hits

Min første urbex reise utenlands på egenhånd

Ligger i sengen min får ikke sove, tenker på at jeg skal opp tidlig neste morgen. Det er ikke fordi jeg skal på jobb, jeg skal ut på tur. Har tenkt veldig lenge på å dra på en liten reise, å ikke en hvilken som helst reise det måtte være en urban exploring tur!  Jeg har savnet turene med Oslo Underground og kompisene mine der det har blitt veldig lite urbex i det siste og jeg kjente at jeg måtte finne på noe. Samtidig synes jeg det var litt skummelt å dra helt alene til et forlatt sted i et annet land. Jeg brukte en hel natt på å bestemme meg satt foran datamaskinen min og søkte på billetter på norwegian. Tenkte først på Belgia men landet etterhvert på Tyskland. Etter mye grubling og masse frem og tilbake så bare gjorde jeg det jeg bestilte flybilletter til Berlin og da var det gjort. Det var ingen vei tilbake! Når jeg hadde bestilt billettene så kjente jeg en stor lettelse og nervøsiteten gikk over til sommerfugler i magen. Jeg gjorde en del research og fikk hjelp og gode tips. Til slutt fant jeg ut at jeg ville dra til et lite sted som heter Altes Lager og utforske en Sovjetisk militærleir.

Neste ettermiddag gikk jeg på jobb og visste at jeg skulle sove en natt til hjemme, stå opp grytidlig og kaste meg avgårde ned til sentrum å ta flyoget til Gardermoen. Jeg dro hjem pakket lett, tok med meg en sekk.

Pakkeliste:

Stor og liten lommelykt, kamera, linser, kamerastativ, led lys, 3 par sokker, hansker, pc, pass, varm genser, et par ekstra joggesko.

Jeg hadde også bestilt meg rom på et sted I Altes lager, jeg fikk 4 døgn for 1000 kroner så var veldig fornøyd med den dealen! På forhånd hadde jeg sjekket ut togtider og reiseruter til stedet jeg skulle reise til sånn at det ikke skulle bli noe rot på veien. Jeg var redd for mange ting, at det skulle bli vanskelig å komme inn på stedet som jeg skulle utforske, securitas vakter, at jeg ikke skulle finne frem dit. At stedet ikke ikke skulle være verdt å besøke, man vet aldri med forlatte steder. Det fikk bare være nå gjenstod det kun å få noen få timers søvn før jeg skulle opp klokka halv fem og ta Ljabrutrikken ned til byen og sette meg på flytoget.

Sto opp klokka 04:20 i dag morges, spiste et knekkebrød og pusset tennene mine og løp ut av døra. Sitter nå på flytog terminalen og drikker kaffe og spiser en nistepakke jeg kjøpte på Narvesen. Blings fra Gol med cheddar og tomat. Fint skal det være! På Oslo S satt det fler folk og ventet på togene sine alle skulle i forskjellige retninger av forskjellige årsaker. Hadde ikke tid til å filosofere over det. Så noen byduer som hadde forvillet seg inn der også noen satt i taket mens noen trippet rundt mellom benkene der folk satt. En liten gutt matet noen duer med brødsmuler fra matpakken sin.

Har omsider kommet meg gjennom sikkerhetskontrollen. Sitter nå i sete mitt på flyet og venter på at det skal lette. Jeg er litt nervøs for å fly så jeg blir alltid litt svett håndflatene og hjertet slår litt raskere. Jeg ber til og med en liten bønn til Mannen oppi skyene for å forsikre meg om at jeg skal komme meg trygt ned på bakken igjen. Nå sitter jeg her oppi en sånn metalldings med motor som flyr meg flere tusen kilometer på bare en og en halv time det er helt vannvittig å tenke på. Jeg bestiller meg to glass rødvin for sikkerhets skyld bare for å roe flynervene litt.

Vi lander med et brak i Berlin, det var en hard landing resten av rødvinen i glasset mitt havner på buksa mi, godt jeg har svart bukse da ser ingen den flekken! Det tar alltid litt tid og komme seg ut av flyet og ut av flyplassen. Så når jeg endelig sitter på et tog på vei innover mot Berlin sentrum er jeg glad og og spent på hva de neste dagene vil bringe. Jeg tenkte først å traske litt rundt i Berlin å titte litt. Har skjønt at Berlin er en stor by så det er ikke bare å gå fra den ene enden til den andre. Jeg valgte meg ut en spesiell bydel jeg ville besøke. Prenzlauer Berg og kollwitz Platz dit var planen å dra. Jeg hadde lest om en Cafe som Het Anna Blumes, de skulle visst ha veldig god frokost. Så jeg håpet å finne den. Jeg gikk og rota litt rundt på Alexander Platz en stund helt til noen nhjelpsomme folk hjalp meg i riktig retning. Da jeg så gater med brosten, tea shops, små koselige designer butikker, bruktbutikker, fruktmarked, koselige cafeer og bakerier. Gamle bygårder med balkonger hvor det vokser solsikker og det henger blomsterkasser med forskjellige blomster i. Jeg forstår raskt at jeg er der jeg skal være. Bydelen minner litt om Grunerløkka. Det viser seg faktisk at dette strøket jeg var i pleide å være en arbeiderstad men har blitt til et trendy hipsterstrøk. Nesten litt som det som har skjedd med Grunerløkka. Før jeg vet ordet av det står jeg utenfor her.

 Jeg dro selvfølgelig innom for å spise frokost. Bestilte meg en frokost som heter Anemone. Den besto av nybakt brød, hjemmelaget syltetøy, kremet geitost, reker i dill, en frisk deilig salat, eggerøre røkt laks og pickles. Det var kjempegodt!

 

Det var fortsatt tidlig på formiddagen så jeg følte at jeg kunne fortsatt utforske Berlin litt til.

Jeg fant dette her og det synes jeg man burde begynne med i Norge, det er jo genialt!

Bøker som reiser mellom folk, noen er lei en bok eller har lest den så mange ganger også legger de den her også vandrer den til noen andre. Det likte jeg godt!

Jeg Begynte å bli lei av å traske rundt og fant meg et vannhull der jeg kunne slukke tørsten og det smakte med tysk øl! Så bestemte jeg meg for  å legge Berlin bak meg og fortsette ferden videre. Jeg fant et tog som jeg skulle ta til Berlin Wansee. Selvfølgelig klarte jeg å ikke komme meg av i tide. Så jeg endte opp i Potsdam. Jeg skulle nemlig bytte til et annet tog som skulle ta med direkte til Altes lager derfra. I Potsdam ble jeg time og ventet på en buss som skulle ta meg til Mischendorf. Der kunne jeg hoppe på et tog som tok meg dit jeg skulle. Jeg fant meg selvfølgelig et vannhull i Potsdam hvor jeg kunne slukke tørsten der også mens jeg ventet på at bussen min skulle komme.

Da jeg endelig satt på riktig tog og var på vei dit jeg skulle møtte jeg en hyggelig mann og vi kom i prat Han hadde bodd i Berlin og var derfra men hadde flyttet til Juterbog som er byen ved siden av der jeg skulle være. Han var historiker. Jeg fortalte han om reisen min og hva jeg skulle og han begynte å fortelle meg historien om Altes lager. Det var fantastisk å få litt mer historie rundt det stedet jeg skulle besøke. Jeg kjente at det nærmet seg nå, snart var jeg der snart starter det virkelige eventyret.

Der ble jeg møtt av denne gjengen

Hun her har bodd i Altes Lager hele sitt liv og hun fortalte meg at det ikke var så mye å gjøre der men hun likte seg godt der for folkene som bodde der de var ekte! Og de tilbød meg øl! Og sendte meg i riktig retning mot stedet hvor jeg hadde rom.

Skulle ønske det var her...

tenkte jeg

det var det ikke da jeg kom frem til treuenbrietzner str. 23 måtte jeg se engang til om det virkelig var nummer 23. Det var det.

I dette knallgule huset skulle jeg bo, det var i tillegg en spillehall i første etasje.

 


 


Altes Lager er et lite sted hvor folk bor i fredelige og rolige omgivelser, det finnes ingen barer der og ingen pub. Kun en butikk som stenger klokka åtte om kvelden. Det er en bank der og en frisør og en liten veikro som en familie driver, de lager veldig god døner kebab. Det første jeg gjorde var å gå i butikken for å kjøpe brød og pålegg så jeg hadde frokost neste morgen. Der etter gikk jeg på pensjonatet ved siden av som het Est Lust og spiste middag og drakk vin! Både vinen og maten var fantastisk god! Menyen var på tysk og nesten ingen folk i Altes lager snakket engelsk. Så det bød på noen utfordringer. Samtidig var det litt kult på en måte også for det betydde at jeg var langt fra turister og langt fra storbyen Berlin. Det var en drøy time fra Berlin men det føltes ut som jeg var langt ut på landet. Det var som å komme til en døsig liten landsby, der folk kjenner hverandre, man hører fuglesang fra skogene som omringer stedet, og ser de høye hvite vindmøllene strekke seg mot himmelen, de hvite propellbladene som går rundt. Folk satt i hagene sine eller på verandaene sine. Folk elsket også å sykle gamle og unge de syklet rundt. 

Siden menyen var på tysk slet jeg litt med å finne ut hva jeg skulle velge... men de på bordet ved siden av meg snakket litt engelsk så de hjalp meg. Jeg spurte om de hadde villsvin for det har jeg alltid hatt lyst til å prøve. De hadde villsvin schnitzel så jeg gikk for det. Restauranten på pensjonatet stengte klokka ti så jeg gikk opp på rommet mitt å satt meg ned og drakk et par glass rødvin til mens jeg satt litt på computeren min. Utenfor gikk det en vei og trailere kjørte forbi hele natta denne veien var en del av ruta deres på vei til Berlin. Det gikk ingen busser og tog etter klokka åtte på kvelden. Til slutt gikk jeg og la meg for jeg ville komme meg tidlig opp neste dag. Jeg ville spise frokost raskt og drikke kaffe. Så skulle jeg utforske Millitærleiren. Nå startet det store eventyret det jeg hadde kommet hit ned for! Hadde sommerfugler i magen og var veldig spent!

 

Her nede er det 37 grader og veldig varmt og dette var inngangen til dette fantastiske stedet jeg skulle utforske det var en skikkelig deilig følelse å gå opp denne rustne metallstigen. Uten å vite hva som ventet på andre siden, bare vite at et eventyr lå foran meg! Jeg er så glad for at jeg dro hit og så glad for at jeg turte å hit alene. Det er en helt spesiell følelse å gå rundt på et så stort forlatt område helt alene man får virkelig tid til å kjenne på følelsen av å bare være der å ta inn over seg alle inntrykkene man får. Dette blir første del av min reise dere har mye mer å se frem til. Jeg skal skrive om historien til dette stedet og jeg skal fortelle dere hvordan det føltes å gå rundt der inne. Så dette er bare begynnelsen på en reise inn på et sted som de fleste ikke har vært eller sett eller opplevd. Jeg gleder meg til å ta dere med på min reise inn i fortiden, inn i det vakre forfallet, inn i et annet univers som heter urban exploring og som for de fleste er helt ukjent hva innebærer. Jeg ønsker å fortelle dere hva det betyr for meg og hvorfor jeg gjør det og hvorfor jeg elsker det så høyt! Vi ses snart for er allerede i gang med andre del av denne serien.

Se videoen jeg har lagt ut den er starten på eventyret og i neste innlegg blir det masse fete bilder og flere videoer kommer i morgen!

 

Katakombene i Paris Del 2

Vi venta fortsatt på Jens og det var to til som skulle komme. Det totale reisefølge Var Thorbjørn, Markus, Meg, Jens, Johannes og Zee Captain. Til slutt når vi hadde venta en god stund fant vi ut at vi skulle gå inn til et møtepunkt hvor vi skulle møte Tyskerne. Det viste seg at det ikke gikk an å gå ned der så de måtte dra til jernbanelinja de også å gå inn samme vei som oss. Så vi gikk tilbake til inngangen og sto å venta på dem. Imellomtiden møtte jeg på flere som var på vei ut av Katakombene, mens andre var på vei inn. Det som slo meg var at mange hadde joggesko, converse sko eller tennis sko. Jeg var veldig glad jeg hadde vadestøvlene og hjelm. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg stanget hodet oppi taket eller inn i veggen, hjelm er lurt å bruke, jeg mener det er et must! Hodet er vel noe av det siste man vil skade, en alvorlig hodeskade kan føre til hjerneskade i verste scenario. Jeg vil veldig gjerne beholde vettet hvis dere skjønner hva jeg mener. Hodelykt og ekstra lommelykt bør man ha og masse ekstra batterier. Kart, og du må helst kunne lese kart for ellers har det ingen hensikt. Jeg er så glad for at jeg gikk inn i Katakombene med folk som har vært der tidligere, de har kart, de er stødige og jeg følte meg trygg på at de viste hva de drev med. Jeg har verdens største respekt for det stedet å ville aldri ha gått inn dit alene. Det er skremmende hvor raskt man kan gå seg vill der inne, det er så skremmende stort uoversiktlig. Som en labyrint med ganger og rom hvor det går ganger i flere retninger og det skal så lite til det er så fort gjort. Man har ikke lyst til å havne i den situasjonen at man går der nede i mørket alene og det føles ut som man går i en labyrint og kjenner på frykten, ensomheten, for da kan man være ille ute! Vel nok om det ønsker bare å si noe om det. For sikkerheten er viktig og det er viktig at man føler seg trygg på de man er med.

Her har vi gått et lite stykke innover i Katakombene, i sør møter en ofte på en del folk, de henger på forskjellige chillout steder der, eller bare går rundt.

Her satt vi oss ned å tok en liten pause å spilte litt høy musikk, da tok det ikke lang tid før hele rommet var fult av folk, de hadde rett og slett bare gått mot lyden av musikken. Det er noe av det som er litt av sjarmen med Katakombene. Vi skulle jo utforske nordre del som er litt mer øde for folk vil jeg si, for da vi gikk rundt i de nodre deler av katakombene så gikk det lang tid mellom hver gang vi så mennesker. Nemlig folkene du møter man deler en kort stund sammen også går folk etter hvert litt som man føler selv.

Jeg er 1,89 høy og jeg merket ved flere anledninger at jeg måtte gå bøyd og med sekk på ryggen som veier litt så sier det seg selv at det er ganske tungt. Så jeg skulle ofte ønske jeg var mye lavere og begynte å lure på hvor mange centimeter lavere folk pleide å være på 17 - 1800 tallet.

Etter å ha fått i seg litt mat og litt drikke så var man klare til å ta på seg ryggsekker å traske videre innover i de dype gangene. Det var ved en annledning at jeg og Johannes lå litt bak de andre. De hadde gått litt fortere enn oss og var plutselig borte, det var mer enn en retning å gå i så vi bestemte oss for å bli igjen å vente til de andre kom tilbake for å se etter oss. Det var regelen aldri begynn å gå i retning stopp der du er og vent til de andre kommer tilbake for å se etter deg, det var slik vi hadde det hvertfall og det fungerte veldig bra. Det var forsåvidt bare den ene gangen det skjedde. Vi var hele tiden flinke til å passe på at alle hang med. Jens var stødig på å lese kartet så jeg følte meg veldig trygg. Thorbjørn fulgte også med på kartet og hadde sitt eget kart så det var også veldig betryggende. Så jeg var ikke bekymret for at vi skulle gå oss vill. Men jeg skal innrømme at den følelsen når vi satt der og de andre var gått foran oss den følelsen var kjip, selv om jeg visste at de mest sannsynlig ville komme tilbake for å se etter oss, så var det en guffen følelse, var veldig glad for at Johannes var med meg hadde vært enda kjipere å sitte der alene. De andre kom ganske raskt tilbake for å se etter oss, selv om tiden føltes nok lenger ut for oss to som satt der å ventet.

Gateskilter finnes underveis og gatenavn er risset inn i murveggene.

Etter å ha gått langt og dypt inn i katakombene nede under jorden i mørket kun med lysene fra lommelyktene våre kom vi frem til der vi skulle overnatte.

Det var litt av en kryptunnel vi måtte krype gjennom for å komme dit...


 

Noen ganger kan noen videosnutter si mer enn ord så ovenfor ser dere veien inn til der vi skulle overnatte første natta.

Her er vi på et lite rom vi fant i nærheten av der vi sov første natta, her satt vi å slappet av langt under jorda dypt under Paris sine gater.

I en helt annen verden det er ganske facinerende å være i Katakombene i flere dager man mister helt døgnrytmen og man får ingen følelse av om det er dag eller natt for sollyset når ikke ned dit.

Endelig fremme der hvor vi skal sove, vi er veldig slitne, men vi tenner masse telys og setter rundt omkring så det blir en ganske spesiell og unik stemning. Tar litt mat og litt vin og går litt på oppdagelsesferd i nærheten. Gutta fra Tyskland er veldig gira å vil døgne men jeg snur meg rundt på benken å kjenner at øyelokkene blir tunge og søvnen ligger rett på lur. Dette blir min første overnatting i Katakombene, det er noe å fortelle barnebarna sine det! Jeg avslutter del 2 her.

Del 3 blir ganske mye lengre og det kommer masse mer spennende så bare gled dere!

Dette bildet er en liten teaser på en av mange ting som dere får vite mer om i neste innlegg.

På gjensyn dere :)
 

 

Katakombene i Paris Del 1

Fredag 18.08.2017 tok jeg fly nedover til Paris for å møte noen tyskere og Thorbjørn fra Oslo underground som jeg kjenner fra før. Pakket kun det aller mest nødvendige som kamerautstyr, vadestøvler hjelm og hodelykt og ekstra lommelykt og batterier. I tilegg en sovepose, varm genser og hansker. På flyet ble jeg kjent med en veldig hyggelig fyr som jeg kom i prat med Reidar heter han og han var en veldig spennende person som har turt å ta noen sjanser å gjøre det han drømmer om i livet det er kult! Han er en proffesjonell turist og en internasjonal motivasjonstaler. Han var på vei til Bora Bora mens jeg fortalte han om at jeg skulle ned i katakombene det synes han var veldig spennende. På flyplassen tok vi farvel og dro hver vår vei. Det var ganske forvirrende på flyplassen å finne buss inn til Paris, måtte ta to busser for å komme meg til den bussen som skulle ta meg innover mot Paris. Kjente sommerfuglene begynte fly nedi magen det begynte sakte men sikkert å synke inn at jeg var i Paris. Bussen tok meg til Opera og derfra tok jeg meg videre til Eifeltårnet med tbane. Kan fortelle dere at t bane og undergrunnssystemet i Paris kan være noe forvirrende. Jeg var veldig sulten så gikk rett til en butikk jeg fant å kjøpte en pakke med to sandwicher i og et par øl å gikk mot Eifeltårnet.

Det var ganske mange turister unge jenter og gutter med selfiestang og andre med kamera som sto og knipset.

Jeg tok dette ene bildet av tårnet bare for å dokumentere at jeg hadde vært der.

Satte meg ved en bekk i en park som lå like ved tårnet og spiste og tok meg en øl, så åpnet himmelen seg og regnet øste ned. Jeg søkte ly under et tre til det sluttet å regne. Det var en liten regnskur bare. Jeg hadde lite strøm på mobilen og hadde vært i kontakt med Thorbjørn tidligere. Det ble litt leting for å finne de andre for de var på andre siden av elva. Men vi fant hverandre til slutt. Da fikk jeg møte Markus fra Bergen for første gang, et kjent fjes på mange av urban exploring forumene på facebook, så hadde snakket med han litt på facebook fra før. Tyskerne var forsinka så de viste vi ikke helt når kom, de hadde mista et tog. Det var jo meningen at vi skulle feire Jens din bursdag i Katakombene, det var grunnen til at vi var der. Vi gikk rundt å lette etter butikker vi måtte jo ha mat for to dager, nok vann, stearinlys, Jeg hamstret baguetter kjøpte 4 store baguetter, camenbert ost og salami og en sjokoladeplate, to flasker vin til å kose seg med 3 en og en halv liters flasker med vann. En ting var sikkert jeg skulle ikke sulte og tørste nede i Katakombene.Deretter gikk jeg og Thorbjørn og Markus og spiste på en pizzasjappe og jeg og Thorbjørn tok en øl. Før vi tok en Uber til den forlatte jernbanelinja. I det vi gikk ned trappene kjente jeg at sommerfuglene i magen var blitt til små fugler som fløy rundt, det kilte veldig i mellomgulvet. Jeg hadde sett uttallige ganger på videoer på youtube at andre gikk bortover jernbanelinja med hodelykt men nå var det endelig min tur til å gå den lange strekningen bortover å jeg klarte ikke å skjule smilet rundt munnen min der jeg gikk på forlatte togskinner gjennom den mørke tunnellen. Jeg var ikke kommet inn i katakombene enda men bare å se at naturen var i ferd med å dekke murene langs jernbanen grønt kratt som slynget seg nedover veggene gress som vokste mellom togskinnene. Jeg prøvde å ta bilder men vi var der veldig sent på kvelden, så jeg dro tilbake på dagtid og tok bilde så her ser dere hvor post apokalytisk og vakkert det ser ut. Det er ikke bare folk som meg som skulle ned i katakombene som ferdes på jernbanelinja, nei det er kjærestepar, folk som går tur med hunden sin, folk som maler grafitti, folk som bare henger der nede og fester, mange drar ned dit for å lage filmer og ta bilder eller bare for å få være i fred. 

Det var veldig vanskelig motlys den dagen så var litt vanskelig å få tatt et bilde jeg ble helt fornøyd med. Men dette får duge. Trærne strekker seg over kanten planter vokser vilt nedover murene, gress vokser rett på muren kan bare forestille meg hvordan det vil se ut om 20 år hvis dette stedet får lov til å fortsette å eksistere. Elsker hvordan plantene, hekken bare sakte men sikkert tar over og dekker muren og slynger seg ned til slutt dekker den kanskje hele åpningen til tunnelen.

Vi satt egentlig utenfor langs jernbanelinja lenge å bare pakket om sekkene våre, tok på oss vadestøvler, hjelmer med hodelykter å spiste litt å drakk litt vann. Det var egentlig ganske fint å sitte der for det var greit å få litt tid til å la det synke inn at vi var her og at vi når som helst skulle begynne å vandre innover i selveste katakombene. Det var greit å bare kunne nyte stunden litt, det at jeg var kommet frem, kjenne litt på stemningen. Det var spennende å være der, vi møtte og så flere folk langs jernbanelinja, sikkert alt fra nysgjerrige ungdommer, til urban explorere som oss, eller bare unge forelskede par som gikk seg en liten tur, taggere, folk som festet eller bare hang, eller the Cataphiles dvs. de som føler eierskap til Katakombene. De henger der jevnlig, mange av de dekorerer vegger med veggmalerier, eller grafitti, noen driver med steinhugging, andre lager sitteplasser og bord osv. De har også fester der, de har til og med en kinosal der inne hvor de har vist filmer. Mange av de rydder også katakombene for søppel som andre har lagt igjen. De legger det i en stor haug utenfor inngangen langs jernbanelinja. Med andre ord de bryr seg faktisk om stedet. De fleste er vennlige, men man kan også møte på folk som er litt edgy. Det går som regel greit så lenge man har sosiale antenner og er blid og hilser på folk.

Jernbanestrekningen er utrolig vakker i seg selv og er et stort mål bare å få ha sett den.

Katakombene i Paris strekker seg over 300 kilometer og er et system av underjordiske ganger, sjakter og rom i nedlagte kalkstensbrudd i Paris. De underjordiske gangene og rommene var opprinnelig et kalsteinsbrudd fra den romerske periode, men ble tatt i bruk som gravplass da kirkegården Cimetiere des innocents på slutten av 1700 - tallet ble så overfylt at den gjorde en reell sunnhetstrussel  for områdets innbyggere. Derfor måtte de flytte mange lik, bein og knokler til et nytt og bedre sted.  Man flyttet diskret de mange likene i store vogner nattestid om vinteren. Det tok to år og tømme Cimetiere des innocents, deretter begynte man med de mest belastede av byens andre kirkegårder. Sent på 1870 - tallet var prosjektet utført. Da hadde man flyttet restene av mer enn seks millioner mennesker fra mer enn 30 kirkegårder i Paris og fylt mer enn 350 underjordiske rom med de jordiske levningene. Det finnes også mineganger  som stammer fra ca. 60.f.kr. De leverte stein til de mange byggverk romerne satte i verk. Gjennom århundrene fortsatte Paris å vokse, bygget av stein fra minene. Utarmede mineganger ble brukt som gravplass av romerne. Minene har siden vært benyttet blant annet som tilfluktsted for religiøst forfulgte og til oppbevaring av øl som der kunne ligge kjølig da temperaturen ligger konstant på ca 11 grader. Opp gjennom 1800 - tallet ble minegangene et motefenomen hos deler av overklassen i Paris som holdt fester og sammenkomster i de store underjordiske salene.  Til og med Karl 10 av Frankrike har holdt private fester i gruven helt til den franske revolusjon i 1789 tvang ham på flukt.

Det har siden 2. november 1955 vært ulovlig å ferdes i Katakombene. Det finnes likevel flere hemmelige innganger.

Katakombene benyttes flittig av subkulturer som blant annet Cave dwellers som arrangerer fester og happenings i dem.

Og eventyrlystne og intereserte folk som meg selv.

Jeg er veldig glad for at Thorbjørn var med på turen for han var den eneste jeg kjente og det var godt å ha en man hadde vært på tur med før som en kunne prate med og en man stolte og kom godt overens med.

Dette bildet er tatt en stund etter at vi gikk inn i Katakombene og jeg avslutter innlegget mitt med det og en filmsnutt som Zee Captain har filma.


 

 

Følg med det kommer en del 2 snart.

 

 

 

 

Sprengstofffabrikken

Jeg har vært på sprengstofffabrikken tre ganger det er et fantastisk sted .Virkelig fult av motiver for den som er glad i å fotografere. Det er vakkert å se hvordan forfallet blomstrer rundt meg. Ser rustne dører og rustne rør som stikker ut her og der. Bygninger som forandrer seg i takt med tiden som går. Naturen som tar mer og mer over. Knuste vinduer, glassskår på gulvene,, maling som flasser av takene og veggene. Ser greiner slynge seg langs de lange murveggene. Den tar over stedet igjen det er akkurat som den omfavner bygningene vil beskytte de. Det er et utrolig vakkert syn når de to kontrastene møter hverandre. Jeg får alltid en sånn rar følelse inni meg når jeg går på forlatte steder. Får fred i sjela kan man vel si. Stillheten, at det er så øde, det er som å gå rett inn i en post apokalypse. De bildene jeg vil dele med dere er fra to av besøkene. Den ene gangen var det kommet nysnø og det var utrolig fint. Havet ligger rett ved siden av og dette er et stort område med flere bygg så det tar litt tid å utforske stedet. Er du glad i å ta bilder sånn som meg så kan du dra tilbake gang på gang og finne nye motiver. Man legger alltid merke til noe nytt, det er alltid noe man har oversett. Det er jo et industriområde vi er på i dag og jeg vet ikke hvor stort område er men det er på flere tusen mål vil jeg tippe. Jeg tror faktisk det er et sted jeg må tilbake til for jeg føler enda at jeg ikke er ferdig med stedet. Har hatt noen utrolige fine turer ut dit og stedet er ikke så kjent enda så det er ikke blitt vandalisert og ødelagt så mye der foreløpelig. Håper det fortsetter å være slik fremover i tid.

 

Nå vil jeg dele noen bilder med dere så dere kan få se hvordan det ser ut innenfor portene på dette stedet, Jeg vil også fortelle litt om historien til stedet senere i bloginnlegget. Men her kommer noen bilder til og begynne med.

 



Naturen er i ferd med og ta over greiner vokser langs husveggene vakkert med de rustne rørene som stikker frem...



Det er et vakkert syn som møter en i det en går igjennom porten på Sprengstofffabrikken. Jeg elsker denne bygningen og hvordan rørene vikler seg rundt i rare vinkler.



I denne verkstedhallen legger jeg spesielt merke til taket  og en krok som henger ned fra taket midt i rommet. Gamle maskiner, rustne skap og skuffer som står åpne. I 2 etasje ligger det en død ugle som kanskje har bodd i bygget. Den la jeg først merke til første gangen jeg var der. Tredje gangen jeg var der fikk jeg øye på en lys levende ugle som fløy frem og tilbake i hallen akkurat som om den ertet oss, eller så var den bare stresset eller advarte oss om at her bor jeg. Det var et utrolig syn! Fikk dessverre ikke fanget opp ugla med kameraet så får ikke delt det med dere. Men ble bare stående og betrakte den vakre skapningen som fløy frem og tilbake og satte seg på passende steder med et haukeblikk på meg som var inntrenger. 

Jeg tenkte i grunn ikke så mye på hva som foregikk på denne fabrikken eller på dette stedet, jeg gikk mest å betraktet stedet, bygningene, forfallet, all rusten, malingsflass, gulv som var i ferd med å falle sammen, knuste vinduer, dører som var sprengte. Stedet fremstår som fredelig og stille i dag, men det har vært et sted hvor de har produsert sprengstoff. Et sted folk arbeidet hver dag med en viss risiko som kan sies å være større enn på andre arbeidsplasser. En ulykke kunne fort skje og i dette tilfellet så er det eksplosjoner som var trusselen. I 1997 smalt det også da en eksplosjon gikk av på sprengstofffabrikken. Ingen kom til skade. Fire år seinere smeller det igjen og en ny eksplosjon kom. Mellom 100 og 150 kg sprengstoff gikk i lufta under produskjonen og utløste nitrøse gasser. En gul-grønn gass-sky drev kort tid etter eksplosjonen ut over Drammensfjorden. Etter dette stoppet de produskjonen på fabrikken og i overkant av 100 personer mistet jobbene sine. Siden den gang har bygningene stått der forlatt, Så det ble en dramatisk slutt. Selskapet derimot lever i beste velgående andre steder i Norge og rundt om i verden. 



Mye vakkert å se inne i dette bygget vegger der malingen flasser av, rustne maskiner, støv, murpuss, Hva de brukte dette bygget til vet jeg ikke men ser ut som en verkstedhall eller lagerbygning.



Den gule malingen på veggen flasser av snart er det bare mursteinene som er igjen og hele veggen vil være rødbrun...



En av maskinene inne i bygget hva slags maskin dette er vet jeg ikke noen andre som har noen ide om hva den blir brukt til?



 



Utsikt fra et av fabrikkvinduene



Jeg lurer på hva de brukte peisen til i hjørnet...




Da jeg gikk ned denne trappen klarte jeg ikke å la være å legge merke til denne veggen så vakkert hvordan malingen flasser av veggene...



Dette rommet facinerte meg veldig... For et vakkert rom å gå inn i....



Forlatt kontor hvem satt her mon tro... 



Dette ser ut som kanskje var en vakthytte eller tjenestebolig, vet ikke hva den ble brukt til døren står hvertfall åpen så det er bare å spasere inn, det henger en postkasse utenfor men ingen leverer nok post der lenger det er nok lenge siden noe havnet i postkassa deres.



Et oversiktbilde over en del av fabrikken...



Dette huset ser virkelig forlatt ut... Synes det var så vakkert med stråene som sto opp i forgrunnen...



En ting er sikkert Svein har jobbet her...



En av arbeiderne sin jakke lå igjen på gulvet i garderoben...



Dører som har blitt sprengt opp i eksplosjonen....



Knust vindu der noen glassbiter forstsatt klamrer seg fast til vindusrammen...



Veggen er av metall og stål men har blitt bøyd utover av eksplosjonen...



Denne må jo ha kontrollert noe viktig den ser viktig ut og faktisk ganske avansert...





Denne vekten har jeg sett og kommet over et annet sted også det var i Grimstad da jeg besøkte Fuhr vinkjeller helt på tampen før de rev vinkjelleren til jorden. Det var gøy å se den igjen, men de veide nok ikke epler på denne...



Dette var i et av byggene samme sted som det var garderobe....



Etter å ha gått rundt i flere timer på dette facinerende forlatte stedet måtte jeg sette meg ned å ta inn alle inntrykkene fordøye alt sammen...

Her sitter jeg å ser ut på apokalypsen! Jeg vet allerede at jeg må tilbake hit igjen jeg må ta med meg kamera og fotostativ for det er så mye mer jeg ønsker å ta bilder av. Jeg håper dere har fått et inntrykk av stedet og at dere likte blogginnlegget. Sprengstofffabrikken står der fortsatt forlatt. Den ligger usedvanlig vakkert til nede ved havet og det er usikkert hvor lenge den får stå før de bygger noe nytt... At de kommer til å ta i bruk tomta er iallefall sikkert når og til hva det er usikkert det får tiden vise. Vet vi hvordan det så ut på steder der vi vanlig ferdes før nye bygg ble satt opp. Jeg liker å dokumenter de før det er forsent før de blir revet. Jeg elsker å gå rundt på forlatte steder det er som jeg går inn i en helt annen verden jeg liker å ta inn over meg stemningen og jeg elsker å oppsøke steder som er skjult, gjemt og glemt. Følg med på bloggen min det kommer snart et nytt blogginnlegg.

 

 

 

 

 

Bunkeren i Skogen

Mange steder i Norge finnes det bunkere som står forlatt. Mange av de er fra 2. verdenskrig. Mange er murt igjen mens en del fortsatt står åpne. Da er det bare å spasere inn. Er man så heldig å komme over en bunker som står åpen er det jo spennende å utforske den. Det første man må gjøre er jo å finne en å det er ikke alltid lett! I går dro jeg og Hans Magnus ut til en bunker han hadde kommet over etter å ha lest en artikkel om bunkeren i en lokalavis. Vi gikk et lite stykke gjennom skogen på en blå kyststi. Det hendte vi svingte litt ut av stien men vi fant til slutt inngangen. Det var en stjerneklar himmel vi forlot i det vi gikk under jorda og inn i fjellet. 

 



Slik så inngangen til bunkeren ut

Jeg gledet meg det er alltid spennende før man skal gå inn i en bygning, gruve, forlatt hus eller en bunker. Ingen ser like ut, Adrenalinet pumper jeg er i godt humør, spent og har med fotokamera og fotostativ og lommelykter.

Var ved godt mot helt til traff på denne kameraten....



Og den hadde mange flere kamerater

så etter å ha tatt et skritt inn i bunkeren så tok jeg et skritt tilbake. Jeg restarta meg selv etter at Hans Magnus sa de er mye mer redd for deg enn du er for dem. Akkurat der og da så trodde jeg ikke noe på han for jeg var livredd. Men jeg trosset edderkoppskrekk å tok mot til meg å gikk videre inn.. Det var mye vann til å begynne med. Men det ble tørt etter hvert. 



Dette er vannet jeg og Hans Magnus måtte forbi. Hans Magnus lagde en liten sti med planker som vi kunne gå på så vi holdt oss tørre.

Bunkeren var mye større enn jeg hadde trodd å var skikkelig kul på mange måter. Den skilte seg ut med de hvite veggene og det var mye spennende å se der inne. Har gjort et forsøk å søke opp informasjon om bunkeren på nettet uten noe særlig hell. Så det blir et mysterie hva den har blitt brukt til. Men at det er noe militært vil jeg tro siden det var telefoner der inne og andre maskiner, det har vært strøm der en gang i tiden for det hang lamper bortover fjellgangen i taket.



rusten dør og det er vel luftavløp ved siden av?



Det har vært en kraftig brann der inne også det så man tydelige spor etter, hvordan og når det oppsto kan man bare tenke seg til har ikke noe svar på det heller.



En tavle som ligner en slags militærtavle, det er ikke så mye igjen av den kanskje har den dekket hele veggen en gang.



 

Her har kanskje noen sittet å tatt imot beskjeder, eller telefoner, kanskje kodet hemmelige meldinger, det er ikke godt å si....



Som dere sikkert ser kan det være ganske lurt å bruke en maske når man drar innom sånne steder, jeg bruker maske med pl3 filter til vanlig, denne gangen hadde jeg glemt den men det er et must å ha en maske i sekken det er viktig å tenke på helsa først og fremst. Man skal tross alt leve slik at man kan oppleve nye steder og dra på nye eventyr.





En gammel rusten tralle som sto igjen der inne, den har nok ikke blitt brukt på en stund...

Dere kan ikke se det men en svart gammel telefon var surret rundt det ene håndtaket på forsiden...


Dette må jo være et agregat eller noe lignende, jeg er faktisk ikke sikker kanskje noen vet hva dette er? Ser nesten ut som en ovn den til høyre....





Hans Magnus min turkamerat som tok meg med hit, Vi har vært på en del turer sammen nå....



Meg i mitt rette element...



En kul gammel telefon som henger på veggen rett på innsiden av bunkeren...



Meg og Hans Magnus inni fjellgangen...

Dette var et spennende sted å utforske, er glad jeg fikk oppleve å dra dit, bunkeren overrasket meg veldig den var mye større enn jeg trodde å jeg kunne sikkert ha gått rundt der inn å tatt bilder veldig lenge. 

Tusen takk for exploringen Hans Magnus!

Da takker jeg for meg for denne gang, vet det har vært stille fra meg i det siste, men det kommer noen blogginnlegg på løpende bånd fremover...

Keep on exploring!


 

Tankskytebanen i Trandumskogen

I  en skog like utenfor Oslo finnes rester etter et øvingsfelt for stridsvogner. Rett ved siden av ligger det graver med tall på. Det er ingen som er gravlagt der. Gravene er nummerert etter hvilken rekkefølge gravene ble gravd opp igjen etter krigen. Det var tilsammen 173 Nordmenn, 15 sovjetborgere og 6 Briter som ble skutt i Skogen som blir kalt Dødens skog.

 

Da jeg kom til dette stedet første gang var det veldig mørkt og klokka var rundt midnatt, så det ble ikke noen bilder den gangen. Siden da har jeg lenge hatt lyst til å ta turen tilbake å ta noen bilder. Det begynte å snø dagen i forveien i Oslo. Oslo er ikke kjent for at snøen blir liggende særlig lenge, men det var fortsatt hvitt ute da jeg sto opp dagen etter. Jeg og kjæresten min kjørte ut dit på lørdag for vi hadde fått låne bil. Da vi kom dit var det så hvitt og fint, Veldig vakkert med de grønne grantrærne og den hvite snøen. Det eneste som er synd er at de har hogd ned mange trær. Tankskytebanen er fortsatt et mektig syn der den ligger. Det er rart å tenke på at her jeg står nå har et av de mørkeste kapitlene funnet sted. under andre verdenskrig i landet vårt. Det er flere gravplasser rett ved siden av tankskytebanen. Det er vanskelig å forholde seg til det som skjedde her mens jeg beundrer den flotte tankskytebanen. På tross av de grufulle tingene som funnet sted her må jeg si at jeg ikke føler noen uhyggelig stemning mens jeg er der.

Det var 10.000 som døde i krigsrelaterte handlinger i Norge under krigen. Rundt 400 ble henrettet. Det betyr at om lag halvparten av henrettelsene foregikk på Trandumskogen.

Skytebanen består av flere store vegger i armert betong med åpninger, uten overbygning. Veggene, opp til 10 meter høye, står med noen meters mellomrom, og banen ender i en voll i fjell. Banen er ca. 300 meter lang.

Veggene skulle fungere som en stor lyddemper for øvelsesskytingen, samt for å stoppe bomskudd. Selv om veggene har en del merker etter slike bomskudd, var hensikten altså å skyte gjennom alle åpningene for å treffe vollen i enden.

Hvert sted jeg besøker har  sin egen stemning, jeg liker å bare suge til meg atmosfæren ta meg god tid til å bli kjent med stedet. Man husker hvert sted man har vært på men på veldig forskjellige måter, hvert sted setter noen merker i meg. Jeg føler meg heldig som får sett alle disse stedene som er i ferd med å forsvinne. Disse murene vil jo en gang kollapse, Jeg er glad jeg får se de før de gjør det. Det er langt frem dit så klart. Selv om dette stedet er fredet nå og et minnesmerke for de som ble henrettet der og er åpent for publikum, Ser jeg at det er mange som ikke vet hvor dette er. Jeg tror man lett skal klare finne frem hit hvis man virkelig har lyst til å se stedet. Jeg er heller litt forsiktig med å røpe steder, selv steder som dette som er mer kjente, det er så mange som bare vil ødelegge å gjøre hærverk noe jeg ikke liker for det ødelegger stedenes naturlige uttrykk, jeg vil oppleve stedene slik de er, jeg liker å se forfallets naturlige stadier.



Her står jeg under en av buegangene i tankskytebanen å er veldig tankefull...

Da vil jeg egentlig avslutte med å vise dere noen av bildene jeg tok.

Så kommer det snart et nytt blogg innlegg...













 

 

Det gamle huset ved det lille tjernet

Det har vært en spennende reise så langt å den er såvidt begynt. Jeg har fått sett så mye,opplevd helt utrolige steder både over og under bakken. Jeg kjenner jeg har noe på hjertet i dag som jeg har lyst til å si til dere. Hvis dere har en interesse eller hobby dere brenner inne med, ikke nøl du har ingenting å tape på å begynne med den. Jeg er så glad jeg startet med min hobby som er urban exploring! Jeg satt lenge på gjerdet så på videoer andre hadde postet og bilder som andre hadde tatt. Det gjør jeg selvfølgelig fortsatt noen ganger men forskjellen nå er at jeg drar ut selv å ser og opplever forlatte steder. Har søkt og funnet venner som jeg kan dele denne interessen med. Jeg føler meg meg på topp når jeg kan drive med det jeg liker best. Slik tror jeg det er for de fleste av oss. 

Så jeg oppfordrer alle til å begi seg ut på sin reise, dere vil bli overrasket over hva dere vil finne langs veien å hvor den vil ta dere.

Dette klippet synes jeg beskriver det ganske bra:



Dette blogginnlegget skal handle om et lite hus jeg fant ikke så langt utenfor Oslo, det var en venn av meg som viste meg det.

Det var et falleferdig hus men det var fortsatt en del ting igjen i huset som kunne fortelle meg at det engang bodde noen i huset, at det engang var liv og latter i huset. Hvem som har bodd i det vil nok for meg alltid forbli et mysterium, men det er en del av spenningen og mystikken i det å noen ganger ikke vite hva som har skjedd, hvorfor huset ble forlatt, hvorfor ingen bor der i dag, hvem det var som bodde der, spiste, sov, gikk over gulvene. Jeg liker at noen steder bare er og blir mystiske det er noe vakkert ved det. Jeg håper dere liker bildene og at dere får oppleve følelsen jeg hadde da jeg gikk rundt i huset å utforsket det å tok bilder. 





Nå ser dette huset forlatt og kaldt ut. Det ser hjemsøkt  med alle de knuste vinduene. Var det en tragedie som skjedde i huset? Bare flyttet menneskene som bodde der? Engang var dette sikkert et varmt hjem med liv og latter med en familie kanskje eller et enslig menneske, det er ikke godt å si. Slik står huset i dag og forfaller litt mer for hver dag som går av vær og vind og tiden som går. Det er forlatt og ingen bor i det lenger. Jeg lurer på hva som skjedde...



Fikk tatt dette vakre bildet i det som ser ut som stua, der sola skinner inn gjennom plankene som er spikret foran vinduene.





Hele verandaen i 2 etasje har falt ned så det sier noe om hvor langt forfallet har gått... Det er vel bare et tidsspørsmål før dette huset faller sammen...







På kjøkkenet flasser malingen av fra veggene det er hull i gulvene flere steder og det står et par gamle komfyrer der inne...



I stua henger det noen gamle gardinrester øverst i vinduet det står en gammel radio lent mot vinduet og på gulvet står en gammel plate/grammofonspiller. Og det står en gammel sofa der fortsatt. Mye tyder på at den eller de som bodde i huset likte å høre på musikk.



Jeg likte dette rommet veldig godt, spesielt veggene, gulvet og hvordan sola skinte inn i rommet...



Det gikk en liten trapp opp i 2 etasje, først trodde jeg kanskje det var et lite loft men det viste seg å være en etasje til...



Det var to soverom dette er det ene... Det ligger fortsatt en dyne og noe sengetøy i senga og en pute har falt på gulvet. Det henger også en vask på veggen. Hvem sitt soverom dette var det får man vel aldri vite....



Inni et rom i veggen i 2 etasje lå det en haug med bøker, mange sider har falt ut av bøkene, det lå også esker med bøker rundt om i huset så at det er noen som har likt å lese bøker i huset er vel ganske sannsynlig å anta.



Bøker og sider som har falt ut ligger overalt i trappa og rundt på gulvet i huset...





Et par sko står på dørterskelen de er også forlatt det er noen som har gått rundt i de en gang mest sannsynlig den som bodde i huset...



Her er inngangspartiet med en liten veranda som sikkert ble brukt en gang i tiden, gulvet er råtnet for lenge siden vegger er skeive, huset vil snart være borte som sine tidligere eiere. Dette virker kanskje ikke som det mest imponerende funnet, men egentlig er hvert sted jeg utforsker spennende, det er klart noen steder er bare wow! Jeg har helt klart noe favorittsteder av de stedene jeg utforsket så langt. Men hvert sted har sin sjarm, sin egen skjønnhet, hvert sted oppleves forskjellig. For meg er et forlatt sted et sted jeg finner ro, det jeg også liker med å utforske disse stedene er jo det å kunne dokumentere disse stedene, ta bilder, prøve å finne ut hva som helst jeg kan komme over av informasjon om stedene, det er ikke alltid det er mulig. Men mest av alt er det å oppleve stedene, være der, føle på atmosfæren, få lov å se ting ikke andre får øye på. Dette å stadig være på en unexpected journey... Into secret worlds, places and on new adventures... Jeg har startet på denne reisen å vil fortsette å se hvor den tar meg neste gang...



Denne lå ute i hagen jeg vet ikke hva det er men den ser gammel og rusten ut og har hjul og et slags mønster på sidene...



Dette vakre tjernet ligger rett ved huset det vokser vannliljer som flyter på vannoverflaten... 

Dette var huset jeg ville vise dere i dag, det kommer snart mer Håper dere alle har en fin sommer og nyter ferie om det er i byen eller på landet eller hvor det måtte være.