren har stilnet og livet i huset...



Dette er fortsatt et vakkert rom med et vakkert basseng foruten hvis man ser ned i det....



Ute i hagen står en lykt den lyser ikke lenger, det er ingen til å skifte lyspære i den lenger...



Da går jeg ut av porten etter å ha besøkt et helt utrolig sted... Et hus som faktisk ser helt nytt og fint ut... Trodde aldri jeg skulle få se et slikt hus stå forlatt. Det var en helt spesiell opplevelse å være der inne... Jeg håper huset vil bli overtatt en dag av noen som er snillere med det en tidligere eiere... Kanskje blir det revet... Det som er sikkert er at alle hus har historier å fortelle...

 

Anna Kures Hotell

Var en liten tur på Anna Kures Hotell for en tid tilbake. Dro innom på vei til et annet sted vi skulle besøke.

For noe år tilbake prøvde jeg å finne dette stedet uten stor lykke, jeg måtte nøye meg med å se Holmenkollbakken og utsikten. Det var en fin opplevelse men denne gangen fant vi det med engang.  Tok noen bilder av ruinene som jeg vil dele med dere. Vil også prøve å fortelle historien om Anna Kures hotell så godt jeg kan, har prøvd å grave litt å det er ikke så vanskelig  finne informasjon om stedet.

 





Et sted på Oslos vestkant står disse ruinene de er lett å få øye på i terrenget.  Historien om dem er nok mer ukjent for folk.

Anne Kure

Faksimile fra Aftenposten 13. juni 1914: Utsnitt av nekrolog over Anne Kure.

Anne Kure (født 27. februar 1845 på gården Nordre Kure i Rygge kommune, død 13. juni 1914) var hotelleier. Etter å ha drevet hotell i sentrum av Kristiania noen år, etablerte hun i 1899 sitt nye Anne Kures Hotel ved Voksenkollen, som hun drev til sin død.


Anne Kure var datter av gårdbruker på Nordre Kure (Nordkure) i Rygge, senere mølleeier i Moss, Anders Gundersen Kure (1808?87) og Maren Johanne Ellefsdatter Bothner (1806?78). Hun var tante (fars søster) til elektrotekniker og næringslivsleder Per Kure (1872?1945). Anne Kure forble ugift.Familie

Liv og virke

Anne Kure vokste opp på Kure i Rygge. Rundt 1865 forpaktet faren bort gården, og startet Kure mølle, med butikk og bakeri, i Moss.

Anne Kure fikk opplæring innen gymnastikk og massasje i Stockholm, og arbeidet flere år innen massasje og sykegymnastikk i Kristiania. Hun var også bestyrerinne ved Sidsel Aanruds Hotel i Kristiania, før hun høsten 1886 åpnet sitt eget familiehotell på hjørnet av Kirkegata og Karl Johans gate i Kristiania, med adresse Kirkegata 36.

Anne Kure drev hotellet godt i flere år, men flyttet virksomheten opp i Holmenkollåsen, til Voksenkollen, i 1899, der hun fikk bygget et nytt hotell, kalt Anne Kures Hotel. Hotellet var moderne, med sentralvarme, elektrisk lys fra eget elektrisitetsverk, 45 gjesteværelser og egne tennisbaner. Arkitekt var Herman Backer.

Anna Kure var ugift, og etter hennes død i 1914 drev niesen Marthe Kure (f. 1876) hotellet i rundt 20 år, senere ble det drevet av Sofie og Petra Kure. Hotellet brant ned i 1941, og ble ikke gjenreist, men ruinene er fortsatt godt synlig i terrenget.

Ettermæle

Faksimile fra Aftenposten 12. april 1887: Annonse for Anne Kures første hotell, i sentrum av Kristiania, som hun etablerte i 1886.

I en nekrolog i Aftenposten 13. juni 1914 ble Anne Kure beskrevet slik (utdrag):

Sitat Anne Kures navn var kjendt og skattet i vide kredse, først og fremst vel her i Kristiania, men forøvrigt rundt om i hele landet af alle dem, som ved en eller anden leilighed havde nydt godt af hennes utrættelige omsorg for sine gjester og lært at sætte pris på hendes personlige eksværdighed. ... Ved sit 25-aarsjubilæum for et par år siden var frk. Kure gjenstand for megen opmerksomhed, bl.a. fra Hotelforeningen, der udtalte sin anerkjendelse for den maade, hvorpaa hun havde hævdet den norske hotelbedrifts renommé. Sitat
 

Anne Kure ble gravlagt ved Vestre gravlund 18. juni 1914. Graven er i dag slettet.

En gammel tennisbane ved Hospitsveien nær hotelltomten er satt i stand som håndball- og basketballbane, og kalles Anna Kure-banen. I nærheten ligger også Anne Kures sti.



Forlatt trapp hvor det er sjeldnere og sjeldnere mellom hver gang noen går  



Ruinene er vakre å se på i seg selv



Det er noe middelaldersk over denne muren der mose klynger seg fast og grener vokser vilt.



Her har noen gitt stedet noen nye farger, det blir pene motiver av sånt, men jeg foretrekker nå steder som er mest mulig urørt.



Prøvde en litt annen stil synes selv at det funka.



Tok med meg kjæresten min på Urban exploring. Ville at hun skulle å se hva min interesse går ut på å få føle litt på det selv.



Det er ikke så veldig mye å se så man burde nok kombinere dette stedet med andre steder, det tar ikke så lang tid å gå igjennom å se på det. 

 

Det er allikevel et vakkert sted å besøke,og det er fint å ta bilder der.







Slik så det  altså ut engang i tiden. Det var et fasjonabelt og flott hotell. Nå er det bare grunnmuren igjen De ruinene forteller om noe som har vært. Jeg vil tro at det har vært et yrende liv der oppe. Og Anna Kures Hotell var nok et deilig sted å være, spesielt ute på terrassen en sommerdag med sikkert fantastisk flott utsikt.

 

 

Tur til en liten bil kirkegård og et landhandleri

For en liten stund tilbake dro jeg en tur til dette stedet som ligger langs Mjøsa et sted. Det er et lite mysterium hvordan disse bilene har blitt stående sammen med et stabbur, låver og uthus. Enda merkeligere er det at stabburet , låvene og uthusene mest sannsynlig hører til det hvite huset ved siden av. Det har engang vært en landhandel. Bildene er fra to turer ganske tett opp mot hverandre.

Det som er ganske rart er at disse bilene er veteranbiler og selv om de nok er langt fra kjørbare er de fortsatt ganske fine å se på. Man kan se at tiden har satt sine spor og at naturen har begynt å dekke panser, inventar og tak med mose og blader. Og regn og snø og all slags vær har satt i gang rustprosessen. Naturen tar alltid over igjen til slutt. Både bilene og byggene er i friskt forfall.

Det har vært veldig vanskelig  finne noe historie eller informasjon om Landhandleriet. Og umulig å finne ut hvem som eide/eier bilene.

Jeg fant derimot en folketelling fra 1900 tallet der jeg ser at Peder Berg bodde i huset på den tiden og hans hustru Marie Berg. Samt tre barn der et av navnene skiller seg ut og det er Per Berg. Han tok over Landhandelen etter sin far. Og han drev den i årene før krigen, under krigen og i noen år etter krigen. De hadde også en tjener i husgjerning og fjøsstell (Anna Torgenud) og en handelsbetjent (Lars Hellerud) boende. De to andre barna het Jens berg og Gundvor Berg. Under krigen kom tyske soldater og raserte hyller og inventar i landhandleriet og tok med se det de fant. 

Her under vil jeg vise dere noen bilder fra den gangen Per Berg drev landhandelen. Disse bildene har jeg tatt i bruk og de tilhører Digitalt museum...



Slik så det ut i 1920 - 1930 tallet



Her ser man folk som har vært  handlet på Landhandelen...



Han med Pipa er Per Berg, dette bilde er tatt kort tid etter at tyskerne raserte butikken hans...



Slik så det ut inne i landhandleriet...



Per Berg eide også dette sagbruket...

Dette er vel det jeg har funnet ut...

Jeg sitter igjen med flere spørsmål etter å ha vært i huset ser jo spor helt tilbake til Peder Berg og Per Berg. Men ser spor fra nyere tid også.Så jeg lurer jo fælt på hvem som har bodd der etter det, om det var noe butikk der etter Per Berg. Disse bilene så jo ut som å være fra 50 tallet. Hvor lenge har de stått der? Vel noen spørsmål er besvart så får nøye meg med det. Her kommer bilder fra turen...



Jeg vet ikke hva denne brukes til den kan jo ha inneholdt olje eller bensin, det er vanskelig å si...



Bil dekket av blader, løv, grener og mose



Gøy å komme over denne syns jeg...



Bil som støver ned i et bygg som snart faller sammen



Gamalt volvo panser minner litt om Volvo amazon...



Her har et av byggene på gårdstunet falt sammen...



Noen som har satt igjen sykkelen sin?



Litt rust og maling kan bli vakker kunst...

Måtte prøvekjøre denne... den gikk ikke av flekken...




Landhandleriet anno 2016... i fult forfall



Disse hang i et lager/ uthus, de har nok hengt der en stund...



En gammel forlatt gressklipper og et gammelt  forlatt kassaapparat...



En Dogde som burde kjørt rundt på veiene står istedenfor her å ruster å forfaller...



Noen av tilbyggene...



Ikke mye igjen av denne bilen men nok til å skjønne at den har vært en flott bil engang...



Noen ganske stilige hyler på veggen.. samt lampa i taket...



Denne hviler på bil kirkegården langs ved Mjøsa ved siden av et gammelt nedlagt landhandleri



Fant dette forsidebildet av en liten gutt i matrosklær...



Et gammelt bygg ved siden av som har små odds for å overleve, forfallet er godt i gang på innsiden...



Her ser dere verandaen med de fine hyllene på og den fine lampa...



Huset sett fra baksiden...



Fersk makrell kr 8 - pr kg Det må være en stund siden makrell var så billig...


inngangsdøra....







Et stabbur som stå på halv tolv....



et gammelt nøkkelknippe henger der fortsatt....



Bil kirkegård hvor naturen tar over...



Fant dette brevet det er adressert til Jens Berg, vi vet nå at Jens Berg var broren til Per Berg som drev Landhandelen. Kanskje var planen til Per å sende dette brevet til broren sin, om han døde eller hva grunnen til at det aldri ble sendt vil man vel aldri få vite...



Fant denne som er datert helt tilbake til 1952..



Noen gamle reklameplakater som må ha tilhørt butikken...







Litt flere biler...



Vet ikke hva dette er men syns den var veldig kul....





Burde ha vært en redningsaksjon på mange av disse bilene for lenge siden....



Meg som går på exploring inne på landhandleriet....



Noen gamle sykler som er blitt forlatt...



En litt spesiell beskjed ligger på gulvet, holder nesten på  tråkke på den....



Og en rose som ligger rett i døråpningen skal kanskje fortelle oss noe ikke vet jeg.....



På dette bildet får jeg øye på noe merkelig en en hvit kule, eller på engels kalt orbs.

Det skal vise seg at på flere bilder dukker disse kulene opp, dere skal nå få se noen andre bilder der man har fanget opp de samme kulene.







Som dere kan se er jeg nesten omringet av de hvite kulene (orbs) 

White or Silver Orbs

Spiritually, white or silver is associated with spirituality and connection with a higher source. Some investigators believe orbs that are either white or silver in appearance are an indication that a spirit is trapped on this plane. It may also be a sign that the spirit is there to offer protection to the people in the area. White energy is typically perceived as highly positive in nature.

Ble veldig glad da jeg leste dette... for positiv energi er så mye bedre å omgås enn negativ energi, jeg har jo nærmest en hengende på skulderen min....




Veldig spennende fenomen dette her.....


Dette må da være det gamle kassaapparatet...



Et piano med bare noen få tagenter igjen som gir lyd....



Gammel radio....



Meg som prøver noen nøkler jeg fant inne i huset for å komme inn på et rom som var låst, mistenker at det var der inne selve landhandelen lå...



En gammel sofa....



kjøkken i 2. etg....



 

En gammel vekt ser ut som en posten logo, noen som vet hvilken logo dette er? 





En gammel peis....ligger noen vedkubber der fortsatt....







Never stop exploring....



En Grantre har slått rot på bagasjelokket til bilen, fascinerende å se hvordan naturen alltid tar over...



Kan se ut som et skolefotografi....




Et trimrom inne i huset.....
Rottegift...















Pensko som tilhørte noen engang, de vil aldri bli gått i igjen....



Et gammelt kassaapparat ligger utenfor.....



Et gammelt rustent sag......



En ganske stilig ovn klokka over har stoppet å gå....




 







Det var en spennende tur hvor jeg fant masse spor fra en tid som er forbi inne i huset....

Det er mange ting igjen der inne, det er nok bare et tidsspørsmål før byggene blir revet, eller så vil naturen ta over og vær og vind vil sørge for at forfallet går raskere.... Jeg vil takke dere for at dere var med på å utforske dette stedet. PÅ gjensyn!

Neste gang skal vi tilbake til Lier Mentalsykehus,eller det lille som er igjen av stedet!  

Gruvetur del 4

Da er vi kommet til veis ende i gruve - innleggene så her kommer fjerde og siste del.



Fant denne der nede den har nok vært en dynamitt kasse en gang nå er det kun denne lille plankebiten igjen men man ser at det står Gummidynamitt på den....



Kanskje så den sånn ut en gang...



Geomit står det, det er ikke så lett å se det men hvis man ser nøye så ser man det...



Her fant jeg et bilde av innsiden av dynamitt kasse





Fant også noen gamle jernbaneskinner der inne...





video:video1458151570

 

video:video1458151489
 




Her ser man årene de fulgte med borrene


Fant også noen gamle borr...
Denne gruven var utrolig spennende å utforske det er så mye å se på der inne.
 
Takk for at dere var med på nok en tur ned i undergrunnen inn i ukjente landskap der tiden står stille....
Jeg avslutter med denne musikkvideoen og en oppfordring
 
Never stop exploring!


 


 


 


 
...
 

 

 

 

Gruvetur del 3









Det er mørkt og stille der inne, man hører vann som drypper og våre egne skritt. Magisk å gå der inne å kjenne på stillheten gå rundt i en over hundre år gammel gruve i fjellet. Det er nesten som å gå tilbake i tid bortsett fra at det var nok mye travlere og hektisk der inne den gang. Det er som man går i en verden utenfor vår egen, en hemmelig skjult verden for de fleste. Jeg føler meg heldig som får se ting de fleste andre mennesker aldri vil få se. Kjenner eventyrlysten og utforskertrangen kile i magen. Det er noe mystisk og vakkert ved det å gå der hvor du verken blir sett eller ser noen andre. Gå å se sporene fra en tid som er forbi for lenge siden. Jeg er og blir en eventyrer.

Det går kjempelange gruveganger og tuneller der nede og man kan gå og gå, følte meg litt som Indiana Jones...

video:video1458151554

 


Her har vi gått et stykke innover i fjellet og humøret er på topp, vi blir som noen guttunger igjen vi er alle enige om at dette er en av de råeste opplevelsene så langt på våre UE turer.















Hans Magnus



Philip



Morten



Tak1983

Det var oss fire på denne turen, det vil si en fin gjeng! Det er så gøy å tenke på at vi har fått vært så mange spennende steder på denne reisen som jeg føler startet for fult i 2016. Da jeg bestemte meg for å begynne aktivt med Urban exploring. For interessen har vært der lenge, det har kun stått på det siste å bare gjøre det man elsker! Må nesten klype meg selv i armen for å tro at det er sant at vi har vært på så mange spesielle, vakre, creepy, kule, spennende steder. Vi har også blitt en ganske fin gjeng som drar på turer sammen. Det har blitt et godt vennskap og utrolig mange spennende opplevelser. Og flere skal det bli! Jeg føler meg heldig og privilegert som får dratt til alle disse forskjellige stedene. Hvert sted har gitt meg en opplevelse noen står høyere enn andre sånn vil det alltid være men alt i alt har hver tur vært verdt det. Jeg lærer masse historie på mine turer, for jeg leser meg en del opp på de forskjellige stedene jeg drar til.  Får også drevet med det jeg elsker å gjøre nemlig å dra ut på utflukter å utforske steder de fleste mennesker bare kan drømme om å få se. Jeg tror det som driver meg er å finne de hemmelige stedene som ligger utenfor allfarvei og er skjult på kartet. Oppsøke en fremmed verden (The unknown) Det som folk ikke vet at eksisterer og som nærmest venter på å bli utforsket. Som viser en side av verden folk ikke kjenner til. Dessuten syns jeg det er vakkert på slike forlatte steder. Jeg ser vel kanskje ikke det samme som andre gjør når de ser noe rustent eller falleferdig, der ser jeg noe vakkert, noe gammelt, en gammel historie. Jeg synes også det er fint å kunne vise folk disse stedene ved å dokumentere de å ta bilder å fortelle litt av historien bak hvert sted. Også er det spenningen...

Men over tilbake til gruveturen, Lars var ikke med denne gangen han kommer sterkere tilbake!

Her kommer en liten filmsnutt igjen... Vi skal passere en passasje der det er ganske trangt. Vi merker og ser at det raser noen steiner ned fra høyt over oss. De er ikke så store men hvem vet hva som kan dette ned derifra... Best å ikke ta noen sjanser.  Vi bestemmer oss for å passere en og en å være helt stille. Sånn at vi ikke lager bråk eller vibrasjoner som kan gjøre at det raser mer stein ned. Philip får en stein i hodet, den er ikke så stor men den gjør at han får litt vondt i hodet. Heldigvis tar hodelykten mesteparten av støyten. Jeg rygger bakover. De andre har allerede passert og jeg er igjen på andre siden.

Ta en titt på dette klippet

video:video1458156214

 


ser ut som en muldvarp der jeg stikker hodet mitt opp :D

 

 

 

Gruvetur del 2

Jeg føler det er på tide med litt historie rundt og om stedet. Så her kommer det jeg har klart å grave frem. Det er sånn at hver gang jeg besøker et nytt sted tenker jeg på historien rundt stedet, hvilke hendelser som har foregått der, hvem var disse menneskene som var der? Det er en morsom måte å lære seg historie på. Man blir automatisk interessert i å finne ut mer om stedene man besøker. Det er i hvert fall en del av det som jeg synes er fascinerende med å dra på disse turene, nemlig alle spørsmålene som dukker opp i hodet mitt. Alle sporene som ligger igjen etter folk, etter det var aktivitet og liv der. Det jeg viste på forhånd var at vi skulle til en gruve ikke hva slags gruve? eller hva de hentet ut av den? og hvordan den har blitt brukt? og hvor lenge den var i drift?. Hvem var det som drev den? Her kommer en del av historien i hvert fall i korte trekk:

 

Molybdengruvene i Sørumåsen

I Sørumåsen skjuler det seg et digert gruveanlegg som under andre verdenskrig var en del av det tyske væpningskappløpet. På det meste jobbet det 100 mann i anlegget som er lagt i terasser nedover Sørumåsen. I dag er bygningene revet og området grodd igjen, men det er vanskelig ikke la seg fascinere av dette stedet. Sørumåsen byr også på et flott turterreng med Skapertjern som et naturlig midtpunkt.


Den gamle transformatorkiosken
Den gamle transformatorkiosken
 

Molybdengrubene i Sørumåsen

Hentet fra: "Lier i våre hjerter" (1988), Per Grimsrud

Hvem som først fant molybden i Sørumåsen, kan vi bare gjette oss til. Kanskje var det skinnkledde skoggangsmenn som for meget lenge siden kom over dette blåhvite mineralet som ligner på bade sølv og bly. For enkelte steder har det ligget helt oppe i dagen. Og kanskje tenkte de skinnkledde at dette var bare et gjenskinn av all rikdommen som fantes nede i dypet. Men der bodde trollene som verget om skattene. Og hvem torde ta kampen opp mot dem? For krutt og dynamitt var våpnene som måtte til, og de var ikke funnet opp ennå?

Sørumåsen strekker seg fra Linnes til Reistad og er på sitt høyeste 261 meter. Fjellgrunnen består for det meste av granitt, den såkalte Drammensgranitt. Bare nede i åskanten forekommer andre bergarter, til dels av et bløtere slag.

Men isprengt granitten finnes her og der den sjeldne molybdenen. Navnet bygger på det greske «molybdos» som betyr bly. De gamle grekere trodde faktisk at det var bly de hadde funnet. Molybden er litt lettere enn bly, det har en egenvekt på 10,2 mot bly 11.4. Men mens bly smelter ved 327 grader, smelter molybden først ved 2620 grader.

I rein tilstand er mineralet hvitt eller ufarget. Det er bløtt og smidig og kan skrives med som bly. I stållegeringer gjør molybden materialet hardere og seigere, dessuten meget motstandsdyktig ved høye temperaturer. Det blir da også brukt til rakett- og jetmotorer, til kanoner og spesialverktøy. Også i aluminiumsindustrien inngår molybden som en viktig bestanddel, da den gjør produktene mer smidige.

Første utvinning påbegynt i 1918
De første funnene som ble gjort i Sørumåsen som vi veit om, ble gjort i 1918. Da ble de mutet og registrert hos bergmesteren for Østlandet (å mute betyr å melde fra om funnet og søke om tillatelse til å sette i gang drift). Først ute var to karer som kalte seg Sv. Nedberg og Br. Larsen. Men samme året anmeldte «A/S Lier Molybden» to funn ved Skapertjern (Skarbotjern).

I de følgende ar dukket nye navn opp i bergmesterens protokoll: A. Utengen og L. Ugelstad. Og etter utbruddet av siste verdenskrig, Erling Slottfeldt Ellingsen og Alfred Meløy. Det var sistnevnte som hadde retten til de mest lovende forekomstene da stordriften tok til. I alt ble det gjort funn på atten steder i Gullaug, Linnes og Sørum skoger.

Drift i Sørumåsen startet trolig straks etter at funnene var mutet i 1918. Men det viste seg snart å være et misforhold mellom innsats og lønnsomhet. Driften varte derfor bare noen få år. Det hele var også av beskjedent omfang sammenlignet med det som skulle komme tjue år seinere. Men det ble da også den gang sprengt ut en mindre tunnel og lagt skinnegang i den. Malmen ble kjørt ut på traller manuelt.

Kløvet på hest til Spikkestad stasjon
Som guttunge var jeg inne i den vesle tunnelen, plumpet i vannhull og svertet fingrene på blåhvite årer i fjellsidene. Utafor lå malmhauger og tykke jernplater der de hadde knust malmen med svære hammere. Det verdifulle mineralet ble så omhyggelig sortert og pakket i kasser. Disse måtte enten bæres, kløves på hesterygg eller kanskje mest, kjøres på vinterføre fram til Spikkestad stasjon.

I samme retning bar det også da utvinningen startet opp igjen. Korteste veien var ellers ned til Linnes, men der stengte jernbanen og mange tekniske vanskeligheter ellers med ulendt terreng osv. Veien kom da til à slynge seg det meste av åsen oppover, fra tørkeriet i bunnen av anlegget til Skapertjern og videre til Spikkestad.

Den tyske krigsmakt satte i gang utvinningen på nytt
Under siste verdenskrig kom driften som sagt i gang igjen. I Europa finnes det svært lite med drivverdige forekomster av molybden. I Norge har vi noen. Knaben gruber på Sørlandet hadde relativt rike forekomster og var lengst i drift. Men under krigen var også forekomstene i Sørumåsen gode nok med sine 0,2 %, mot Knabens 0,5 %.

Det var den tyske krigsmakt som satte i gang utvinningen på nytt. Uniformerte så jeg imidlertid aldri ved grubene, enda jeg ofte gikk forbi. Bare varselskiltene på tysk fortalte hvem som sto bak.

Som sagt var forekomstene magre. Men ved den såkalte «flotasjonsprosess» var det blitt mulig å utnytte også de magre. Flotasjonsverket, til daglig kalt «vaskeriet» var et byggverk av store dimensjoner som virkelig ruvet i åsen. Det var bygget i terrasser ned over skråningen på veldige fundamenter, der vannet falt fra avsats til avsats som et ledd i prosessen. Flotasjonsverket sto ferdig i 1944 og hadde da en kapasitet på 80 tonn råmalm i døgnet.

Fremstillingsprosessen
Kort fortalt artet framstillingen seg slik at den brutte malm først ble ført ut av tunnelen på lave vogner, drevet med strøm. Så gikk veien til knuseriet, en slags mølle der malmen ble malt ned til en kornstørrelse på 0,2 mm, altså så fint som støv. Dette produktet ble i vaskeriet blandet med vann samt visse kjemikalier og tilført luft under stadig omrøring. Molybdenpartiklene festet seg da til luftblærene og steg til overflaten. Her ble de så skummet av ved hjelp av et sinnrikt skovlesystem. Steinpartiklene sank til bunns, ble skyllet vekk og gjennom et rør ført ut på en fylling.

Av vann trengtes som vi forstår, store mengder. Det ble pumpet fra Skapertjern, som jo lå ganske nær. Avløpsvannet kom til å danne en helt ny bekk ned gjennom skogen. Det hadde en spesiell lukt, og det ble advart mot å drikke det. Men buskapen min drakk av det. Så det var kanskje ikke så farlig likevel.

Etter skummingen var molybdenen som en grå grøt. Den gikk nå over i tørkeriet, der den ble spylt med varm luft til den ble tørr. Det endelige produktet minnet mye om sement og ble fylt i papirsekker. En liten sekk var et helt løft for en mann. I alt ble det produsert 17 tonn molybden i Sørumåsen, ikke så mye i den store sammenheng. Men vi må huske på at virksomheten med full produksjon varte bare et snaut år. I 1945 var det slutt.

Andre verdenskrig
Men la oss ga tilbake til begynnelsen: I 1940 grov mannskaper seg ned til grunnfjellet i horisontale ganger langs åssiden. Gangene kalte de «røsker». Det var forekomstene som skulle kartlegges. Siden ble det foretatt diamantboring i dybden på flere steder, og det slammet som kom opp, ble analysert og funnet lovende, iallfall omkring den gamle gruba. Og det var her de første provisoriske husene ble reist, i første rekke verksted og oppholdsrom.

Langt nede i åsen gikk de inn med hovedstollen. Den ble til slutt mange hundre meter lang og var selve nerven i systemet. Fra hovedstollen stakk sidestoller ut. En førti meter djup sjakt førte opp i dagen omtrent midtveis. Nok en sjakt lengre inn, sørget for ventilasjon. Over hovedstollen ble det også påbegynt en ny tunnel med sideganger.

Mange nye bygninger kom opp etter hvert, solid fundamentert på granitten. Spise- og vaskebrakka dekket aleine 160 m2. Videre var det verksteder, smie, kontorbygning, lagerhus og tre boliger. I skogkanten nede ved Linnes ble det bygget to funksjonærboliger. Disse er fortsatt i bruk. Men husene i åsen er alle borte. Eneste transformatorkiosken som var oppført i murstein, står igjen, men i ynkelig forfatning. Alt i tre er revet, fraktet bort og brukt enten til nye hus eller andre formål. Av flotasjonsverket er bare de bastante betongmurene tilbake. Til gjengjeld er de så solide at de meget lenge kommer til å fortelle om virksomheten som en gang var her i Sørumåsen.

Molybdengrubene sysselsatte mange fra bygda og de nærmeste distriktene. Arbeidstokken nådde toppen i 1944 med 95 arbeidere og 7 funksjonærer. Samme året hadde disse i lønn henholdsvis kroner 451 000 og 52 000. De som bodde i Røyken og Drammen fikk en lang vei fram til arbeidsstedet. Kort ble den ofte heller ikke for folk fra Lier.

Kosten var vel også så som så - med knappe rasjoner og mye surrogat. Men anlegget sørget for ekstrarasjoner, hadde også eget suppekjøkken med ansatt kokke.

Krigstilstanden var en betingelse for driften av denne gruba. Prisen lå på ca. 50 kr. pr. kilo molybden så lenge krigen varte. Men da våpnene ble lagt ned, sank den til kr. 5 pr. kilo. Å fortsette ble en umulighet. Men det tyskdominerte «Norsk Bergselskap», som offisielt hadde stått for driften, måtte i alle tilfeller ut av bildet. Alle aktiva ble straks beslaglagt av «Direktoratet for fiendtlig eiendom». Dette forsøkte så å sette i gang annen produksjon i lokalitetene som var til stede i fullt mon. Og mange ledige hender ventet på noe å gjøre.

Bygget ved hjelp av molybden fra Sørumåsen?
Bygget ved hjelp av molybden fra Sørumåsen?

Etterkrigstiden
En tid ble det laget loppepulver, seinere søtningsstoffet sakarin. Men det gikk ikke så bra. Problemene var mange. Det foregikk stadig tyverier fra lagerrom og verksteder. Til slutt så ikke eierne annen utvei enn å kvitte seg med hele herligheten.

Anlegget i sin helhet ble solgt til en grosserer for 100 000 kroner. Grossereren var forretningsmann og solgte først unna noe av det mest verdifulle. Så utlyste han auksjon over resten. Auksjonen ble holdt den 26. oktober 1949. Det kan nevnes at bolighusene gikk for fra 3000 til 4500 kroner. Spisebrakka for 8000 kroner. Auksjonarius var lensmann Haugen.

Grubedriften etterlot seg ellers mange sår i landskapet. Her var djupe sjakter som matte sikres, så ikke folk og særlig fe gikk utfor og slo seg ihjel. Lier kommune bevilget således 84000 kroner til dette formålet. En 70 meter djup loddsjakt vest for Skapertjern ble stengt med en betongpropp. Gjerder ble satt opp langs en åpen grubegang. Ei ny bru ble også bygget der veien var.

Gruvetur del 1

Vi tar toget denne vakre vår ettermiddagen i mars. Snøen er i ferd med å smelte bort å våren inntar Østlandet. Vi blir hentet av Hans Magnus på togstasjonen. Deretter drar vi en liten tur innom Bilxtra for å kjøpe gummistøvler. Det sies at det skal være en del vann inne i gruva. Så da er det lurt å være forberedt. Vi går gjennom skogen i et landskap med grønne grantrær og furuer som står i fin kontrast til den hvite snøen som fortsatt ligger på bakken. På veien ser vi også innslag av Bjørk og andre tresorter. Det er vakker ettermiddagssol å en blå klar himmel.



Her går vi over en gammel trebro på veien opp til gruva



Ettermiddagssolen titter inn mellom brune trestammer og grønne grankvister



Noen ruiner fra anlegget som ble bygget rundt 1940 tallet da Tyskerne tok over driften av gruvene fordi de trengte molybden for å lage våpenutrustning



Solen står lavt i terrenget og er på vei ned



Philip i godt humør som vanlig



Rester fra en svunnen tid bærer preg av at hele området har vært ganske aktivt i bruk en gang i tiden



En gammel rusten tank. Kanskje noen vet hva dette er og hva den har blitt brukt til?



Her er inngangen til hovedstollen i gruven over ser dere ruinene av den gamle transformatorkiosken



I det solen går ned over fotsporene våre i skogen...



Går vi ned under bakken innunder fjellet...

video:video1458151745








som dere ser er gruveinngangen dekket av masse is som vi må passere for å komme oss videre
Det er mørkt så vi ser ingenting uten lommelykter og man skulle gjerne hatt to armer tilgjengelig.
Så all isen var en spennende utfordring vi måtte gjennom. Vi måtte gå forsiktig å noen steder nesten sette oss ned å ake oss gjennom.
 
Derimot er isen rundt oss veldig vakker å se på vi passerer det kunstgalleriet på vei innover i gruva med vakker is kunst.
Her skal dere få se noe av galleriet.





 













 








Jeg har aldri sett is på denne måten før, et hemmelig is galleri under bakken innunder fjellet. Gjemt for omverden og allmennheten. Det er få som finner slike steder jeg tror kun de mest eventyrlystne som er litt som oss. De som går ut å leter etter disse gjemte og forlatte og ikke minst for de fleste de glemte stedene.
 
Jeg føler det er på tide med litt historie rundt og om stedet. Så her kommer det jeg har klart å grave frem. Det er sånn at hver gang jeg besøker et nytt sted tenker jeg på historien rundt stedet, hvilke hendelser som har foregått der, hvem var disse menneskene som var der? Det er en morsom måte å lære seg historie på. Man blir automatisk interessert i å finne ut mer om stedene man besøker. Det er i hvert fall en del av det som jeg synes er fascinerende med å dra på disse turene, nemlig alle spørsmålene som dukker opp i hodet mitt. Alle sporene som ligger igjen etter folk, etter det var aktivitet og liv der. Det jeg viste på forhånd var at vi skulle til en gruve ikke hva slags gruve? eller hva de hentet ut av den? og hvordan den har blitt brukt? og hvor lenge den var i drift?. Hvem var det som drev den?
Her kommer en del av historien i hvert fall i korte trekk:

Molybdengrubene i Sørumåsen

Hentet fra: "Lier i våre hjerter" (1988), Per Grimsrud

Hvem som først fant molybden i Sørumåsen, kan vi bare gjette oss til. Kanskje var det skinnkledde skoggangsmenn som for meget lenge siden kom over dette blåhvite mineralet som ligner på bade sølv og bly. For enkelte steder har det ligget helt oppe i dagen. Og kanskje tenkte de skinnkledde at dette var bare et gjenskinn av all rikdommen som fantes nede i dypet. Men der bodde trollene som verget om skattene. Og hvem torde ta kampen opp mot dem? For krutt og dynamitt var våpnene som måtte til, og de var ikke funnet opp ennå?

Sørumåsen strekker seg fra Linnes til Reistad og er på sitt høyeste 261 meter. Fjellgrunnen består for det meste av granitt, den såkalte Drammensgranitt. Bare nede i åskanten forekommer andre bergarter, til dels av et bløtere slag.

Men isprengt granitten finnes her og der den sjeldne molybdenen. Navnet bygger på det greske «molybdos» som betyr bly. De gamle grekere trodde faktisk at det var bly de hadde funnet. Molybden er litt lettere enn bly, det har en egenvekt på 10,2 mot bly 11.4. Men mens bly smelter ved 327 grader, smelter molybden først ved 2620 grader.

I rein tilstand er mineralet hvitt eller ufarget. Det er bløtt og smidig og kan skrives med som bly. I stållegeringer gjør molybden materialet hardere og seigere, dessuten meget motstandsdyktig ved høye temperaturer. Det blir da også brukt til rakett- og jetmotorer, til kanoner og spesialverktøy. Også i aluminiumsindustrien inngår molybden som en viktig bestanddel, da den gjør produktene mer smidige.

Første utvinning påbegynt i 1918
De første funnene som ble gjort i Sørumåsen som vi veit om, ble gjort i 1918. Da ble de mutet og registrert hos bergmesteren for Østlandet (å mute betyr å melde fra om funnet og søke om tillatelse til å sette i gang drift). Først ute var to karer som kalte seg Sv. Nedberg og Br. Larsen. Men samme året anmeldte «A/S Lier Molybden» to funn ved Skapertjern (Skarbotjern).

I de følgende ar dukket nye navn opp i bergmesterens protokoll: A. Utengen og L. Ugelstad. Og etter utbruddet av siste verdenskrig, Erling Slottfeldt Ellingsen og Alfred Meløy. Det var sistnevnte som hadde retten til de mest lovende forekomstene da stordriften tok til. I alt ble det gjort funn på atten steder i Gullaug, Linnes og Sørum skoger.

Drift i Sørumåsen startet trolig straks etter at funnene var mutet i 1918. Men det viste seg snart å være et misforhold mellom innsats og lønnsomhet. Driften varte derfor bare noen få år. Det hele var også av beskjedent omfang sammenlignet med det som skulle komme tjue år seinere. Men det ble da også den gang sprengt ut en mindre tunnel og lagt skinnegang i den. Malmen ble kjørt ut på traller manuelt.

Kløvet på hest til Spikkestad stasjon
Som guttunge var jeg inne i den vesle tunnelen, plumpet i vannhull og svertet fingrene på blåhvite årer i fjellsidene. Utafor lå malmhauger og tykke jernplater der de hadde knust malmen med svære hammere. Det verdifulle mineralet ble så omhyggelig sortert og pakket i kasser. Disse måtte enten bæres, kløves på hesterygg eller kanskje mest, kjøres på vinterføre fram til Spikkestad stasjon.

I samme retning bar det også da utvinningen startet opp igjen. Korteste veien var ellers ned til Linnes, men der stengte jernbanen og mange tekniske vanskeligheter ellers med ulendt terreng osv. Veien kom da til à slynge seg det meste av åsen oppover, fra tørkeriet i bunnen av anlegget til Skapertjern og videre til Spikkestad.

Den tyske krigsmakt satte i gang utvinningen på nytt
Under siste verdenskrig kom driften som sagt i gang igjen. I Europa finnes det svært lite med drivverdige forekomster av molybden. I Norge har vi noen. Knaben gruber på Sørlandet hadde relativt rike forekomster og var lengst i drift. Men under krigen var også forekomstene i Sørumåsen gode nok med sine 0,2 %, mot Knabens 0,5 %.

Det var den tyske krigsmakt som satte i gang utvinningen på nytt. Uniformerte så jeg imidlertid aldri ved grubene, enda jeg ofte gikk forbi. Bare varselskiltene på tysk fortalte hvem som sto bak.

Som sagt var forekomstene magre. Men ved den såkalte «flotasjonsprosess» var det blitt mulig å utnytte også de magre. Flotasjonsverket, til daglig kalt «vaskeriet» var et byggverk av store dimensjoner som virkelig ruvet i åsen. Det var bygget i terrasser ned over skråningen på veldige fundamenter, der vannet falt fra avsats til avsats som et ledd i prosessen. Flotasjonsverket sto ferdig i 1944 og hadde da en kapasitet på 80 tonn råmalm i døgnet.

Fremstillingsprosessen
Kort fortalt artet framstillingen seg slik at den brutte malm først ble ført ut av tunnelen på lave vogner, drevet med strøm. Så gikk veien til knuseriet, en slags mølle der malmen ble malt ned til en kornstørrelse på 0,2 mm, altså så fint som støv. Dette produktet ble i vaskeriet blandet med vann samt visse kjemikalier og tilført luft under stadig omrøring. Molybdenpartiklene festet seg da til luftblærene og steg til overflaten. Her ble de så skummet av ved hjelp av et sinnrikt skovlesystem. Steinpartiklene sank til bunns, ble skyllet vekk og gjennom et rør ført ut på en fylling.

Av vann trengtes som vi forstår, store mengder. Det ble pumpet fra Skapertjern, som jo lå ganske nær. Avløpsvannet kom til å danne en helt ny bekk ned gjennom skogen. Det hadde en spesiell lukt, og det ble advart mot å drikke det. Men buskapen min drakk av det. Så det var kanskje ikke så farlig likevel.

Etter skummingen var molybdenen som en grå grøt. Den gikk nå over i tørkeriet, der den ble spylt med varm luft til den ble tørr. Det endelige produktet minnet mye om sement og ble fylt i papirsekker. En liten sekk var et helt løft for en mann. I alt ble det produsert 17 tonn molybden i Sørumåsen, ikke så mye i den store sammenheng. Men vi må huske på at virksomheten med full produksjon varte bare et snaut år. I 1945 var det slutt.

Andre verdenskrig
Men la oss ga tilbake til begynnelsen: I 1940 grov mannskaper seg ned til grunnfjellet i horisontale ganger langs åssiden. Gangene kalte de «røsker». Det var forekomstene som skulle kartlegges. Siden ble det foretatt diamantboring i dybden på flere steder, og det slammet som kom opp, ble analysert og funnet lovende, iallfall omkring den gamle gruba. Og det var her de første provisoriske husene ble reist, i første rekke verksted og oppholdsrom.

Langt nede i åsen gikk de inn med hovedstollen. Den ble til slutt mange hundre meter lang og var selve nerven i systemet. Fra hovedstollen stakk sidestoller ut. En førti meter djup sjakt førte opp i dagen omtrent midtveis. Nok en sjakt lengre inn, sørget for ventilasjon. Over hovedstollen ble det også påbegynt en ny tunnel med sideganger.

Mange nye bygninger kom opp etter hvert, solid fundamentert på granitten. Spise- og vaskebrakka dekket aleine 160 m2. Videre var det verksteder, smie, kontorbygning, lagerhus og tre boliger. I skogkanten nede ved Linnes ble det bygget to funksjonærboliger. Disse er fortsatt i bruk. Men husene i åsen er alle borte. Eneste transformatorkiosken som var oppført i murstein, står igjen, men i ynkelig forfatning. Alt i tre er revet, fraktet bort og brukt enten til nye hus eller andre formål. Av flotasjonsverket er bare de bastante betongmurene tilbake. Til gjengjeld er de så solide at de meget lenge kommer til å fortelle om virksomheten som en gang var her i Sørumåsen.

Molybdengrubene sysselsatte mange fra bygda og de nærmeste distriktene. Arbeidstokken nådde toppen i 1944 med 95 arbeidere og 7 funksjonærer. Samme året hadde disse i lønn henholdsvis kroner 451 000 og 52 000. De som bodde i Røyken og Drammen fikk en lang vei fram til arbeidsstedet. Kort ble den ofte heller ikke for folk fra Lier.

Kosten var vel også så som så - med knappe rasjoner og mye surrogat. Men anlegget sørget for ekstrarasjoner, hadde også eget suppekjøkken med ansatt kokke.

Krigstilstanden var en betingelse for driften av denne gruba. Prisen lå på ca. 50 kr. pr. kilo molybden så lenge krigen varte. Men da våpnene ble lagt ned, sank den til kr. 5 pr. kilo. Å fortsette ble en umulighet. Men det tyskdominerte «Norsk Bergselskap», som offisielt hadde stått for driften, måtte i alle tilfeller ut av bildet. Alle aktiva ble straks beslaglagt av «Direktoratet for fiendtlig eiendom». Dette forsøkte så å sette i gang annen produksjon i lokalitetene som var til stede i fullt mon. Og mange ledige hender ventet på noe å gjøre.

Bygget ved hjelp av molybden fra Sørumåsen?
Bygget ved hjelp av molybden fra Sørumåsen?

Etterkrigstiden
En tid ble det laget loppepulver, seinere søtningsstoffet sakarin. Men det gikk ikke så bra. Problemene var mange. Det foregikk stadig tyverier fra lagerrom og verksteder. Til slutt så ikke eierne annen utvei enn å kvitte seg med hele herligheten.

Anlegget i sin helhet ble solgt til en grosserer for 100 000 kroner. Grossereren var forretningsmann og solgte først unna noe av det mest verdifulle. Så utlyste han auksjon over resten. Auksjonen ble holdt den 26. oktober 1949. Det kan nevnes at bolighusene gikk for fra 3000 til 4500 kroner. Spisebrakka for 8000 kroner. Auksjonarius var lensmann Haugen.

Grubedriften etterlot seg ellers mange sår i landskapet. Her var djupe sjakter som matte sikres, så ikke folk og særlig fe gikk utfor og slo seg ihjel. Lier kommune bevilget således 84000 kroner til dette formålet. En 70 meter djup loddsjakt vest for Skapertjern ble stengt med en betongpropp. Gjerder ble satt opp langs en åpen grubegang. Ei ny bru ble også bygget der veien var.

Bergmesteren i Østlandske distrikt peker forøvrig på at grubene ikke bør sikres sa grundig at drift blir umuliggjort for all framtid. Det dreier seg tross alt om en potensiell ressurs av et sjeldent mineral. Konjunkturene er her bestemmende. Etter at Knaben ble nedlagt i 1973 er det ingen molybdengruber i drift i Europa.

Atskillig av det som må til ved grubedrift i utmark, kan komme til nytte når stillheten senker seg over en arbeidsplass som nå bare er historie. Slik sett har den veien som ble anlagt, kommet både grunneiere og turgåere til gode. Nå kan tømmer fraktes helt fra Skapertjern og enda lengre. Før måtte man lunne tømmeret og kjøre det ned åsen med hest

Et sår i landskapet? Javel. Men naturen sjøl sørger etter hvert for at sårene blir mindre. All slags vegetasjon skyter opp og dekker til. Snart må vi kanskje leite for å finne spor av molybdengrubene i Sørumåsen.



Sånn så det kanskje ut på en hektisk arbeidsdag nede i gruva. Det var nok tungt og fysisk arbeid og tidskrevende.

Da får vi si at det får holde med historie for denne gang. Nå er dere kanskje spente på hva som skjuler seg inne i gruva, bli med inn å se da vel.









Det er mørkt og stille der inne, man hører vann som drypper og våre egne skritt. Magisk å gå der inne å kjenne på stillheten gå rundt i en over hundre år gammel gruve i fjellet. Det er nesten som å gå tilbake i tid bortsett fra at det var nok mye travlere og hektisk der inne den gang. Det er som man går i en verden utenfor vår egen, en hemmelig skjult verden for de fleste. Jeg føler meg heldig som får se ting de fleste andre mennesker aldri vil få se. Kjenner eventyrlysten og utforskertrangen kile i magen. Det er noe mystisk og vakkert ved det å gå der hvor du verken blir sett eller ser noen andre. Gå å se sporene fra en tid som er forbi for lenge siden. Jeg er og blir en eventyrer.

Det går kjempelange gruveganger og tuneller der nede og man kan gå og gå, følte meg litt som Indiana Jones...

video:video1458151554
 


Her har vi gått et stykke innover i fjellet og humøret er på topp, vi blir som noen guttunger igjen vi er alle enige om at dette er en av de råeste opplevelsene så langt på våre UE turer.















Hans Magnus



Philip



Morten



Tak1983

Det var oss fire på denne turen, det vil si en fin gjeng! Det er så gøy å tenke på at vi har fått vært så mange spennende steder på denne reisen som jeg føler startet for fult i 2016. Da jeg bestemte meg for å begynne aktivt med Urban exploring. For interessen har vært der lenge, det har kun stått på det siste å bare gjøre det man elsker! Må nesten klype meg selv i armen for å tro at det er sant at vi har vært på så mange spesielle, vakre, creepy, kule, spennende steder. Vi har også blitt en ganske fin gjeng som drar på turer sammen. Det har blitt et godt vennskap og utrolig mange spennende opplevelser. Og flere skal det bli! Jeg føler meg heldig og privilegert som får dratt til alle disse forskjellige stedene. Hvert sted har gitt meg en opplevelse noen står høyere enn andre sånn vil det alltid være men alt i alt har hver tur vært verdt det. Jeg lærer masse historie på mine turer, for jeg leser meg en del opp på de forskjellige stedene jeg drar til.  Får også drevet med det jeg elsker å gjøre nemlig å dra ut på utflukter å utforske steder de fleste mennesker bare kan drømme om å få se. Jeg tror det som driver meg er å finne de hemmelige stedene som ligger utenfor allfarvei og er skjult på kartet. Oppsøke en fremmed verden (The unknown) Det som folk ikke vet at eksisterer og som nærmest venter på å bli utforsket. Som viser en side av verden folk ikke kjenner til. Dessuten syns jeg det er vakkert på slike forlatte steder. Jeg ser vel kanskje ikke det samme som andre gjør når de ser noe rustent eller falleferdig, der ser jeg noe vakkert, noe gammelt, en gammel historie. Jeg synes også det er fint å kunne vise folk disse stedene ved å dokumentere de å ta bilder å fortelle litt av historien bak hvert sted. Også er det spenningen...

Men over tilbake til gruveturen, Lars var ikke med denne gangen han kommer sterkere tilbake!

Her kommer en liten filmsnutt igjen... Vi skal passere en passasje der det er ganske trangt. Vi merker og ser at det raser noen steiner ned fra høyt over oss. De er ikke så store men hvem vet hva som kan dette ned derifra... Best å ikke ta noen sjanser.  Vi bestemmer oss for å passere en og en å være helt stille. Sånn at vi ikke lager bråk eller vibrasjoner som kan gjøre at det raser mer stein ned. Philip får en stein i hodet, den er ikke så stor men den gjør at han får litt vondt i hodet. Heldigvis tar hodelykten mesteparten av støyten. Jeg rygger bakover. De andre har allerede passert og jeg er igjen på andre siden.

Ta en titt på dette klippet

video:video1458156214
 


ser ut som en muldvarp der jeg stikker hodet mitt opp :D

Dette er del 1 del 2 kommer veldig snart og dere vil ikke gå glipp av det!

Håper det var en fin opplevelse å være med på gruvetur.

 

 

Urban exploring in a Library

9 Mars tok jeg turen ned til et gammelt offentlig bygg i Oslo sentrum som fortsatt er i full drift. Det som var litt spesielt denne kvelden var at det nærmet seg stengetid. Det var flere mennesker som hadde møtt opp med kameraene sine, både profesjonelle fotografer og amatører og nybegynnere som meg selv. Og ellers andre nysgjerrige som bare ville ta en titt. Jeg registrerte meg inn ved å skrive ned navnet mitt og telefonnummer så de kunne ringe meg i tilfelle jeg skulle gå meg bort der inne... Klokka sju ble vi sluppet inn å fikk gå fritt i rom som til vanlig ikke var åpne for publikum. Det var åpen fotokveld og alle var velkommen. 

Selv fant jeg ut av dette ved å se arrangementet tilfeldisvis på facebook og bestemte meg da for å ta meg en tur. Så det ble litt urban exploring i kveld i et bygg som blir brukt daglig av unge og gamle, studenter og folk med leselyst. Det er vel ikke så vanskelig å gjette seg til hva slags bygg dette er snakk om. Bildene vil 0gså være ganske så avslørende, så blir vel umulig å ikke kjenne igjen hva slags bygg dette er. Det vil nok de fleste av dere finne ut raskt, men klarer dere å finne ut akkurat hvilket bygg dette er, altså ikke hva slags bygg men hvilket bygg dette er.

Det har en nyklassistisk arkitektur og ble ferdigstilt i 1933. Eier er kulturetaten og arkitekten bak bygget er Nils Reiersen.



Dere har kanskje allerede en ganske god ide om hva slags bygning dette er...

Så jeg kan vel kanskje avsløre at det inneholder masse bøker og det finnes flere filialer rundt om i Norge...



Det er som du sikkert allerede har gjettet et bibliotek. Det er faktisk Norges største folkebibliotek. Og et av de elste bibliotekene i Norge.Grunnlagt i Oslo i 1785 Grunnlaget var en boksamling på 7000 bøker og 150 manuskrifter testamentert bort som gave.



Det var denne karen som testamenterte bort boksamlingen sin og 150 manuskrifter etter sin død. Det skulle være en gave til offentlighetens eie.



Noen gamle kortkatalogskap med noen gamle bøker øverst



Såvidt sidene i bøkene holder seg sammen...



En knagg med noen kaffekopper og en jakke som mest sannsynlig tilhører en av de ansatte...



Fant en engel som hang ned fra en knagg så ut som den fløy rundt i rommet...



Ser ut som kontorer eller arbeidpulter for de ansatte en stor klokke hang ned fra taket...





sammes sted hvor klokka henger bare tatt bilde med farger...



En vakker trapp



Den gikk opp så man kunne stå å se ned gjennom åpningen i taket, som er rundingen der lampene henger



Kunst og etasjer med bokhyller



Kan også fortelle at dette bygget ble skadet i bombeangrepet på regjeringskvartalet 22 Juni. Deler av inngangspartiet måtte rives og alle avdelinger i bygget var stengt for publikum i mer enn to måneder etter eksplosjonen.







Satte kamera på gelenderet...







Fin utsikt 



mer bokhyller

























en masse gamle aviser



Som dere ser av bildene ovenfor var dette et lager på loftet der det lå masse gamle bøker, avsiser og manuskrifter, jeg ville ikke røre noe da det er gammelt og kan bli lett ødelagt så jeg vet ikke hvor gamle bøkene og manuskriftene er, avisene var ikke så veldig gamle mener å huske å ha sett at noen var fra 1980 tallet.



Var innom bokbinderiet det var første gang de åpnet det opp for publikum, et kult rom der man fikk litt innsyn i bokbinderkunsten, eller hvertfall fikk sett på maskinene de bruker.  Skulle gjerne sett noen demonstrert hvordan man bruker de.























Likte denne maskinen best et kult motiv var litt uheldig med eksponeringen kanskje men ser ikke så aller verst ut syns jeg...



Dette er vel heismotoren... har iallefall med heisen å gjøre, det sto vel heisrom på døra...











Denne sto i gangen syns den så ganske old school ut :P Det er vel derfor den står der den står...



her pleier det kanskje å sitte noen...



Hit inn var det kanskje ikke meningen jeg skulle gå, står et skilt bare for personale, kanskje vaktmesteren som holder til der...





Fant en lav kjeller hvor det sto masse forskjellige bilder å andre rare ting...



Festsalen



med et piano... Da jeg kom inn satt ei jente å spilte noe vakkert på det...



Å som jeg trodde bibliotekarer er veldig glad i øl å de foretrekker Ringnes...

De driver nå og bygger en ny filial ved Operaen om dagen, men det er uvist når det vil stå ferdig.

Det skal imidlertid se slik ut når det er ferdigstilt



Så da er det vel ikke så vanskelig å gjette hvor jeg har vært hen, det er selvfølgelig som mange av dere allerede har skjønt i dette bygget...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Takk for at dere var med også denne gangen, neste gang kommer det noe stort da er vi på ekspedisjon i en gammel Gruve fra sent 1800 tallet og det vil dere ikke gå glipp av! regner med at det blogginnlegget vil være på plass en gang i løpet av påsken.

 

 

Underground

Nok en gang tar vi med oss lommelykter, kamera, masker, og går under bakken. For å se hva som skjuler seg der nede under føttene til travle mennesker. Vi går ned i en verden som er lite kjent for de fleste, det er bare noen få av oss som går ned dit noen eventyrlystne, nysgjerrige som riskerer farene som finnes ved å bevege seg der hvor folk egentlig ikke skal ferdes. Stedene ingen vet om, stedene som er glemt som ikke lenger eksisterer for oss. Dit ned må vi det er for spennende å la være! Dagens tur ble lengre enn planlagt, vi besøkte fire steder som ligger under bakken. Steder folk passerer hver eneste dag med bil eller spaserer forbi uten å vite at de eksisterer. Nok en gang tar jeg dere med ned under bakken. Bli med på urban exploring way down in the underground...


Det første stedet vi går inn er et tilfluktsrom sentralt i Oslo i en travel gate der det kjører biler og går folk forbi hele tiden. Det er skremmende hvor lite oppmerksomme folk er de legger nesten ikke merke til oss der vi klatrer gjennom hullet i fjellveggen rett ved siden av fortauet der de går...



Her er vi inne i det første tilfluktsrommet...



facinerende sted men en utfording for de som ikke liker store edderkopper... så noen ganske store edderkopper der nede...



ville du gått her nede alene?



 


ser ut som et forlatt bad det har vært vasker der ser det ut som springene henger der fortsatt...



spor fra fortiden...



Stillheten er til å ta å føle på...



en rusten dør...



rusten er i ferd med å ta over her inne...



Hvem har sagt at rust ikke er vakkert...



vanndråper som jeg fikk i nakken ble et vakkert bilde...





Fant dette mesterverket nede under bakken...



en vakker dør jeg fant der nede her kravlet noen digre edderkopper rundt i taket så jeg valgte å se bort... for liker ikke de krypene der...

Vi går ut igjen på gaten biler kjører raskt forbi mens folk går forbi, vi går videre nedover til neste sted. Kjenner et adrenalinkick etter å vite at det er mange steder igjen å utforske...

Neste sted vi skal besøke er en ølhall under bakken som sto ferdig i 1843 

I 1844 kom selveste kong Oscar til den nybygde hallen, sammen med sin Josefine klippet han snorene ved den høytidelige åpningen

over på toppen av berget skal det ha stått et stort hus. Derfra gikk det store sjakter ned hvor store øltønner ble firt ned for lagring

Hallen ble til da Ytterborg skulle begynne å brygge en ny type øl, såkalt undergjæret bayersk øl. Det måtte lagres kaldt og mørkt. Og da var det underjordiske anlegget perfekt. Her skulle det ligge til gjæring i to til fire måneder. Når brygget var ferdig, ble det heist opp og tappet på flasker på bryggeriet i Hausmannsgate på Grunerløkka. Derfra ble det sendt ut til butikker og skjenkesteder over hele byen. For å holde det kaldt ble det hentet store isblokker fra Akerselva og bekkene rundt. De ble pakket inn i sagflis og stablet sammen med øltønnene.

Så mye historie... det gjør det veldig spennende og fascinerende å gå der nede å se for seg hvordan det engang kunne ha vært her nede. 

Det er en ganske annen stemning her nede i dag, Når man er bak ståldøren råder stillheten og man hører vannråper som faller på det skitne gulvet.



Ståldøren de fleste ikke vet hva som skjuler seg bak...







en forlatt stol...













en creepy forlatt sofa... som ikke helt passer inn der nede...



Her kommer vi inn i selve hallen se hvor vakkert taket er, gammel ingeniørkunst...



Bare taket er verdt turen inn hit... det er utrolig vakkert...



kanskje var det her sjakten gikk?



eller er det kirken som ligger over der...



ser ut som noen stålrør, kanskje lufteventiler...



ble litt målbundet av taket...



stol i forfall...



en luke i veggen...









1 motiv 4 stemninger... ser ut som noen har brukt stedet som oppholssted... dette må vel da være stua...



Tregulv som er i ferd med å råtne...



En ukulele som aldri vil bli spilt på igjen...

Hvem la den igjen mon tro?



en vanlig vegg som ble ganske fin å ta bilde av...



Man kan lett se at dette har vært et vakkert sted en gang i tiden for selv etter mange års forfall er det spor av skjønnhet av arkitektur og måten takene er bygd...



Det skal være en inskripsjon til minne om det kongelige besøket... kan dette være inskripsjonen...

Å besøke dette stedet var utrolig spennende...en stor opplevelse...

I takene hengte det strømkabler og lyspærer det er fra da lageret ble brukt som grønsakslager...

Det blir sagt at Gamle Aker kirke hviler på søyler av gull. De står i et vann hvor det svømmer ender av gull og sølv. I bunnen ligger en stor sølvskatt som blir voktet av en drage.

Vi går videre ganske oppspilte og glade dette var et fint funn...

Herfra går ferden videre til et tilfluktsrom fra den kalde krigens dager...







På vei ned i tilfluktsrommet som skulle kunne romme over 1000 mennesker ved en mulig krig...



Tunnel 1 dette tilfluktsrommet betydde det en del for meg å komme inn i for har sett bilder og reportasjer fra dette stedet og derfor var det en bragd å komme seg inn dit...



tendenser til mugg her inne så er nok ikke så dumt å ha med maske hvis man skal gå der nede...



de har lagt en plastduk langs fjellveggen, har hørt at de gjorde det for at det skulle se mindre skremmende ut å være der inne...





et serviceskilt jeg fant der inne...



hadde kanskje noe å gjøre med denne, jeg vet ikke hva dette er for hverken har eller eier teknisk innsikt...

men synes den så ganske kul ut så jeg fotograferte den...



en forlatt dusj



Selvfølgelig måtte vi teste om det kom vann ut av den så Flippstr tok å skrudde på krana og svosj det kom en vannstråle rett ut, så en inntakt dusj finnes fortsatt der nede under bakken i tilfluktsrommet...



Ganske kult sted...



vi fortsetter innover i fjellet...



og lenger...



lenger...



til vi ikke kommer lenger...



Fant et lager fult av mugg og noen førstehjelpsskrin...



samt en gammel skrivemaskin...

Vi var en fin gjeng på exploring denne gangen også Det var Mr F, Mr M, Mr L, Mr HM, Flippstr, og meg TAk1983

Deretter dro L, Flippstr, Tak1983 med HM som skulle vise oss noe kult, dit måtte vi kjøre bil...

Dette stedet er også under bakken og er en gammel bunker fra andre verdenskrig mest sannsynlig, muligens brukt i ettertid også. Stedet ligger rett utenfor oslo å man ser det ikke fra veien.

Det er veldig bratt opp dit og man kjenner melkesyren i beina etter å ha gått opp.

Hadde hørt om dette stedet og var i ekstase over at vi nå var på vei dit...

Jeg kjenner ikke til historien rundt denne bunkeren...



slik ser inngangen ut så da er dere kommet til samme bunker som vi var på... Den kan være tricky å finne...



Lange korridorer, jeg synes denne bunkeren var ganske stor og det var en del kule fotomotiv der inne som jeg ønsker å dele med dere...



en dør som har falt av hengslene... og noen har skrevet en tydelig beskjed på den...





mørke lange ganger, korridorer og tunneller...





hyller som kanskje var til lagring av tørrmat og boksmat...









forlatte doer... jeg lurer på hva som foregikk der nede når denne bunkeren var i drift, om det var tyske soldater der skulle gjerne vist mer om dette stedet, det gjør det kanskje enda litt mer spennende å mystisk å gå rundt der nede når man ikke vet noe om fortiden til stedet... Selvfølgelig sniker det seg inn noen tanker om hva slags sted dette er...



en rusten dør med noen creepy skrapemerker...









rust i fine farger blir fine motiver...













noen svære rustne stålrør...





stålrør som har falt ned...



Klar beskjed på veggen...



Pick one its your choice...




 



Her fant vi kanskje inskripsjonen til minne om det kongelige besøket i 1844 - 1845...

Det ble en skikkelig spennende kveld hvor vi fikk vært innom flere kule steder... kjente det kriblet ekstra mye i magen på dette siste stedet... 

selv om jeg nok må si at ølhallen nok var min favoritt...

Det er lenge siden jeg var på min første exploring på Lier mentalsykehus, 2016 har vært et helt fantastisk år hittil hvor jeg har fått oppleve så mange vakre steder, noen mørke og creepy steder som samtidig har sin skjønnhet de også...

Jeg gleder meg til fortsettelsen....

Neste blogginnlegg er jeg på urban exploring i et kjent bygg i Oslo sentrum...



Im on the other side, im wide away

into my secret place

where i use to hide

where I use to stay

I go deeper

into my secret place

where I dissapear

from the world out there...

Skrevet av Tak1983



 

 


 



 
 


 


 


 

Besøker en bunker fra 2 verdenskrig

Vi er fire gutter som går spente mot målet, vi ser det mens folk rundt oss er opptatt med det de vanligvis gjør komme seg hjem fra jobb, skole eller omvendt. Hører skrittene til folk som går frem og tilbake lyder av biler, snakk, bilhorn, tbaner som suser forbi, alt går like fort og sakte som det vanligvis gjør en onsdags ettermiddag i byen vår. Mørket har lagt seg over gatene, ser lyktestolper lyse opp gatehjørner som vi passerer. Mørkere skal det bli for om en liten stund skal vi ned under bakken i et underjordisk anlegg bygget under andre verdenskrig. Inn i hemmelige ganger og tunneller. Dit de fleste aldri har vært og aldri kommer til å komme. De fleste ville aldri ha oppsøkt slike steder frivillig. Jeg er ikke som andre mennesker har jeg funnet ut, hvertfall ikke på det punktet. Jeg har alltid vært fascinert av forlatte steder over bakken og under bakken. Har til nå bare utforsket steder over bakken så dette var første gang jeg skulle ned under bakkenivå. Jeg hadde med meg min urbex partner Flipp3n, og L og M så vi var 4 stykker. 4 spente gutter med sommerfugler i magen, ihvertfall hadde jeg det... Vi hadde på forhånd kjøpt oss maske alle sammen. På dette stedet som vi var er maske et must! Det er veldig mye mugg og sopp der inne. Det er direkte helsefarlig å være der inne uten maske. De skrudde av avfuktingen i 2004 så da kan dere sikkert tenke dere selv hvor ille det er... Jeg brukte maske fra biltema tok ut gassfilterne og satt inn partikkelfilter PL3. Mens folk lever sine vanlige liv rundt oss par går hånd i hånd, kompiser prater sammen, hører latter, ser det lyse i vinduer tar vi en avstikker...

Ved inngangen lukter det sterkt av mugg og sopp vi tar på oss maskene og fisker frem lommelyktene våre og går inn i mørket. Der oppe går folk å aner ingenting om disse underjordiske gangene og tunnellene som finnes. Der det finnes spor fra hver periode som har regjert der nede. Det var en ny opplevelse å gå med maske og skulle ta bilder samtidig. Også er det så mørkt at man må nesten ha stativ for å kunne få tatt ordentlig bra bilder. Så jeg valgte å rett å slett bruke blits denne gangen da jeg ikke orket å styre med å stille inn kameraet hele tiden. Det ville tatt for lang tid. De som har vært i bunkeren gjennom perioden fra andre verdenskrig til den ble stengt er tyske soldater, sivilforsvaret og meterologisk institutt. Tyske soldater bygget anlegget under bakken. Sivilforsvaret utvidet det mot nord med beredskapssenter for meterologisk institutt. Bunkeren hadde eget dieselagregat og egen brønn og fikk strøm fra Hafslund og er 1200 m2 stor. Det var i drift frem til 1990 tallet da det ble kun en utgiftspost og nå står den og forfaller og blir ikke brukt til noe. I dette tilfellet så er det nok alt for sent bunkeren er en helsefarlig lagringsplass for bakterier, sopp og mugg. Det var en spesiell følelse å gå rundt der inne og kjenne på stillheten tause rom bare skrittene våre og drypping fra takene var det jeg hørte



 

. Bunkeren ligger 16 meter under jorda. Tyske soldater okkuperte stedet denne bunkeren ligger i 1940 og startet å bygge anlegget etter det.  Jeg lar det bli med dette vil ikke røpe mer. Har allerede sagt nok til at de som virkelig vil grave i historien til dette stedet med litt innsats vil klare å finne ut mer om historien rundt stedet. Dette stedet er foreløpelig ganske urørt og jeg ønsker at det skal forbli slik. På en annen side vil jo stedets tilstand bare forverres mer og mer med årene som kommer, muggen og soppen vil til slutt ta over stedet og til slutt vil det nok ikke være forsvarlig å ta seg inn dit mer.



Veldig viktig å sjekke at maska ikke lekker, spesielt hvis man har skjegg, det sikreste er å fjerne skjegget noe jeg har vanskelig for å gjøre siden jeg har spart en stund...




Tak1983

Flipp3n

L

M

Her er UE gjengen som var på exploring sammen

En fin gjeng å dra på tur med, noen av oss kjenner hverandre godt andre av oss hadde ikke møttes før. Men vi hadde en spennende vandring der nede under bakken...

Personlig liker jeg best å explore over bakken og favorittene er store bygninger som har vært brukt til forskjellige ting, det kan være fabrikker, sykehus, mentalsykehus, barnehjem, fengsel, hus og mye mer. Det er alikevel fascinerende å gå et sted hvor du er skjult for omverden på et hemmelig sted ingen vet om...



Her var det fantastisk å gå ned var som å være med i ett dataspill



im in my secret place...



Forlatt trapp under bakken...





Bilde er tatt av Flipp3n





Lagt til litt farger på noen av bildene...



spor etter at det har vært folk der...



samme år som jeg ble født...





Feltseng som aldri mer vil bli brukt...



La meg ta deg med til steder du aldri har vært....






Rust er vakkert skjult kunst under bakken...







Soppen er i ferd med å ta over...




Litt sukker til kaffen?...



Et kjøkken som ikke er blitt brukt på mange år og som aldri vil bli brukt igjen... Disse koppene fant Flipp3n den ene står det et navn på Håland, man begynner jo å lure på hvem han var en ting er sikkert det var hans kopp...



Dette må jo ha vært spisesalen...



Denne var litt artig syns jeg som Flipp3n tok bilde av...

Som urban explorer setter man ofte livet på spill for å oppleve gjemte og glemte steder, man er alltid på utikk etter nye steder å utforske man kjenner eventyrlysten inni seg hver gang man besøker nye steder. Jeg kommer aldri til å slutte med denne hobbyen... Det er så mange vakre steder å se, å hva som er vakkert er opp til øynene som ser, der andre ser noe som forfaller og ser stygt ut, ser jeg noe vakkert, spor fra fortiden, skjulte skatter som de fleste aldri får øye på.  I dette innlegget tar jeg dere med til et sted under bakken der få har vært og få vil noengang kunne komme seg dit.

















et gammelt sikringsskap ser det ut som













En gammel gassmaske som ligger der nede...







det lå flere gassmasker på gulvet...


et veldig kult bilde Flipp3n tok...
...
 











et rustent skap med en nøkkel stående i...







kluter som henger til tørk for siste gang...



Stairway under the earth...




The abandonbed shoes....


.
 

Dører som er vrengt og står ut...



   

    .










Litt skrekkfilm sceneaktig de siste bildene der...









Tavla som folk har skrevet på... hvor vi selv la igjen en hilsen...





kart som kanskje viser flere hemmelige steder...






Gamle garderobeskap med noen lyskuler oppå...









Det er alltid en viss fare med slike steder, en må ha hodet med seg når en går under bakken og finner spor fra fortiden.

Det finnes en annen verden rett under føttene til folk, der stillheten råder og lyset ikke trenger inn.Man setter seg selv i en viss fare ved å oppsøke slike steder så det er viktig å tenke seg om før man gjør det. Selv om dette er en hobby som er i gråsonen på grunn av at det ikke er lovlig å ta seg inn på disse stedene. Vil jeg aldri slutte å utforske steder som dette da jeg rett og slett ikke kan gi opp dette for det er en del av den jeg er. Mange spør meg om jeg ikke er redd når jeg går alene nede i tilfluktsrom eller bunkere, svaret er nei, det er farligere å gå på gatea i oslo man kan bli skutt eller drept... der nede er det selvfølgelig andre farer man skal passe seg for... men nei jeg er ikke redd. Det skal sies at det kan være skummelt til tider spesielt hvis man nettopp har sett en skummel skrekkfilm og dagen etterpå går rundt på et slikt sted, da vil nok tankene surre å gå litt. Som regel er vi også flere som drar sammen. Denne gangen var vi fire...



Flipp3n



Flipp3n



L og Flipp3n og M



M har funnet seg plass bak skrivebordet..



Tak1983



Tak1983





Det handler om nysgjerrighet og eventyrlyst og jeg har funnet ut at å oppsøke forlatte steder er den beste måten å beholde disse to på!

Den viktigste regelen er bare se og ta bilder så andre kan oppleve stedet på samme måte som deg..

 

The city?s scars are stimuli for the mind. They raise questions, about memories and imaginations of a foregone past, and of potential futures. They visualise the passage of time and the inevitability of collapse, reminding us of our own transience. On a smaller level, dilapidation shows traces of faded lives, moved communities and shrunken economies. The voids provide space for the observer to interpret them as she or he likes, to fill them with imaginations and meanings.

Decay is a process rather than a fixed image and provokes thoughts and actions. It is not in sync with progress, modernisation and determined narratives, which are characteristics of modern Western society. Not surprisingly, decay is a main creative inspiration for artists and writers. By Mark Minkjan



Jeg føler at jeg nesten har vært i ett annet univers på en annen planet eller galakse så har jeg kun vært borte i litt over en time. Da har jeg vandret rundt i disse gangene å tunnellene å tatt en tidsreise tilbake i tid. Der oppe på overflaten er det folk som går frem og tilbake og vi blander oss snart med de og er tilbake til våre liv på overflaten. Kanskje ser de at det lyser litt i øynene våre, at vi er litt gira. Vi går og bærer på opplevelsen der nede inne i oss å sakte men sikkert synker inntrykkene inn, det tar alltid litt tid...

Takk for denne gang og takk for at du ble med meg og mine venner ned under bakken...

 




 

Min hobby er min lidenskap

Hei alle sammen...

Jeg vet jeg sa at neste gang kommer det noe stort det store skal skje i morgen skal ut på en ny ekspedisjon under bakken denne gangen. Vil ikke si noe mer dere får vente på neste blogginnlegg. Jeg tenkte å lage et veldig kort blogginnlegg sånn på tampen av dagen. Har vært ute å kjøpt meg maske i dag. Føler det er et nytt skritt på den nye reisen jeg er på som går ut på å utforske mest mulige steder, jeg ser at det åpner seg nye dører hele tiden. Jeg synes det er viktig å ha hobbyer og interesser som en brenner for og som er ren lidenskap. Istedenfor å bare drikke, være på fest, bruke dop, røyke. Nå vil jeg ikke være noe moralpoliti her som sier at du skal ikke røyke og drikke og for all del ikke ha det gøy det er synd... langt i fra jeg gjør mange av disse tingene selv, men er ikke livet mer enn bare disse tingene, jeg tror alle har noe de virkelig brenner for! Har du ikke funnet ut av hva det er ennå let i deg selv tenk på hva du liker, hva som gjør deg glad eller lykkelig og får det til å boble inni deg. Ciao for denne gang. snart kommer blogginnlegget som dere ikke vil gå glipp av...



Meg som prøver den nye maska på

 
 

Urban Photography rundt i nærområdet der jeg bor

Hei alle sammen! Det er en stund siden jeg har lagt ut blogginnlegg nå, her kommer det hvertfall et. Det er fortsatt vinter og kaldt. Men dagene er lysere og solstrålene begynner såvidt å varme en på nesetippen. Neste blogginnlegg blir noe stort kan jeg love dere så vet dere det. Jeg var ute i dag å tok noen bilder på løkka og det ble noen bilder som jeg tenkte å dele med dere. Ønsker dere alle en god uke og på gjensyn til neste gang!

 


Denne bobla måtte jeg bare ta bilde av.....



Kunst i Birkelunden



Gasstanker på vei inn...



En bakgård på Grunerløkka...



Ser nesten ut som bordene svever i lufta...



somliga går i trasiga skor...



Kjenner noen igjen stedet?



Hvem sa at det ikke finnes ufoer...



Måtte prøve ett i svart/hvitt også...



Hausmania...



Blå og glasskronen...



et par sko som henger oppi treet... ved Kuba...



Benker langs kuba står tomme om vinteren...



De samme benkene bare i farger...



slangebenk...



snart er det X games i Oslo...



De er i full gang med forberedelser...



Musikant som spiller på gata...

 

Bilder fra i dag

Var ute en tur å tok noen bilder i byen i dag, mest nede ved havna i minusgrader. Det var ganske kaldt så jeg orket ikke stå lenge å fotografere.

Blir et kort innlegg i dag tenkte bare å vise frem hvordan bildene ble til slutt...

 

















Sånn dette var bildene jeg valgte å ta vare på fra i dag. 

Ha en fin uke alle sammen :)

 

 

Fotografering er gøy!

Hei alle sammen jeg har lært mye om fotografering allerede bare ved å prøve meg frem og følge et kurs på nettet.  Den siste tiden har jeg vært ute i gatene i Oslo å knipset litt. Helst drar jeg jo til forlatte og glemte hus, bygninger, hemmelige bunkere, tunneller og tilfluktsrom. Men det er mye fint å fotografere i byen også. Det gjelder bare å ha kameraet med seg når man går ut av døra. Ser man et bra motiv så knipser man bare i vei. Det lønner seg å tenke seg om før man går ut hva det er man skal ta bilder av og hvilke innstillinger man skal ha på kameraet. Skal man fotografere på en lys fin solrik dag kan man fint bruke iso 100. Man kan fint bruke for eksempel iso 100, f/16 med 1/100 sec bare for å ta et eksempel. På mitt kamera har jeg ikke lavere enn 200 så jeg bruker som regel det. Så sant jeg ikke vil ha litt mørkere bilder og er ute etter kontrast, skygger, teksturer, da hender det jeg bruker iso 400. Jeg prøver meg som regel frem og ofte hender det at jeg gjør feil, men sakte men sikkert begynner jeg å forstå mer av hvordan de tre f stop, iso og speed fungerer sammen. Jeg gleder meg til det blir varmere ute da kan jeg være mer ute å ta bilder, det er fortsatt litt kaldt å være ute lenge av gangen syns jeg.  en siste tiden har dagene blitt lysere. Solen har vært fremme så jeg har trosset kulden å gått ut å tatt noen bilder. Jeg har noen planer fremover og det kommer mer urban exploring i løpet av en to ukers tid. I dette innlegget vil jeg dele noen av bildene jeg har tatt de gangene jeg har vært ute. Jeg har redigert de litt, prøver meg frem der også. Jeg tror den største motivasjonen til å lykkes med en hobby eller interesse er ved å rett å slett ha det gøy selv om man ikke er så flink så lærer man noe nytt hver gang.

 

Her er en en jeg likte så godt at jeg vil dele den med dere...

10 steps to becomming a better photographer

1: Admit that you love photography

2: Learn all that you can about your camera and lenses

3: Understand the 3 variables of exposure and learn to shoot in manual mode.

4: Study and know your subject

5: Invest in a DSLR camera and the best lenses you can afford

6: Find and study other photographers whose work you enjoy and admire

7: Become a student of light

8: Shoot in raw mode and get good photo editing software

9: Never stop learning

10: Practice!!!

He he så enkelt og vanskelig er det...

Vel her er noen bilder jeg har tatt:


ser ut som luftekanaler hva det enn er så blir det til fin kunst på veggen...

 


Mye vakker kunst bare noen meters gå avstand fra der jeg bor

 


Stairway to heaven.


Stairway to heaven..


Stairway to heaven... 

Har forsøkt litt forskjellige effekter på disse trappene som går rett opp i himmelen...


Speilvendt kunst... synes dette ble ganske kult...





liker stemningen i dette bildet...



Det skal sies at de fleste bildene jeg tar må jeg sletteman må som regel ta en del bilder før man tar et man selv er fornøyd med.

 

Til slutt har jeg faktisk vært på en liten exploring langs elva der jeg bor, det ligger en liten hemmelig hage der, det er nesten umulig å se at det engang har vært en hage der... bare en ruin av en trapp og en mur som går bortover...



Vakker trapp som forfaller...


muren til det som engang var en engelsk hage...

 


Litt ny og gammel kunst som blomstrer sammen...

 

Det kommer snart mer...

 

Urban fotografering rundt i nærområdet

I går tok jeg noen bilder på vei til jobb. Min venn Phillip har latt meg få tilgang til et online kurs om fotografering. Dette kurset er fantastisk, veldig proffesjonelt å det er lett å lære for han som har kurset er så flink til å vise å forklare. Dette kurset koster 3600 så jeg hadde ikke hatt råd per dags dato å kjøpe det. Så jeg er jo veldig takknemlig for at Phillip lot meg få tilgang til dette online kurset. I går hadde jeg lyst til å prøve noe jeg hadde sett han som har kurset gjøre. Dette kalles urban fotografering. Det går rett og slett ut på å gå ut i byen sin å ta bilder av masse rare ting. Som bygninger, broer, sykkelstativ, trapper, statuer osv. det finnes så mange motiver du kan fange man må bare ha øynene åpne.

 


Her har dere en kort introduksjon til kurset

 

det er lurt nå på denne årstiden å kle seg godt, gjerne ha på seg hansker, det skal ikke mye til før man begynner å fryse å da er ddet ikke like gøy å fotografere, hendene skjelver det er rett og slett ikke noe behagelig. Jeg synes fortsatt det er vanskelig å stille inn riktig på kamera men har lært ganske mye allerede bare av å se på kurset å få med meg når han forklarer. 

Bildene jeg har tatt er i raw kvalitet derfor har jeg ikke fått redigert de da mitt redigeringsprogram ikke er laget for å redigere bilder i raw format, så jeg må få tak i photoshop etterhvert.

Jeg merker jeg har mye å lære, men jeg er ved godt mot man må starte et sted...

 

Her er noen av bildene jeg tok da jeg var ute å knipset...

 



Dette bildet kunne vært bra men det er for lyst... motivet er tøft syns jeg men tror dette er overeksponert...



Synes dette motivet er kult, men til venstre øverst så fikk jeg med noe som ikke skulle vært der...

det er også litt uklart...



Dette er jeg ganske fornøyd med iso er på 400 men selve trappa er uklar...



Dette bildet er klarere enn de andre syns jeg...

 



Lekte meg litt med å ta bilder av denne...



Dette er kanskje det klareste bildet...

 



Iso 400 F stop 8 exposuretime 1/250 sec

litt mørkt kanskje...

 




Akerselva du gamle du grå...

 





Bro i Oslo...


 broa stikker ut mellom to bygninger

 

Vel jeg skal nok forberede meg mer neste gang jeg skal ut å ta bilder, for jeg tror helt klart at jeg har forbedringspotensiale. Men det er jo ved å gå ut å ta bilder og selv om man gjør feil lærer man av dem. Jeg vet ikke om jeg skal ta bilder i raw format neste gang føler kanskje det er litt tidlig at jeg kanskje skal vente litt. Heller bruke jpg fine en tid fremover. Jeg venter på varmere dager sånn at jeg kan dra ut å ta bilder igjen.

Kort blogg fra meg denne gang. På gjensyn folkens :)

Tur til nedlagt Fabrikk på Sørlandet

Denne uka på Sørlandet har vært over all forventning! Det har vært et aldri så lite eventyr... Har fått vært på to ekspedisjoner til to fantastiske forlatte steder. I dag skal dere få være med meg og disse flotte folka inn i en forlatt fabrikk.


Fotoklubben fra Evje og Ingvald som står ved siden av meg.

 

Jeg sto opp tidlig på lørdag, var veldig spent. På bussen passerer jeg en vakker elv med flere hengebroer, åser med trær, bondegårder og hus, jeg kjenner jeg har sommerfugler i magen. Når jeg kommer frem står Ingvald å venter på meg med bilen. Vi kjører ned til fabrikken der møter vi fotoklubben fra Evje. For noen fine folk! 

Jeg vil også samtidig takke Birgit for at hun fortalte meg om Ingvald. Må jo også takke Ingvald for at han var så grei og lot meg være med. Det var en opplevelse jeg sent vil glemme!

Litt kort historie om fabrikken:

Grosserer kirsebom kjøpte fallrettigheter på begge sider av øya og et område på sørøst siden av øya. Den 8 april 1873 stiftet han papirfabrikk. fabrikken omfattet da 1 papirmaskin, tresliperi og 2 klutekokere og et anlegg for oppløsning av cellulose. Fabrikken slet med økonomiske problemer helt fra starten og allerede i 1880 måtte driften ved papirfabrikken legges ned. I perioden 1880 til 1886 var det bare sporadisk  drift av tresliperiet.

 

I 1886 ble fabrikken som var i drift helt frem til 2011 da den gikk konkurs grunnlagt og tok over eiendommer og maskiner som tilhørte papirfabrikken. Produksjonen ble sakte men sikkert større og utvidet seg med årene. 

Fra begynnelsen av var fabrikken en integrert treforedlingsbedrift hvor trevirke omdannes til papir i en kontinuerlig prosess.

Her inne bak disse fabrikkveggene dukker tankene opp at her har gode arbeidskamerater gått dag inn og dag ut, det har vært latter, irritasjon, folk har stått ved maskinene. En gang har det vært fullt av mennesker her inne, full drift, maskindur, skravling på lunsjrommet. 

 

Ole knudsen Nesset startet å jobbe på et tresliperi. Knudsen sto mest ved pressa. Før han senere ble merkegutt på fabrikken, det var bare han og 3 andre som jobbet som det.  Han hadde 3 kroner og 20 øre dagen pluss 67 øre i kostpenger når han var ute å reiste.  Transporten var gjerne med hest og kjerre før nye transportfartøyer som båt å tog kom på banen.  Tømmermerkerne skulle ikke bare merke tømmeret de måtte først kjøpe det. Derfor gjaldt det først og fremst å oppsøke de stedene hvor det var hugget mest. Også var det å dra fra gård til gård og bli enige med bøndene. Det var derfor et stort ansvar som hvilte på en tømmermerker på den tiden. Jeg har også hørt historier om en taubane og arbeidere som måtte balansere på våte glatte tømmerstokker, uheldige arbeidsulykker, fester for de pensjonerte arbeiderne. det finnes mange historier jeg ikke kan fortelle. 

Da fabrikken tok til i 1886 hadde den 110 arbeidere. I 1913 var tallet steget til 170. det har gradvis steget. Til sammen blir det en uendelig samling av historier, historier vi aldri vil få høre. Det er spennende å lete etter spor fra fortiden. 

I 125 år levde produksjonen på fabrikken og var den nest største arbeidsplassen i området før den gikk konkurs i 2011.  Nå i dag er det næringspark og de har planer om å bruke deler av fabrikken. Inntil videre ligger den der ved elva og er klar for 125 år til! Det er lite sannsynlig at det maskindur man vil høre der inne i tiden som kommer. Kanskje flytter et bryggeri inn i kjelleren, kanskje blir det konserter der i fremtiden, et sted band kan øve, en mathall, restauranter, kulturhus, det får tiden vise. Dette bygget ser iallefall ut til å ha en fremtid... Det finnes nok mer historie å grave i hvis man er interessert. Jeg tror jeg har gitt gode nok ledetråder til at folk skal klare å finne ut mer om historien til denne ærverdige fabrikken.

 

Jeg tror jeg tok 240 bilder mens jeg gikk rundt der inne, noen har jeg slettet, noen ble jeg veldig fornøyd med andre ble jeg ok fornøyd med. Jeg har uannsett nettopp startet på denne reisen. Jeg lærer noe nytt hver gang jeg er ute å tar bilder. 

Er dere klare for å se noen bilder fra innsiden:



Steintrapp med murpuss fra veggen...

 





Litt artig kunst som dukket opp...

Mens jeg gikk der inne dukket det opp nye motiver hele tiden, jeg er overbevist om at man kan reise dit igjen og igjen å finne nye motiver for hver gang. 



På utsiden av fabrikken renner det en elv...



Et av byggene vi var inne i...


Elva forsvinner inn i tunellene...


Lagerrom inne på fabrikken...


Det rosa rommet...

 


To ganske kule beholdere...


arbeids-verktøylager ser det ut som dette kan ha vært...


Her la jeg meg ned på bakken for å ta bilde... syns selv det ble en kul dimensjon over bildet... som dere sikkert har lagt merke til liker jeg veldig godt svart hvitt bilder...


Dette motivet liker jeg, ser ut som en arbeider bare har forlatt sin post, kun hjelmen og hansken hans som ligger igjen å en arbeiskrakk...


Elsker ting som ruster, vet ikke hva dette er, men synes det så veldig stilig ut...


Tar med det samme motivet bare i svart hvitt...


rustent vakkert hjul som står å forfaller...


Fargerik kunst...


Hvem sitt kontor var dette?...


Kunne vært der inne i dagesvis...


Noen av bildene har jeg redigert litt, andre har jeg nesten ikke gjort noe med... jeg har fortsatt mye å lære når det kommer til redigering, nå prøver jeg meg frem prøver å se hva som kan se fint ut...


en utrolig kul tank som står utenfor...


elva som går inn i tunellen...

 


utrolig kul bygning...


Synes dette var et enkelt og kult motiv...


Nesten samme motivet bare litt forskjell...


Kult med de rustne mutterne som stikker ut...

 


rusten vakker maskin, kanskje var det en motor...



Hvem kan si at forfall ikke kan være vakkert...


Litt spøkelsesaktig dette bildet...


en masskin som aldri vil bli brukt igjen...


utrolig hva noen sandkorn i en gammel vask kan gjøre... her skaper det ganske vakker kunst...


måtte ta et i svart hvitt også...


et kontor som ikke blir brukt lengre...


et par støvler på bordet som savner eieren sin... jeg elsker å se steder der man kan se spor fra menneskene som har vært der...


søppel og skrot og en stige...


en skinnegang inne i fabrikken. Jeg er litt stolt av dette bildet faktisk for det skal sies at det var helt bekmørkt der inne hvor skinnegangen lå... Ingvald viste meg og forklarte meg litt om å ta bilder i mørke... jeg forandret lukkehastigheten, satte kameraet på manuelt og ventet 25 sekunder før bildet ble knipset, jeg har sikkert glemt noe viktig nå, men uannsett var det kjempegøy å få det til! Jeg fikk lært mange nye ting i løpet av timene vi tilbrakte inne i fabrikken. Jeg passet på å spørre, jeg tror ingen spørsmål er for dumme, det er det man lærer av å prøve å feile, spørre andre som har mer erfaring enn en selv og lære av hverandre.


nok et bilde av elva og tunnellen ble ganske fornøyd med dette...

 


Her er et til bilde av tanken som står utenfor...


liker hvordan sola skinner inn i fabrikklokale...



i dette rommet var det noe utrolig gøy å slå seg løs med kamera...


Jeg vet ikke helt hvorfor men dette er kanskje et av mine favoritter... det er et eller annet med dette bildet...


en litt lysere versjon...


ser ut som et kontrollrom utrolig kult...


Dette ble jeg også ganske fornøyd med...



Fikk meg til å tenke på sangen Im just a traveller on this earth...



ser ut som et lite luftskip...


Ganske stilig...

Her forflytter vi oss fra et bygg til et annet...



syns det var litt tøft med de som stikker ut fra veggen...


Dette tårnet strekker seg 90 meter opp i været, hørt rykter om at det er en stige inni man kan klatre opp, hadde vært sykt gøy å klatra til toppen...


tar med et med blå himmel i bakgrunn...


her er vi inne i et annet fabrikkbygg...



er ganske fornøyd med dette, vinduene i dette bygget var utrolig spesielle...


litt mer svart hvitt...


måleapparater og instrumenter...



Var et heftig fabrikkanlegg vi var inne i...


maling og lakk som flasser av veggene blir til vakker kunst...





dette var nesten som en fabrikkkatedral...



verktøybord som forfaller...




 tatt ovenfra...





Jeg tror dette må ha vært et høydepunkt hittil å få lov til å se dette stedet... Jeg føler at reisen nå er i full gang og jeg er spent på hva fremtiden bringer, spent på nye steder jeg skal utforske. Jeg elsker å reise til steder der tiden har stått stille i mange år, der man føler på mystikken, på alle de ubesvarte spørsmålene som flyter i lufta, kjenner på atmosfæren i de forskjellige rommene... jeg reiser tilbake i tid, begynner å grave i gamle historier, finner spor fra fortiden som folk har etterlatt seg, får et glimt av en skjult verden som få kjenner til, det er en spesiell følelse å besøke slike steder, en underlig vakker følelse...






ser ut som en gammel ovn...



mer trapper syns det ble ganske fint med lyset som treffer, det er sola...

 


vakre farger som ruster sammen...


Denne var flott, aner ikke hva det er... kan det ha vært en papirpresse...


Vakre motiver overalt...


ser ut som en ovn eller en sjaktåpning...


stor tank som sto der inne...






en del av fabrikken ...






vinduskunst...












Da er vi ved veis ende for denne gang å jeg vil takke for at dere ble med meg på denne reisen inn til et nytt skjult sted. Hver tur jeg har hatt så langt nå har vært et eventyr. Mitt råd til dere alle er å virkelig starte å gjøre det dere drømmer om å har lyst til! Det er bare å starte på reisen, jeg er så glad jeg har kommet i gang! Jeg skulle gjerne skrevet mer men har brukt ganske lang tid på dette innlegget å er veldig klar for å poste det sånn at dere får sett det. Det kommer en ny blogg snart. Skal på min første tur ned i undergrunnen denne uka, da skal jeg ikke dra alene jeg skal ha med meg min gode venn Flipp3n. På gjensyn ses neste gang.

 

Avslutter med låta Traveller som jeg kan kjenne meg selv igjen i kanskje noen andre kjenner seg litt igjen i den også...



 

 



28.01.2016 På besøk til Fuhr vinkjeller

Jeg er på besøk hos søsteren min på Fagerholt i Kristiansand skal være her til mandag. Før jeg dro nedover hit bestemte jeg meg for å dra på litt urban exploring på sørlandet. Jeg viste ikke om jeg ville få det til men jeg begynte å lete etter steder det gikk an å utforske. Jeg hadde noen alternativer å velge mellom. Men det er ofte vanskelig å vite om det er mulig å komme seg inn på steder eller om stedene fortsatt er der. Bygninger kan ha blitt revet eller rennovert.  Så det er ofte vanskelig å lese seg til hvordan stedene ser ut nå i dag da mange av innleggene er flere år gamle.

Jeg fikk mange gode tips fra Birgit om steder som kunne være interessante. Derimot fortalte hun meg at det var stengt på Fuhr vinkjeller og at sjansen for å komme inn der var små. Dette bygget skal jevnes med jorden i løpet av en måneds tid. Jeg hadde kjempelyst til å dra dit for å se dette bygget før de river det ned. Så i går bestemte jeg meg for å hoppe i det å bare dra. Jeg viste ikke hva som ventet meg og hva jeg kunne forvente eller håpe på å få se. Jeg måtte ta to busser for å komme meg til Grimstad. En by jeg aldri har vært i tidligere. Det var kjempefint vær, sol og blå himmel så været var perfekt for urban exploring.

Jeg gikk av bussen i Grimstad og begynte å orientere meg rundt for å finne retningen jeg skulle gå mot.  Jeg endte opp med å gå i helt feil retning. Så jeg spurte en dame som sto utenfor huset om hvilken vei  jeg skulle ta for å komme meg til Fuhr vinkjeller, jeg fortalte at jeg ønsket å ta noen bilder av bygningen før de river den. Men da unge mann er du på vei i feil retning, for du skal den veien du. Hun snakket med en mann som satt i bilen sin. Han var kjempehyggelig å tilbød seg å kjøre meg dit, jeg takket ja til tibudet og sa takk til damen som hadde hjulpet meg. Det var ikke langt å kjøre, bare 5 minutter. På veien snakket vi litt om hus og arkitektur og at sønnen hans studerte på fotolinjen. Det var et magisk syn når jeg så bygget som ruvet foran meg, et bygg som allerede har fått vite sin skjebne. Dommen har falt. Da jeg kom dit sto det bare å ventet på sin skjebne. Det er en vakker bygning  Jeg kjente det kile nedi magen, glad for å ha kommet frem lei meg for at første gang jeg drar hit og ser dette bygget vil også være den siste.  

Noen ganger kan bilder si mer enn ord så jeg lar bildene snakke til dere:


Lever på lånt tid...


Et fantastisk vakkert bygg står snart ikke der lenger og generasjoner etter oss vil kanskje bo i nye moderne leiligheter uten å vite noenting om Vinkjelleren som engang sto der


Fuhr kunne aldri vinne denne kampen alene mot tiden, uten hjelp fra politikere og mennesker som har noe de skulle sagt i denne saken så er det ikke tiden eller Fuhr som har sviktet det er oss mennesker. Snart faller bygget til jorden med hele sin historie.

Debatten har vært lang, alt for lang, Fuhr vinkjeller har på den tiden forfalt mer og mer, man kan begynne å lure på hvorfor de ikke kunne bruke dette vakre bygget til noe. Det mangler ikke på ideer til bevaring men ingen ville satse. Nå er det alikevel for sent bygget vil snart være borte og et stykke sørlandsk vinhistorie vil gå tapt. Såklart vil historien fortsatt eksistere i skriftlig form, men selve vinkjelleren vil aldri mer være synlig bortsett fra på et fotografi.
Man snakker masse om å svikte barn, svikte de eldre, har ikke historiske bygninger noe verdi, hvorfor lar man de stå helt til det er forsent... Det finnes så mange eksempler. 
Selv etter mange års forfall er Fuhr en vakker bygning som reiser seg stolt, den er som et signaturbygg for sørlandsbyen Grimstad både arkitekturisk og historisk sett vil jeg si. 
På vei inn møter jeg en som heter Svenn han skal ha med seg et piano som står i kjelleren og har fått tillatelse til det. Det er allerede folk på stedet som er i gang med å planlegge å forberede rivingen av bygget. Vi kommer i snakk med hverandre og han sier til min store overraskelse og glede at han kan høre om jeg kan bli med en tur inn å ta en titt. Jeg får inntrykk av at han er oppriktig glad i bygget og at han har godt kjennskap til historien til bygget. Han hadde vært der på søndag samme dag som Birgit å tatt bilder. Vi var begge enig at det var trist at bygget skulle rives å helt unødvendig. En av de som arbeidet på stedet sa at for han gjorde det ingenting om vi tok en titt, det var på eget ansvar. Jeg kjente en stor lettelse å glede da vi var på vei inn i bygget. Jeg hadde aldri turt å håpe på noe sånt på forhånd. Og hva er sjansen for at jeg skulle komme dit akkurat den dagen og på akkurat samme tidspunkt som Svenn. Jeg fikk en flott tour gjennom bygget, mot at jeg skulle hjelpe han å bære pianoet noe jeg sa ja til veldig raskt!
Jeg føler egentlig at det er på tide med litt historie nå så jeg vil prøve å fortelle historien om Fuhr vinkjeller:
Grimstad gartneri, som også var hageskole ble etablert i 1885 av gartner Thomas Kristensen fra Borup sogn i i Randers amt i Danmark. 
I 1895 da Kristensen får anledning til å ta over farsgården i Randers bestemmer han seg for å nedlegge skolen og selge gartneriet.
Mons fuhr fra Luster i Sogn overtar. Han var selv elev ved skolen og så muligheter for fortsatt drift av gartneriet.  Han overtok stedet 1 oktober 1895.  Driften startet forsiktig med leveranser av blomster til utplanting, samt binding av buketter og kranser. I 1907 ble det oppført et bygg som inneholdt frørenseri og kjellerplass til 30 000 liter vin. Denne bygningen brant imilertid ned i 1919. frørenseriet ble straks gjenoppbygget mens mølla ble først gjenreist i 1925.
Et par dager etter giftet Mons seg med Juliane Marie fra Stavanger. Juliane delte sin manns interesse for havebruk. Hun startet derfor forsøk med legging av rabarbervin. Og i 1900 var den første vinen, 300 flasker, klar for salg. Salget var vellykket og de neste årene økte salget med nesten 100 % årlig. Grimstad gartneri ble snart landets dessidert største produsent av vin. Og Grimstad ble kalt Norges vinby.
I 1933 ble landets første vinlaboratorium etablert i øverste etasje av vinkjelleren.
I 1932 tiltrådte sjur Fuhr Mons sin sønn firmaet, etter å ha gjennomgått vinskolen i Geisenheim am rhein. Deretter vinskolen i Montpellier og studert vinavl ulike land i europa. I 1935 ble han sjef  for vinavdelingen.
I 1936 startet produksjonen av eplesaft (Fuhrs eplemost) ved leiepressing av epler, det vil si at bedriften tok i mot epler fra bønder og flere haveeiere fra hele sørlandet. Som ved å levere et antall kilo epler for pressing  kunne kjøpe tilbake  ferdig presset eplesaft tilsvarende leveransen av epler.
1940 - 1945 I krigsårene valgte Mons Fuhr som tidligere hadde gode forretningskontakter i Tyskland, samt i lengre tid vært aktiv i nasjonal samling å samarbeide med okkupantene for at bedriften kunne fortsette som tidligere. For bedriften var dette samarbeidet vellykket, men det fikk alvorlige konsekvenser ved rettsoppgjøret etter krigen. I 1946 ble Mons Fuhr tiltalt ved agder lagmannsrett og dommen ble tvangsarbeid i et år og 8 måneder og en bot på 20 000 kroner. Samt inndragning av 38 000 kroner og en erstatning på 600 000.
Fuhr anket og i 1951 ble han benådet og fikk 3 års prøvetid istedet. 
Det ble produsert vin for salg i grimstad i 100 år, de siste flaskene ble tappet i 2001. Storhetstiden var fra 1930 tiden og utover, da Grimstad virkelig var vinbyen i Norge.  Men den norske smaken forandret seg. Sterk og søt vin som ligner på Maddeira og sherry er ikke lenger i skuddet. og reklameforbudet har gjort at mange ikke vet at det produseres norske fruktviner.
Det finnes mer man kan lese om vinproduksjonen på vinkjelleren hvis man leter på nettet. Det finnes også mennesker som har jobbet der, mennesker som har gått i trappene der, i gangene, mens vi går der inne forteller Svenn meg at på toppen var det en vinbar/restaurant, det ser man tydelig spor av.








ser jo nesten ut som det har vært en liten restaurant på toppen av vinkjelleren.

Jeg har vært på noen forlatte steder men dette bygget var noe for seg selv, jeg ble så facinert av trappene som gikk bratt oppover, skyvedører i hvitt tre. Hvor vakkert det var enda forfallet var kommet langt. Bygget hadde virkelig sjel og man merket at det lå masse historie i veggene, så gamle store vintønner og på toppen er det en takterrase som er helt fantastisk! Der oppe har man en utrolig utsikt, fikk dessverre ikke tatt noe bilde.
Men var fantastisk å stå der på toppen av takterrassen hvor Mons Fuhre engang sto å så utover sine bugnende åkrer som han fikk over på flaske. Det var en spesiell følelse å stå der å prøve å forestille meg hvordan det engang var der da driften fortsatt var i gang. Det er utrolig fascinerende å dra til forlatte steder man går på en måter i andres fotspor.
Nå vil jeg vise dere litt hvordan det så ut inne i Vinkjelleren har dere lyst til å bli med en tur inn kom igjen da...

Litt arrangert kunst fra noen på en av vintønnene




ser ut som en reklameplakat for Fuhr 
r



Jeg lurer på om dette engang hang på veggen til Mons...

skaper med nummer på

sola skinner fortsatt inn gjennom vinduene til vinkjelleren, men kun en kort stund til...

Et gammelt slitent piano som fortsatt holder på sin skjønnhet...

Det kom til og med fortsatt lyd ut av det...

Jeg skulle til å skrive jeg lurer på hvem som spilte på det sist... det var meg...

Selv om tiden har gått andre steder har klokka sluttet å gå på Fuhr vinkjeller...

Jeg vet ikke hva slags tralle dette er eller hva den er blitt brukt til, om den har havnet der i senere tid eller om den har hatt noe å gjøre med vinproduksjonen. Jeg er veldig interessert i å vite hva denne trallen eller denne gjenstanden på bildet er brukt til. Så hvis noen vet noe vil jeg gjerne høre fra dere.




Ingen kommer til å sitte på denne stolen igjen...

Synes dette lille rommet var utrolig vakkert, spesielt med de hvite vinduskarmene og de rutete vinduene


Vakkert forfall slutter aldri å blomstre

Så nærme bor det mennesker så nærme er det liv, på Vinkjelleren er det bare spor etter liv igjen
om kort tid er alle de sporene visket ut ...


Jeg likte dette rommet...

Bildet er tatt oppå taket der det brant i 2008, kanskje var det her vinlaboratoriumet lå...

en gammel pipe...



De gamle vintønnene står der fortsatt...



Festen er snart over det blir stille mørkt og trist...



Kanskje var dette en av vinkjellerne...



vakker kunst på Fuhr

Ute i bakgårn...
.

vekt utenfor var det her de veide eplene...




En gammel høytaler...







Det var en utrolig opplevelse å få oppleve å se deg på nært hold, nesten som å besøke noen på dødsleie, for du er snart ikke mer, jeg er utrolig glad for at jeg dro for å utforske deg. Det er en opplevelse jeg aldri vil glemme! Du er vakker og burde fått lov til å stå, du burde blitt satt i stand, du burde blitt brukt til noe...

Istedenfor har du blitt stående å forfalle...



Etter en utrolig tur til Fuhr vinkjeller måtte jeg ta turen til Apotekergaarden for å skåle for deg Fuhr!

Av steder jeg har utforsket så er du et av de flotteste stedene hittil!

Det er stor skam at de jevner deg med jorden...

Så jeg hever mitt glass for deg!

Skål Fuhr!

Heldigvis kan de ikke slette historien...

den vil leve...

 

 

 

Dikt og datt 2

Da er det blitt lyst ute, det regner faktisk her jeg er. Snøen smelter sakte utenfor.  Håper det slutter å regne utover dagen i dag sånn at jeg kommer meg ut av døra i dag. Spørs om det blir ut med kamera i dag da blir linsa våt og jeg har ingen regnjakke heller... Så kanskje må exploringen vente til en annen dag. Jeg tenkte å dele noen av diktene mine med dere: I det jeg gjør det dukker faktisk solen opp bak meg her, det var fint!

 


Et av mine dikt der ei venninne av meg har laget design og bakgrunn


Et annet dikt som Spookey Trine har laget design og bakgrunn til

 

Generasjon X

Sommeren 1996

vi huska på lekeplassen

klatra i skumle klatrestativ og i trær

spiste tørre mariekjeks

fikk skrubbsår her og der

var nysgjerrige barn som lekte

lenge før facebook og nettbrett

lekte polti og tyv

og kapp land med kniv

istedet for å surfe på internett

vi var den siste av vår generasjon

før var venn beskrivelsen

på en fysisk relasjon

vi spilte fotball på løkka

plukka flasker å kjøpte bugg

sto på skøyter på Dælenga

og hadde lang pannelugg

før internett var den peneste jenta i klassen

den peneste jenta i verden

vi hadde walkman og kasettspillere 

kunne ikke laste ned musikk

vi tok opp sanger på kasett fra radioen

nå gjør man det med et klikk

 

Håndtrykk

Vi er ikke sammen vi er bare på samme vei

en muslimsk jente sitter ved siden av meg

hun spiller et spill på mobilen

lukter sitron og vanilje

tenk om verden kunne være

som meg og den muslimske jenta

med hver vår kultur

side om side

istedenfor frykt

for hverandre

kunne vi lære

mer om den andre

lyse opp i mørket

som en lykt

og som et håndtrykk

NN

Tenk en dag skal jeg aldri få se disse stedene igjen

aldri få servert måkeskrik til frokost

aldri føle havet mot huden

se solnedgangen

aldri være til mer

kun et minne i tiden

som forsvinner sakte hen

 

Tenk en dag skal jeg aldri se opp på stjernene

aldri føle bakken jeg står på

aldri kjenne lukten av sommer

ikke kunne si jeg lever her og nå

en dag skal jeg aldri vite hva som kommer

 

Tenk en dag skal jeg møte deg

slik mange har gjort før meg

aldri har du sviktet noen

du kommer ved en korsvei

ukjent når

ukjent hvor

ukjent hva

som skjer da

jeg er redd

 

 

Det kommer flere dikt fra meg her med tiden...

 

Jeg vil egentlig avslutte med mitt favorittdikt:




Jeg legger også ved en moderne versjon jeg fant av dette diktet, så kan folk velge selv hvilken versjon de liker best. Jeg synes de får frem diktets stemning.



 

 

Dikt og datt

Sitter her i sofa en. Rundt meg løper det to katter. De er både søte å irriterende på en gang! Klokka er 06:46. Det er mørkt ute fortsatt. Har vært våken siden i to tiden i natt. Før det sov jeg fra ni på kvelden, og før det igjen var jeg oppe hele natta. Så døgnrytmen er litt ute å kjører om dagen kan man si : P Jeg satt 4 - 5 timer på toget i dag, tiden gikk sakte, og jeg var for trøtt til å beundre det snødekte landskapet vi passerte. Kom til Kristiansand i to tiden på dagen. Det er to år siden jeg var her sist. Da feiret jeg jul med søstra mi. Nå skal jeg være her en uke. Det blir nok hyggelig... Jeg er ikke  verdens mest sosiale person, liker meg godt i mitt eget selskap. Jeg føler meg ikke noe mer ensom av den grunn. Jeg vet jeg er sær, når jeg faktisk skulle ønske at jeg hadde reservert begge setene på toget bare for å kunne sitte for meg selv. Jeg liker ensomheten er ikke redd for den. Nå høres jeg ut som en eremitt. Jeg er ikke det, men har bare behov for å gå litt unna noen ganger å trekke pusten. Jeg har sittet her i natt å prøvd å finne ut hvor jeg skal forsøke å dra hen på neste utflukt. Jeg har planlagt en tur i Oslo allerede. Men har lyst til å få til hvertfall en tur mens jeg er her nede på Sørlandet også. Jeg har sett på noen steder jeg synes virker spennende.

 


Bildet er fra bloggen forlatt.no

Dette er sted 1 jeg kunne tenke meg å dra til

 

Sted 2 er en vinkjeller se bilde under:



Det siste stedet har jeg tenkt kunne være en gruve.  Vet ikke hvilken enda eller hvordan jeg skal finne en inngang til en gruve. Har også tenkt på å dra til Odderøya, det er kanskje ikke det mest spennende stedet å dra til men er mye kult å se der:


 odderøya har mye historier fra krigen

'
Her ser dere en av kanonene

Det blir spennende å se hvor jeg ender opp hen :)

Ønsker dere en fin dag og hvor jeg drar det får dere vite ikke i neste blogginnlegg men neste der igjen.

 



 This is exploring with Josh i follow him on youtube, please subscribe to help him get more subscribers!

 

 

 

Danseskoene

Jeg satt her en morgen å drakk kaffe å fikk nikotinen min gjennom snusposen under leppa. Jeg kjenner ikke suget etter sigaretter lenger, men ofte kjenner jeg på savnet å det er ganske sykt med tanke på at det er over 3 år siden jeg sluttet. Plutselig kommer dette diktet til meg, ord for ord, jeg skriver de ned viktig å få det ned på papiret når slusene åpnes. Det begynner å bli mange dikt nå, har ikke helt tellinga men nærmer seg nok 100 dikt. Har ikke våget å sende de inn til forlag enda, men har tenkt å prøve å sende inn nå i løpet av 2016. Jeg husker en gang tilbake må ha vært i 2007 da leste jeg noen av diktene mine høyt for et publikum og jeg fikk en til å spille på akkustisk gitar mens jeg leste, å han var kjempeflink, han klarte å spille det jeg leste på en måte å fange stemningen så det ble ganske magisk synes jeg. Kunne tenkt meg å gjort det igjen lest dikt nede i en eller annen kjeller i Oslo der folk satt og drakk øl og vin å alle kunne gå opp å lese diktene sine. Skulle vært mer av det. Kanskje noen må starte, jeg vet at det finnes folk som driver med det men det er ikke så vanlig heller. En ting er sikkert dikt er ikke som kriminalromaner man blir ikke rik av å skrive dikt. Det er heller ikke motivasjonen min bak å skrive, selvfølgelig er det gøy å kunne leve av det man brenner for å gjøre, ja lidenskapen sin. Jeg tror ikke jeg kommer til å skrive gode kriminalromaner heller  så jeg blir vel aldri rik. Nå vel man kan jo ha et rikt liv uten å ha masse penger. Det faktum at det er dikt jeg skriver så blir det jo naturlig for meg å følge den veien videre. Alle kunstnere om de maler, tegner, lager graffitti, tar bilder, lager skulpturer ja hva enn man gjør. Så tror jeg det er stort at det man skaper får evig liv ved å for eksempel få en bok gitt ut, eller få utstilt kunsten sin et sted. Det beste er jo når det rører noe i noen, at det får folk til å tenke kanskje. Vel jeg babler i vei her, det blir fort sånn.

Diktet mitt i dag handler om dualiteten i meg, eller man kan jo si mennesket generelt, og hvordan de påvirker hverandre, bevisst eller ubevisst. Det er et mørkt og et lyst dikt, det er litt spaltet, todelt, slik vi mennesker ofte kan være, dratt i forskjellige retninger, eksempler kan være, godt/ondt, mørkt/lyst, riktig/galt osv osv. 

Jeg føler det ofte slik, jeg kan like begge tilstander, jeg kan mislike begge tilstander.

Jeg tror alle mennesker er litt ying og litt yang men det er bare min mening for hva den er verdt...

Vel over til diktet det kommer her:

 

Danseskoene

Som en ulv lusker jeg rundt

i byens gater i mørket

som en vampyr

drikker jeg grådig av

udødelighetens eliksir

danser med månen hver kveld

stadig på flukt fra solen

ser ut mot havet

kjenner bølgene skyller over meg

føler jeg er midt i en storm av følelser

ser det bli lyst

innrømmer motvillig at jeg liker lyset

liker hva det gjør med meg

lar solstrålene varme meg

tine opp et frossent sinn

lar det sakte synke inn

 

Flukten er over for denne gang

hva er det jeg flykter i fra?

er det et fastlåst mønster?

et edderkoppnett?

jeg ikke kommer meg ut av

vender tilbake til hverdagen

som ligger der trist og grå

eller massivt som et fjell

jeg må bestige

når jeg knapt klarer å gå

ulven bor der inne fortsatt

sky og redd

hver gang han dukker frem

tar jeg danseskoene på

 

Det var det for denne gang da sier jeg rett og slett som David Bowie

Lets dance!



 

 

 

 

 

 

Nikon D40x

Hei alle sammen :)

 

Det har gått noen dager siden sist jeg skrev. Det jeg skal skrive om i dag er to ting. Den ene er om fotografering og mitt nye kamera, det andre er mitt nyeste dikt som jeg skrev her om dagen. Så jeg deler denne bloggen opp i to deler.

 

Jeg kjøpte et kamera av lillebroren min i går. Det er et gammelt kamera, tror det er fra 2007. Jeg var veldig spent på om det var Nikon d40 eller Nikon dx. Da mest med tanke på hvor mange megapixel jeg fikk. Ble lettet da jeg så det var dx. Det betyr at jeg får 10.1 megapixel istedenfor 6 det er stor forskjell. Når det er sagt skal det sies at jeg er ingen ekspert på fotografering eller kameraer for den saks skyld. Jeg er vel heller det stikk motsatte, det kalles vel en amatør. Men som det heter seg man lærer så lenge man lever. Jeg har lenge drømt om et kamera som i det minste har speilrefleks. En oppgradering rett og slett. Har fått til mye ved å være kreativ, men vil samtidig lære mer om fotografering og da trenger jeg et kamera som er litt mer avansert. Jeg synes jeg har fått meg et fint nybegynner kamera som jeg kan leke meg med, øve meg med. Det gjør ikke meg noe at det er gammelt for meg føles det helt nytt.

Sitter her å hører på Beatles å tar meg en øl.  Mitt nye kamera ligger ved siden av meg har vært ute å brukt det for første gang i dag. Jeg har mye å lære men det ser ikke håpløst ut, tror vi skal fange mange fine motiver sammen i tiden som kommer. Det gleder jeg meg til. Spesielt når jeg ute på Urban exploring er det et must å ha med kamera!  

Dere skal få se på noen bilder av det nye kameraet mitt de kommer rett under her:


Så her er det med kamerabag og ekstra zoomlinse

 


Et nærbilde av kamera

 


 Nikon dx står det der frampå kamera

 

Jeg og min svenske polare var ute i dag å tok noen bilder, vi lekte oss litt med kameraene våre. Så tok noen jomfrubilder med kameraet i dag. Det er ikke helt sant, men det føles sånn ut jeg har jo aldri brukt det tidligere. Prøvde å zoome inn månen å ta bilde av den.



Har aldri fått til å ta bilde av månen før...

 

Tok også noen bilder fra Operataket som jeg kan dele med dere:


Solnedgang fra Operataket i Oslo

 

Liker veldig godt at jeg har fanget opp den personen som står og ser utover fjorden...


Tenk å være fri som en fugl...


Det var gøy å leke seg litt oppå et tak i Oslo å solnedgangen er ganske fin om vinteren også.

Dette ble litt på overflaten, skal gå litt dypere neste gang å fortelle litt mer om hva jeg har lært, må nok bare bli litt kjent med kameraet først, men jeg er i gang. Nå må jeg nesten slutte for denne gang.  Del 2 kommer snart det vil handle om det nyeste diktet jeg har skrevet.

 

Livsperspektiv

Jeg skriver dikt!

så denne bloggen vil også handle om den reisen jeg er på mot å forhåpentligvis gi ut min egen diktsamling. Det er en drøm jeg har hatt lenge. En drøm jeg fortsatt håper å få oppfylt.

 

Det begynte med Pappa som skrev dikt fra han var ung. Jeg viste ingenting om at Pappa skrev dikt før han viste meg et par av diktene sine et og et halvt år før han døde. Pappa ble bare 53 år gammel. Han døde i 2007 og noen måneder senere da vi skulle gå igjennom pappas ting I huset der han bodde. Fant jeg alle diktene hans. De har jeg tatt vare på og lagt i en skuff. Jeg tar de ofte frem og leser de om og om igjen. Da jeg fant diktene til Pappa forsto jeg hvorfor jeg selv skrev dikt.

Her er et bilde av Pappa



Dette bildet er tatt på vestlandet.

Jeg vil dele et av Pappas siste dikt med dere, det skrev han i 2007 samme året som han døde.



Tid

Tid er en tildelt gave

en kostbar gave

du får bare denne ene

den er som en diamant

like mye verd

uansett hvor gammel den er

 

Denne edle gaven er til for å brukes

bruk den mens du kan

du vet ikke hvor lenge du har den

den er som et timeglass

renner så fort av sted

 

Noen vil alltid prøve å stjele denne gaven

noen ganger blir den bare tatt i fra deg

det er ditt valg hvorledes gaven brukes

tiden er evig

men ikke for deg og meg



For et par år siden skjedde det noe helt fantastisk.

Jeg ble med I en gruppe på facebook som heter Forfattere uten grenser

startet og drevet av Terje Tønnesen. Jeg begynte å legge inn mine egne dikt der og etter en stund så bestemte Terje Tønnesen seg for å gi ut en antologi med utvalgte dikt fra medlemmene i gruppen. Til min store glede ble jeg valgt ut og fikk 2 av diktene mine I samlingen.


Her på side 41 er to av mine dikt foreviget på papir utgitt på Kulturforlaget Brak.

For meg er det en stor drøm bare å ha fått til det. Å det har gitt meg troen å håpet om å få gitt ut min egen diktsamling en dag.

Det å skrive har alltid interessert meg. men av alle skriveformer har jeg blitt mest fascinert av diktform. Jeg skriver om alt mulig, om kjærlighet, om død, vonde ting, smerte, savn, naturen, barndom, relasjoner, om ting jeg ser, opplevelser som setter spor. Det er så grensesprengende hva man kan skrive om. Det kan gå flere dager å uker mellom hvert dikt, mens andre ganger kommer de på løpende bånd.

Til slutt vil jeg dele det siste diktet jeg har skrevet.

Det vet hun

Blodet flyter som elver

i byer og gater

ved de døde kroppene

står en liten jente å skjelver

hus ligger I ruiner

eksplosjoner høres fortsatt

kun en ting overdøver smellene

gråten til mødrene

som mistet sine barn I natt

 

Bilder og videoer av krig

spres raskt på nyhetene

hele verden rundt

når en liten jente kommer fra Syria

hit til det kalde nord

hvem er det da som tenker på det

da er et sted å bo henne ikke forunt

 

Da er hun en fremmed

en inntrenger

en snylter på vårt samfunn

bildene og videoene vi så på tv

de varte jo bare en stund

en ting er hva man ser på en skjerm

det man opplever i krig vet hun

 

Da vil jeg avslutte med Ole Paus sin sang: Det er ingenting her å være redd for.

Den synes jeg passer fint.





 

 

 

 

 

En hel dag på en nedlagt militærleir

Jeg tok turen en lørdag denne måneden til en nedlagt militærleir. Som ligger innerst i en dal rett ved skogen for å se om jeg kunne finne noen fine motiver. Det hadde snødd hele natta så det var helt hvitt ute, hele verandaen var fylt med snø. Jeg hadde vært der kvelden i forveien for å finne letteste og raskeste veien inn. Jeg våget meg inn I et av byggene men det var litt skummelt å gå der inne alene. Jeg ble kjent med en annen som også liker Urban exploring for litt siden, så vi hadde avtalt å møtes å dra dit sammen dagen etterpå. Jeg klarte likevel ikke å dy meg å måtte dra litt tidligere på dagen. Det var en grunn til det, jeg ville ta bilder på dagtid. Så det ble en lang dag.

Jeg har lenge drømt om å begynne aktivt med Urban exploring det er noe jeg har vært interessert i lenge før de hadde noe navn på det. Det begynte da jeg var ganske ung og vi klatra opp på hustak, snek oss inn I gamle forlatte hus. En gang fant jeg en dagbok liggende på et nattbord på et soverom. Det var skrevet i den med løkkeskrift,  men regnet som rant gjennom sprekker i taket hadde gjort papiret vått. Så blekket hadde rent utover å det gikk ikke an å lese det som hadde stått der. Det var mye der som hadde blitt etterlatt igjen. Man kan bare begynne å undre seg over hvem som hadde bodd i huset. Det var også en peis på soverommet. Og det lå i tredje etasje så det var et stort hus. I dag er dette huset revet. Og folk husker nok ikke at det har eksitert engang. Jeg var jo ikke så gammel på den tiden kanskje 14 men ble tidlig fascinert av gamle og forlatte bygninger og hus.

Man glemmer faktisk hvordan det engang så ut rundt seg. Bor  man i store byer er det enda vanskeligere å huske alle bygg som som har stått der tidligere. Til og med jeg husker ikke hvordan alle stedene i Oslo så ut for bare 20 år siden. Jeg kom i prat med en mann på bussen for litt siden som heter Harald Østgaard lund han fortalte meg at han var forskningsbibliotekar og fotohistoriker ved Nasjonalbiblioteket. Han fortalte også at han hadde vært aktiv fotograf tidligere og brukte mange år på å dokumentere byutviklingen. Det var en intens periode forteller han med mye fotografering. Han mener at folk lett glemmer hvordan byen så ut for 10 - 20 år siden. Man tenker rett og slett ikke over det. Man har nok andre ting å tenke på. Han har vært med å bidra til den mest omfattende presentasjonen av norsk fotografi noensinne i boken 80 millioner bilder. Det var utrolig spennende å prate med han. Vi kom i prat rett og slett fordi jeg fortalte at jeg likte å fotografere selv.

I tiden som kommer har jeg også veldig lyst til å prøve å komme meg ned i undergrunnen. Å er stadig på jakt etter nye steder å utforske. Den siste tiden har det skjedd mye positivt. Har fått en partner som jeg kan dra på oppdagelsesferd sammen med. Det er veldig fint å ha noen som deler samme interesse som deg. Etter en vellykket  foto shot  på dagtid med et ganske så ordinært kamera dro jeg for å møte Flipp3n. Det var veldig hyggelig, han er også litt mer dreven på fotografering enn meg så det var gøy å lærerikt å gå med han. Det var blitt mørkt ute når vi snek oss gjennom skogen i dyp snø. Vi fulgte fotsporene mine fra tidligere på dagen de var fortsatt synlige i snøen.





Vi kom til slutt frem til denne porten



Det suget man kjenner i magen når man skal utforske et nytt sted er vanskelig å forklare for den som ikke har opplevd det. Man kjenner det sitrer i kroppen. Man er spent fokusert, litt nervøs for å bli oppdaget det er jo tross alt litt i gråsonen det man driver med I denne hobbyen. Når man sniker seg inn på steder andre har glemt og hvor man ikke har lov til å ferdes. Jeg føler likevel ikke at jeg gjør noe som er veldig galt da jeg i hovedsak ønsker å dokumentere, oppleve de stedene, husene og byggene som står i fare for å gå tapt fordi de som eier dem enten er gått bort eller ikke bryr seg om å vedlikeholde de. Det finnes dessverre også mye boligspekulasjon på dette området. Jeg ble glad da jeg leste for litt siden at de har foreslått bøter for de som bevisst lar bygg stå å forfalle slik at de kan rive de gamle byggene og bygge opp i ny stil. Men er skeptisk til om det virkelig er tredd i kraft ennå og blir opprettholdt. Det jeg også liker er å ta bilder, å rett å slett ikke vite noe om hva jeg vil se på de forskjellige stedene. Det er alltid spennende å dra ut å explore uten å vite på forhånd hva som møter en. Det som er sikkert er at hvert sted har en historie å fortelle. Det finnes sikkert utallige beretninger om menneskene som oppholdt seg I leiren, å de etterlater seg alltid spor. Man blir alltid overrasket også over alle de skjulte motivene som dukker opp, det ble noen skjulte skatter på denne turen som vi fikk se nede I en mørk kjeller blant annet.

Det var så hvitt og fint inni skogen og vi hørte elva rett bortenfor der den rant under isen. Så snøen på greinene til grantrærne det skapte jo en magisk atmosfære i seg selv. Det første vi fant var en gammel  singer symaskin jeg har prøvd å finne ut hvor gammel den er og hvilken modell. Det er ikke så enkelt når man ikke har et serienummer. Men etter å sett bilder av flere symaskiner og lest forskjellige steder på nettet. Har jeg kommet frem til at det må være en Singer modell 28K med viktoriansk mønster. Den symaskinmodellen  kom i 1885, den siste maskinen jeg fant med det samme mønsteret var fra 1910. Jeg er ingen ekspert på symaskiner men den kan jo være ganske gammel. Faktisk over hundre år gammel. De skal være veldig vanlige i UK. Og er produsert i Skottland leste jeg. Hvis noen vet hvilken modell det er så skriv gjerne til meg.


Ble egentlig litt overrasket over å finne en symaskin på en nedlagt militærleir



Det skal ha vært et kruttverk her tidligere har jeg lest, forsvaret tok over I 1861. Kruttverket ble lagt ned i 1898.Tyske soldater brukte leiren under okkupasjonstiden mellom 1940 - 1945. De videreutviklet den med flere store bygninger for reparasjon og vedlikehold av luftvernskyts. Etter krigen overtok luftforsvaret leiren men de forlot den I 1985. Senere overtok forsvarets tele og data tjeneste. I 2007 kjøpte kommunen leiren. Nå står husene å byggene der å forfaller. I 2010 flyttet noen husokkupanter inn I noen av de husene som står der, men ble raskt kastet ut etter noen måneder.  Det skal sies at det ble gjort en avtale med Oslo kommune om bruk av leiren til alternativ opplæring for elever ved utdanningsprogrammet bygg og anlegg ved sogn videregående skole. Det får være nok historie for denne gang.

Vi gikk så inn I et av byggene man skal være forsiktig for gamle bygg kan ha masse støv, sopp, asbest i seg, man burde bruke en maske, så er man helt sikker. Det som er så spesielt er vel det at når jeg er på forskjellige forlatte steder så føles det som jeg er så langt borte fra sivilisasjonen, men ofte er den ikke langt unna i det hele tatt, det er en veldig underlig følelse. Det var masse spor etter de som engang hadde vært der. Det er rart å tenke på at så mange forskjellige mennesker har vært på et sted på forskjellig tidspunkter så klart. Har lest at forsvaret har hatt masse forskjellige avdelinger der, at de engang huset epilepsipasienter, og tyske soldater, nå i dag noen få elever de er bare innom I skoletiden.

Det som møtte oss var åpne vinduer, noen knuste andre sperret igjen med treplater som er spikret fast eller skrudd fast. Det var vel rundt 10 kuldegrader den kvelden så jeg hadde tatt på meg varme klær, men enda frøs jeg. I det første bygget var det en kjeller og et loft, det var ellers tre etasjer. Det var fritidsmesse, bar, en peis, det må ha vært fellesstue vil jeg tro, det var masse rom I etasjene over I lange spøkelsesaktige korridorer der navnene på de som bodde der fortsatt hang på dørene. Det må ha vært soldater fra luftforsvaret som bodde der mens de var på treningsleir, men dette er bare meg som gjetter vilt. Det er en del av spenningen å se for seg hvordan det engang så ut da det lyste i lampene der og det brant i peisen, folk sov på rommene sine. Den gangen det var liv I leiren. I kjelleren fant vi en dør som hadde en del kulehull i seg fra skyting. Jeg har hørt at politiet har hatt øvelser på stedet, så jeg går ut i fra at det er grunnen. Her er noen bilder jeg tok inne I bygget.


Dette er like ved kjøkkenet, lurer på når noen brukte den kosten sist...


Når ble det fyrt i denne peisen sist, det ligger fortsatt en vedkubbe i den som er svart


den trappa går opp til alle rommene der folk engang har sovet.


denne vasken vil nok aldri mer bli brukt...

Dette bygget vil nok aldri overleve uansett hva som blir leirens skjebne. Forfallet har gått for langt. Vi kom kun inn I to av byggene. I det ene måtte vi krype ned i en smal kjeller å klatre ned en stige som var festet på muren.

Vi håpet vi skulle komme oss videre inn I bygget men vi fikk bare se kjelleren, men der skjulte det seg noen skatter. Vannrørene var sprekt flere steder. Dette bygget så ut til å være i bedre stand enn det forrige vi var inne i. Men med sånne vannskader å rør som sprekker å vann som spruter ut det lover jo ikke så godt. Det kan derimot skape ganske vakker kunst å det fikk jeg heldigvis fanget opp.


Ganske vakkert eller hva syns du?

Det er litt av det jeg synes er så spennende at du aldri vet hva som venter deg når du begir deg avgårde inn I kjellere, inn I hus og bygninger der man føler at tiden nesten står stille det er som minnene stivner på forlatte steder som vann fryser til is. Samtidig som naturen tar over. Det er som om forlatte hus og bygninger ligger der I koma. Oftest vil de aldri våkne til live igjen. Så det er noe trist å vakkert ved å se de ligge der, de to følelsene smelter sammen på en måte.

Skatt nummer 2 jeg fant var ved å snu en metallplate for å se om det var en underjordisk kjeller, det var bare et lite hull ned i bakken, men det jeg og min partner så var fantastisk!



Der lå en skjult skatt et kunstverk som ingen egentlig skulle få se, men vi fanget det opp ved å oppsøke det ukjente, det er mye det urban exploring handler om nemlig eventyret og opplevelsene av å oppleve stedene man drar for å se.










Hvem har skrevet dette, det vil vi nok aldri få vite.


et forlatt verktøyskap


Her har jeg lekt meg litt...

Her er noen bilder av noen av byggene og noen motiver jeg fant utenfor i leiren:












Jeg har skrevet mye og skal snart avslutte for denne gang. På en måte føler jeg at gamle hus og bygninger har sjel, kanskje har de et hjerte også. Kanskje lengter de etter varmen fra noen mennesker som vil bo i det. Det gir huset kanskje mer liv når man hører latter og ser at det er noen som bryr seg om det. Folk som har levd i samme hus i flere år blir knyttet til huset sitt.

Da jeg så dette huset tenkte jeg på hvem som hadde bodd i det, om noen satt der tidlig om morgenen å drakk morgenkaffen sin og hvor lenge siden det er siden noen bodde i det. Hvilke minner har huset igjen fra menneskene som engang bodde der.





Det ser nesten ut som det står noen i vinduet å ser på meg...kanskje noen sjeler som går igjen der inne...


dette huset er gammelt og har fått mange rynker...


en blomsterkasse i jern med noen visne planter som fortsatt henger på utsiden.

Kom over et dikt av Douglas Claytor og vil avslutte med det da jeg synes det passet så godt med dette huset som jeg fant.





 

 

Vakkert forfall

Dagens innlegg skal handle om et sted jeg har vært mange ganger. Det er ofte jeg har gått rundt i de forlatte byggene og tenkt hva om disse veggene kunne snakke. Hva ville de fortalt meg? Det som er sikkert er at innenfor disse veggene har det vært mange skjebner opp i gjennom årene fra dette stedet ble bygget. Noen av historiene har vi hørt, andre forblir I veggene på mentalsykehuset jeg så ofte har vært å besøkt. Det går masse rykter om at det spøker der, folk kan fortelle om utallige opplevelser.  De fleste stedene jeg besøker har noe trist over seg, ikke minst noe mystisk. Det er som å ta en reise tilbake i tid. Man går fra å være i 2016 til å stoppe opp å befinne seg i et helt annet årstall. Der kun de etterlatte sporene fra menneskene som var der er igjen. Og inventaret som en gang var intakt er nå slitt, maling flasser av takene og veggene. Det er rust på dører og rustne dørhengsler. Årene setter sine spor, det vet vi mennesker så altfor godt selv. Med årene får vi et eldre utseende, vi får grått hår, alt og alle har sin tid. Vi blir borte engang akkurat som husene de river eller ungdomsårene som man I dag kun har minner fra. Mange spør meg hva det er som er så fascinerende med forlatte hus og bygninger, glemte steder, gjemte rom og mørke kjellere, tunneler og gruver. De kan ikke forstå det. Jeg svarer de at jeg er en av de som ser det vakre I det gamle og forlatte. Samtidig syns jeg det er trist at så fine bygg skal stå å forfalle å bli glemt til de til slutt tar å river de ned. Jeg er veldig for å verne gamle bygg. En annen ting er at jeg er veldig glad i å fotografere å på slike steder kan man fange opp stemninger som ikke finnes noe annet sted. Jeg prøver alltid å finne ut mest mulig om stedene jeg besøker. Hvordan det var der før, hva som gjorde at de måtte legge ned stedet, eller hvorfor folk bare måtte dra sin vei i sånn hast. For sånn kan det virke noen ganger. Og ikke minst hvem var disse menneskene? Hva slags liv levde de?


  Kort gjennomgang av historien til Mentalsykehuset

 

 

 

 

 

 

Mentalsykehuset jeg ofte har besøkt ligger rett utenfor   Oslo.    Det ble åpnet i 1926. På det meste er  omkring 600 pasienter innlagt. De fleste for psykiske lidelser. Noen lettere, andre mer alvorlige og kroniske. Det ikke så mange vet er at Lier var til å begynne med et godt sted å være i landlige omgivelser. Wilhelm Grimsgaard var den som trodde på å gjøre menneskene friske ved fysisk arbeid, omsorg og nærhet. Ikke ved å gi medisiner. Ved hans død kom det nye metoder til. Lobotomering, elektrosjokk, lsd forsøk, insulinsjokkbehandling og medisinering var noen av de nye metodene som kom på banen. Om alle fant veien til Lier vet vi ikke, men trolig mange av de. Toppfigurene i psykiatrien gikk uforsvarlig frem i operasjoner beskriver tidligere ansatte på gulvet.  Det var ingen som fortalte pasientene hvilken behandling de fikk eller hva de puttet i dem. Sykepleierne som gjorde en god jobb å viste empati for pasientene fikk aldri noe annerkjennelse for det. Ansatte kan fortelle om at de kunne få beskjed om å bli med på en operasjon, de syntes det var grusomt og de kjente som regel ikke pasientene igjen etterpå de virket fraværende og apatiske etterpå. Etter flere tiår med ekstreme behandlingsmetoder fant myndighetene ut at dette var menneskemishandling og i 1986 ble avdelingene stengt på dagen.  Siden den gang har bygningene stått tomme bortsett fra vandalisering og hærverk fra ungdom opp igjennom årene. Det er funnet sensitive dokumenter, pasientjournaler, for da bygningene ble tømt for mennesker ble alt annet liggende igjen og byggene står der den daq i dag som en påminnelse om en tid som heldigvis er forbi. Dette er bare overflaten altså historien som man kjenner til. I tilegg kommer alle historiene vi aldri noensinne får høre som nå sitter igjen i veggene. Du vil også se at jeg har skrevet den av det er nemlig laget en kort dokumentar som heter Bak lukkede dører og der blir en tidligere ansatt intervjuet. Ofte starter folk å fortelle historien å glemmer hvordan det hele begynte. Det er like viktig å ha med starten som det er å ha med slutten.

            



         


Så det er klart at mange steder som jeg besøker har en tendens til å ha noe trist over seg, et mørke, man kan nesten føle det inni byggene at det er veldig tung energi der inne. At det er mørkt og dystert, men like ofte skjer det motsatte at jeg blir fylt av en beundring og en fascinasjon og kjenner i noen rom at det er noe vakkert med å gå der i de lange korridorene eller inn i de mange store salene. Men spesielt et rom har jeg alltid vært glad i og syntes har vært vakkert. Om det er på grunn av det vakre forfallet og kunsten i det som er gammelt og slitt vet jeg ikke, det er nok undringen over å få se slike steder som ikke er ment for meg å skulle kunne se det er som jeg får ta del i noe hemmelig noe som er skjult for omverden. Det neste bildet viser vakkert forfall i full blomst.


Vakkert forfall i full blomstring på Lier



 

Forlatt men ikke glemt

 

I dag har et eiendomsfirma kjøpt byggene, de har revet et av de og de har renska de andre byggene for alt av gjenstander og inventar. De byggene som står igjen er verneverdige men står fortsatt i fare for å bli revet da det kanskje er for sent å vil koste alt for mye å pusse de opp. Jeg har vært på Lier for aller siste gang, å jeg dro dit heldigvis så tidlig at jeg fikk se dens vakre rester av en svunnen tid, for ja det er grusomme hendelser som har funnet sted i disse byggene og fæle overgrep. Men disse byggene i ny klassisk stil med trekk av jugendstil har ruvet vakkert i landskapet. Med sin arkitektur på den tiden må de ha vært Bygdas vakreste bygninger omringet av skog og grønne gressplener. Og en gartner som gikk å plantet blomster  og Wilhelm som var en god mann som ville pasientene sine godt.

Historien om Lier går fra himmel til helvete, Lier ble jo rammet av psykiatriens svarte kapittel som i resten av verdens asyler rundt omkring. Jeg har aldri opplevd ubehagelige ting mens jeg har gått i byggene. Men har opplevd underlige ting der det har jeg, at kameraer og mobiler har sluttet å fungere, har kjent på energiene på stedet, det er sorg der, for det har skjedd urett der, det er tungt å puste noen ganger, det er overveldene å gå der å vite hva som har skjedd. Da kan jeg ihvertfall puste lettet ut å vite at vi aldri skal tilbake til slik som det var da. Jeg anbefaler alle som er interessert i Liers historie å lese 23 salen av Ingvar Ambjørsen, der han skildrer veldig åpent om den tiden han var pleieassistent på Lier på 70 tallet, det var den første boka han skrev.

Jeg husker en gang jeg fant noen tegninger noen pasienter hadde tegnet, det var fantastisk jeg sto lenge å tenkte på at de hadde ligget der i 20 år. Jeg tenkte på hvem det var som hadde tegna dem og følte meg priviligert som fant de og fikk sett på de. Jeg vil dere skal vite at jeg aldri ødelegger noe og tar ingenting med meg, bare bildene jeg har tatt og inntrykkene jeg sitter igjen med etterpå. Jeg synes det er utrolig trist når folk ødelegger eller vandaliserer det er null tegn på respekt.

De som synes dette er en sær interesse det kan jeg forstå det er jo kanskje mer vanlig å oppsøke steder i syden, en sandstrand, en øy full av palmetrær med grønnblått hav og eksotiske drinker. Det hender jo jeg er på slike steder jeg og, men jeg har nå denne trangen til å utforske så jeg kommer aldri til å bli lei forlatte steder

 

Hva som skjer med Lier nå vet jeg ikke jeg vet de er i gang med å bygge leiligheter der hvor det bygget de rev sto. Da kommer det nye mennesker dit og det blir skapt nye minner og historien vil gjenta seg igjen og igjen, ikke helt likt, for alle har vi en unik historie å fortelle. Slik er det også med Liers tapte røster de som aldri fikk fortelle sin historie de vil jeg dedikere denne sangen til.

De sier om hundre år er allting glemt men det går ikke an å glemme noe sånt.

men jeg vil aldri glemme tapeten som henger i store flak nedover veggene, glassskår på gulvene, falne dører, at det drypper fra taket, hvor merkelig, spennende, vakkert og skremmende på en gang det var å gå rundt der inne.

 

Denne musikkvideoen er spilt inn på Lier jeg tilegner den til de som var der



 

 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » August 2017 » Januar 2017
hits